Internt referansenummer: 30.11.2014 – BOK
Kilde:
Bjørn og varg i Selbu og Tydal
Utgitt av Selbu og Tydal Historielag
Illustrert av Kolbjørn Lien
I kommisjon hos F. Bruns Bokhandel Forlag
Trondheim 1963
Klikk her for å lese ”Forordet”
Klikk her for linking til Selbu og Tydal Historielag

Hoemsvollen, Roltdalen

Ved Ole O. Haave

Denne hendingen er fra omkring året 1820. Den jeg hørte denne historien av, var den gang med sin mor på seteren og var bare 5-6 år gammel.

En kveld ble det et forferdelig leven borte i trøen (kveen), hvor de hadde sauene innestengt for natten. Da seterfolkene kom ut for å se hva det var, kom bjørnen over gjerdet med en sau i kjeften, men da han var kommet over, måtte han slippe sauen, for oppe på ryggen av seg hadde han buhunden, som rev og slet i ragget på ham. Bjørnen var ikke kar for å få ham av seg så fort heller, men det så håpløst ut for hunden å kunne klare seg i det lange løp. Da fikk hunden uventet hjelp. Fra gården Mølnhus var de om dagen kommet etter seterkløv, og hesten, en hingst, var sluppet på hamn og hadde vel hørt larmen fra Hoemsvollen. Den kom nå den tapre hunden til unnsetning. Da hingsten kom inn på bjørnen, reiste denne seg på bakbena, og de to tørnet sammen i en kamp på liv og død. Bjørnen måtte ned på jorden først, men hingsten gav seg ikke. Den brukte forbena og slo så bjørnen ikke fikk reist seg igjen. Han begynte å vike bakover, og nå var også hunden oppe på ham igjen og rev og slet i nakken på ham.

Bjørnen, som ante at kampen var tapt, forsøkte å komme vekk, men både hingsten og hunden var med ham innover dalen et godt stykke, til de var sikker på at de var fri ham den natten. Begge to skalv da de kom tilbake etter den harde, gigantiske kampen.

En tid etter at denne kampen mellom bjørn og hingst hadde funnet sted, kom det en kar for å hente kløv hjem fra seteren. Mens han fikk fortalt historien om hingsten og bjørnen, hørte de plutselig et skudd — og en stund etter et nytt skudd igjen. Han som var kommet etter kløven, sa da: ”Han er nå på farten ”Kanten” nå, trur jeg.”

«Kanten» var enten Anders eller Nils Kant. En stund etter at skuddene var hørt, fikk de se en kar stå og støtte seg til en børse. Han huiet og vinket som han ville ha hjelp til å komme seg på setervollen. Det var «Kanten». Nå var han skambitt i den ene foten så blodet rant av ham. Han fortalte at han hadde skutt på, bjørn, men hadde ikke truffet godt nok med første skuddet. Bjørnen kom settende mot ham, men «Kanten» hadde nervene i orden han, og trakk seg unna mens han ladde børsen på nytt. Da han hadde helt fengkruttet på pannen, hadde bjørnen nådd ham og satt tennene i den ene foten hans. Men da smalt det andre skuddet. Bjørnen slapp taket i foten og sprang i elven Rotla, men da han skulle opp den bratte skråningen på den andre siden, falt han tilbake i elven igjen. Elven tok ham med seg. Han ble funnet på Morsetodden om våren etter, men da var hårene røtet av ham, så han var snau.

«Kanten» ble hjulpet fram på setra, og en ny serk, som seter-tausa hadde, ble skåret opp og brukt til å forbinde ham med. Da de fikk se foten hans, sa de til ham: «Han har bitt deg stygt og.» «Ja, han vred au,» var svaret. Etter denne bedrift fikk «Kanten» medalje. Det var hans 28. og siste bjørn.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *