Kilde
OR GOMMOL TI (I)
ÆVUNTUR Å SEGNE Å STUBBA TAO VOSSASTROND’NE
Knut Bjørnaas
Andre utgave
Voss 1943
Utgjeve av folkeminnenemndi på Voss

Horga-kongjinn.

Huldakongjinn budde i Rundehaugjæ uppao Gavelsbergjæ. Men so va dar ai gommol lausgjenta i Uppistovinne pao Gavle, å ho heldt pao å gjekk burtum Rundehaugjinn å las å song, å da likt'an inkje pao. Saint ain kveld kom han aot Uppistovinne å kakka pao, å man'n gjekk ut.

«Eg lite. flytta aot Lønahorgjinne no,» sa han.
«Eg faor ikkje fre fy lesing å syngjing. Da vò kje rao fao laona ain tao hesto dine ?»

Jau, Gavùls-man'n hadde to hesta, ain blaoù å ain svartù, å huldakongjinn skulde fao ta ka ain han vilde.

Um morgine va svartehest'n komminn te stao pao stadlæ attù, drivande vaotù tao svaitte, å ait sylvhodn hadd'n um hals'n. Da skulde vè fy laonæ.

Han budde i Lonahorgjinne sian, å dao kalla dai'an Horga-kongjinn.

Naor han hadde vò dar ai ti, so kom'an i kjennskap mè ain mann pao Løno. Dao høvde da te attù Lønaman'n hadde ait badn lian skulde ha te skjitla, å so kom'an pao han skulde be Horgakongjinn te faddùr. Han tok ait ankjer mè øl å gjekk upp i Horgjæ å ba'an, å so gav'an han ankjere. Horgakongjinn tok å sette da fy mun'n å drakk or i aitt drag.

«Korlais likte du ole mitt?» sa man'n.
«Jau, da va godt, men da va fælt so lite,» sa'an.

Dao for man'n te sytte fy te ha'an i barsele. Han va ræddù fy han kom te eta å drikka upp alt dai hadde, å han tenkte berre pao kor han skulde fao da te so'an inkje kom.

Ja, so va da fadragao'o, hinne va da bestù han fekk mè da sama, mainte Horga-kongjinn, å da hadde kje man'n nokko imot. So tok'an han mè aot kjedlaræ, å dar traiv han ai reka å stoyre burti ain bing mè sylvpeng å auste uppi ain sekk.

«Eg hadde tenkt eg vilde gje so ain mélung, inkje mè dai ringaste, å inkje mè dai beste,» sa han. «Ka maina du um detta?»

«Å, da è no mè da minsta nokkinn gjevù, datta,» sa man'n.

So tok han ai reka te å sende uppi sekkjinn.
«Ka maina du no ?» sa han.
«No gjevù du so ain mélung,» sa man'n.

Damè so supp'an reko aot bingjæ trèa vendo å hadde uppi sekkjinn.

«Enn no dao?» sa'an.
«Jau, no gjevù du mè dai heste likavelne !» sa man'n. Han fekk go byra haimattù.

So spure Horgakongjinn étte ken are han hadde bòe te fadra.

«Eg ha bòe han Tore Tambur,» sa man'n.
«Kjemmù han i barsele og?»
«Ja, da gjér'an.»
«Nai dao tòre kje eg komma,» sa Horgakongjinn.
«Han è so harka te vè i lag mè. Eg vatt fy han Tore Tambur ai venda han va ute å slo pao storatrumbo si, å dao smùr'an te meg tao kolvæ, so han slo ao lære 'mitt, å eg va tuskjinn lengje étte.»

Da va toro Horgakongjinn kadla fy Tore Tambur.
Hinne va han so levande ræddù, å da visste Lenaman'n um. So slapp'an ha'an i barsèle.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *