Kilde:
DE BREDE BYGDER

Av Didrik Grønvold

Forlagt av CAMMERMEYERS BOGHANDEL

HOS SIMEN LANDETH

Ved Stai trekker Glommendalens fjellsider sig nærmere til elven. Det blir et kortere stykke fra bredd til bredd. Det er ikke noe defilé med strømhvirvler. Men åsene gir mer skygge. Elven synes dypere. Et flytende speil med mørke kanter.

På den vestre bredd ligger Staigårdene, og på Gammelstu Stai har Simen Landeth, skogeieren, sitt bo. Han er eldre nu og nyder sin alders hvile. Sist vi møttes, klaget han over en benskade. Barten lyste hvitere i det rødmossede ansikt. Den skifter farve mot vinteren. Det er så. Men ellers var han den samme stø og førslige, rolige og erfarne som da jeg en høstdag for en tyve år siden var hans gjest i hans hyggelige hjem på Gammelstu Stai.

Jeg var reist op for å få hans verdifulle hjelp ved innkjøpet av en barfrøstue på Svestad. Lørdagskvelden gikk med til kjøpet av stuen, som lå på den annen side av elven.
Søndagen hadde han villet vise mig litt av Storelvdalens vakre natur og eldre bebyggelse. Men regnet kom om natten, og utover hele søndagen lå det tett som et tåkeslør over dal og elv. Så fikk vi holde oss for det meste innen fire vegger, og derved kom så meget mer av dalens forhold og skjebne på bane.

Det fikk likesom sin bakgrunn av den foregående aftens inntrykk, da jeg sundet tilbake over Glomma. I halvmørket vokste åsene til å ligne tunge fjell. De hadde sett tider komme og svinne, slekter gå i graven, og nye innta de gamles plass.

Også Østerdalen, fortalte Simen Landeth, har sitt sagn om den sorte død. Det melder at alt folket i dalen var utdød på en jente nær. Hun satt alene tilbake på Myklebø, en gård et par mil lenger nede ved elven. Jenten blev gift med en omstreifer som hadde gått vill oppe i skogødemarken. Fra disse to skulde da de senere slekter nedstamme. Noen mener å kunne føre sin op til Myklebøparet.

Senere i middelalderen kan dog ikke bebyggelsen ha vært synderlig stor eller tett. Ved elven lå skogen stengende og uveisom. Her må det ha vært tilholdssteder for
skoggangsmenn og illgjerningsmenn.

Spredte over store vidder lå kirkesognene. Til Elverum hørte således hele Trysil. Det var ikke så lenge siden dalens eneste doktor bodde på Elverum. Hvert år gjorde han en reise op til Tolgen og nedover igjen. Da fikk de som var syke, nytte besøket og se til om de kunde hjelpes til doktoren kom veste år.

De gamle veier i våre daler søkte gjerne høidene. Dalbunnen, der hvor nu kongeveien og jernbanelinjen ligger flat og makelig opover, dannet det ufremkommeligste terreng.

Således synes det også å ha vært i de eldste tider i Østerdalen.

Vi kom til å tale om hvor antagelig pilgrimsveien til Nidaros hadde ligget. Simen Landeth trodde av gamle veimerker og klopper å kunne slutte, at den hadde tatt op i høiden ved Rena, der hvor neset skyter ned mellem Glomma og Rena. Så fulgte den høideplatået mellem Rendalen og Glommendalen ovenom Storsjøen så langt som til Akre ved Lomnessjøen i Ytre Rendalen. Her ovenfor blir nemlig platået for besværlig, idet det efterhånden stiger helt op til Tronfjellets kuppel over Tynset.

Ved Akre stod der fra gammel tid av tre høie veistener. Av disse skal en være tilbake. På den har man ment å lese årstallet 1500 i latinske tall. Hit til Akre førte også en pilgrimsvei øst fra Sverige over en plass, som ennu heter Munkbetet.

Fra Akre fulgte veien Øvre Rendalen opover til Fonnås, fremdeles skyende
hoveddalføret. Det var på Fonnås, den merkelige, runeinnskrevne Fonnåsspenne blev funnet. Ved Fonnås skifter dalen og elven navn. Nedenfor het elven Nordre Rena, Akrestrømmen og til slutt bare Rena. Efter å ha forenet sig med Unsetelven får den navnet Tysla og dalen Tyldalen. Så drog pilgrimene op Tyldalen og over Tynsetkjølen ned til Tynset.

Alt dette er lett å se på kartet.

Tyldalen skal høre til de tidligst bebyggede i Østerdalen, skjønt det er en sidedal. Det tyder på at det har vært en gammel ferdselsvei.

Fra Tynset fortsatte pilgrimsveien over Storfjellet ned i Trondhjemsbygdene.

Det første gårdsbruk i Østerdalen var inntil for ikke så lange tider siden meget primitivt. Bøndene satte myrene ved elven under vann, idet de stoppet til „myrstrupen". Så ledet de vannet bort og slo stargresset. Gjødsling kjente de ikke noe til.

Efterhånden er det blitt anderledes. Men en fiende hadde gårdene å kjempe mot, en hvert år fryktet fiende, og det var flommen. I store klynger lå gårdene samlet nesten som landsbyer på de lave lender langs Glomma, Staigårdene, Messeltgårdene og andre. Så kom den fryktelige flom i 1787. Efter denne synes de forskjellige bruk å være blitt skilt ut og bygget for sig selv på høiere og sikrere grunn.

I jernkanten på peisen i den barfrøstue jeg på folkemuseets vegne hadde kjøpt den foregående dag, står der 1787 stemplet i jernet. Et lignende årstall finnes også på en bjelke øverst i barfrøet. Stuen skulde altså være flyttet det år. Det er jo også rimelig at den efter sin bygningsstil må være langt eldre. Panelingen er satt inn senere.

Simen Landeth gjorde mig også opmerksom på den plan, slike gamle østerdalsstuer var bygget efter.

Selve bygningen innenfor barfrøet består av stuen og koven.

Like til venstre, når en kommer inn, står brikskapet til „biteti" og andre matvarer til å sette på bordet. På den høire tverrvegg kneiser høgseteskapet med rum til dekketøi underst og tallerkenrekker ovenover. Innenfor høgseteskapet ved enden av langbordet er husbonds høisete med hans roskap over.

På langveggen midt imot følger konens roskap, klokken, skatol med skjenk, ofte ved vinduet et lite smalt skap, hvor konen hadde sine nøster, nåler og annet smått
kvinneredskap.

På tverrveggen til venstre ser vi inngangen til koven mellem peisen i kråen og det førnevnte store brikskap.

Foruten de faste benker innurder vinduene langs det store bord har vi langkrakken, en frittstående benk langs peisen. Her satt folket og snittet eller kardet ved ilden om
vinterkveldene, og også om vintermorgnene. For folk var tidlig på benene i gammel tid, ofte ved tretiden.

I koven var familiens soverum. På rammen eller loftet over koven sov tjenestejentene. I barfrøet var klærne og kistene gjemt. I det 18de århundre var det ikke sjelden å treffe harper på gårdene.

Barfrøet, det eiendommelige utbygg med sitt loft over inngangen til stuen, tok av mot vinterkulden som et slags lukket sval. Når dets sterke dør var lukket, kunde varmen fra peisen i stuen trenge ut også i barfrøet og op på loftet, om noen sov der.

Litt nedenfor Stai — tidligere Stadi eller Stadir — kommer en sidedal ned fra viddene mellem Ringebu og Storelvedalen. Det er Imsedalen med den beryktede Imsa, likeså vill og uregjerlig i sitt løp som Ula oppe i Sel. Imsedalen er en morenedal og bunnen meget løs. Elven har derfor i århundrers løp ved store flommer brutt sig nye veier og stadig voldt ulykker og fortred. Et år tok den en hel sag med rubb og stubb.

Nu har man gravet en hel kanal med høie skrenter for dens utløp i Glomma ved siden av det almindelige far. Dette store arbeide har kostet over halvhundre tusen kroner. Så nu skulde man være trygg. Allikevel ryster husfruen på Gammelstu Stai på hodet. Imsa hører til de naturer som ikke så lett lar sig temme. Kanskje den har sin jevnbyrdige i østendølens sinn. Det er et sterkt, støtt og rolig folkeferd. Men når riene kommer over det, er det vel dem som ikke kan holde igjen.

Det var ved femtiden neste morgen jeg forlot det gjestfri hjem og det staute vertskap.

Jeg sundet atter over til østsiden hvor jernbanestasjonen ligger. Bred og dypblank lå Glomma i morgengryet.

I skogene stakk alt gulnende bjerkekroner op mellem graners mørkegrønt og fikk ved farvemotsetningen gullets glans. Hist og her flammet det rødt av aspen eller rognen. De sikre høstmerker hadde meldt sig tidligere her enn nede på Hedemarken.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *