Hovedgaarden, Herskapsboligen Og Brannen I 1762 (Med Illustrasjonstegninger)

Kilde
Mer om livet i min barndoms dal
Av Trygve M. Davidsen
Omslag og tegninger av forfatteren
Printed in Norway 1971
Copyright: Eget Forlag

Den nå halvt gjengrodde kjerreveien fra herskapsboligen over Kringle, broen ved paviljongene, forbi Ulleren og Eplehougen, ender i en alle av århundregammel alm opp til husene på Gommerud.

Her, i skyggen av de kjempesvære almene, kan en forestille seg dengang verksbefolkningen på søndagspromenaden søkte til den engang så eventyrlige Gommerudhagen, og bli urinnet om gården som da ble kalt Gudmundrud, og dens beboere og eiere ned gjennom tidene.

Først Bjørn Houger og hans sønn Bjørn Bjørnson som ved begyndelsen av år 1600 var eiere, og som i 1615, fem år etter at Bærum Jærnværk var grunnlagt, måtte overgi gården til Kong Christian IV til «udnyttelse af H. Kngl. Maj. Jærnhytter på Bærum Værk».

Mot slutten av dette århundre ble eiendommen solgt til Nils Toller, og ved hans død overtatt av hans hustru Kirsten.

Så var det at Gudmundrud i 1691 gikk over til Anna Felber Krefting som da var 57 år gammel og eier av Bærum Jærnværk. Ti år senere var heller ikke Anna Felber mer, og hennes eiendommer og rettigheter overtatt av sønnen Herman og svigerdatteren, den sjarmerende og foretagsomme Anna, født Vogt. I pennes levetid var det at sønnen Johan Krefting døde nyttårsdag 1751, enogfemti år gammel. I Familiebibelen skrev da Anna Vogt med skjelvende hånd:

”— om Natten KIocken ett tel 1. January døde min Sal. Søn Johan Krefting efter en lang Tids Svaghed.”

Johan Krefting bodde på Gudmundrud, antagelig som leder av Værkets gruber på Eineaasen rett opp for husene. Tretten år etter hans død ble der holdt skifte på gården etter enken Sophia Catharina Brauman som var død i 1763. Skiftet er datert 1764. Arvesummen på fem tusen åtte hundreognitti rdl. ble delt mellom de tre sønnene og de to døtrene, mens eiendommen som tilhørte Værket forble intakt. Blant barna var Catharina Maria, gift med soknepresten til Bærum og Asker Johan Christopher Vogelus.

Forholdene taft i betraktning og uten å forveksle Gudmundrud hovedgård med herskapsboligen på Værket, som allerede ved brannen i 1762 ble påstått å være gammel, var det klart at Gudmundrud var bolig for Anna Vogts syke sønn og hans familie.

Illustrasjonstegning av Trygve M. Davidsen
Alleen opp til Gommerudhagen.

Alléen på Gudmundrud var plantet helt opp til gården, og Gudmundrudhagen anlagt i hellingen mot Kolsaas, alt som følge av Anna Vogts omtanke for Værksbefolkningen og ikke minst for sin syke sønn og hans familie. Her kunne han vandre sommeren igjennom mellom roser og levkøyer, hengi seg til utsynet mot dalen og åsene omkring den, på solrike dager med Guds uutgrunnelige blå himmel over seg, og i sommervarmen med et kjølig pust fra traktene ved Tanum kirke. Mot slutten av sitt liv kjærlig støttet av sin hustru og sin mor.

Omtrent slik gjentok dagene seg så lenge han levde.

Unntatt søndagene da arbeiderne på Værket med koner og barn fikk rekreere og tumle seg av hjertens lyst i hagen.

Her var lysthus på tresøyler, tekket med stein. Her var karusdam, hekker med nyutsprungne roser fra St. Hans til ut i september, broderirabatter og en staffert port som den begavede Edberg Maler hadde staffert, mens tilsynet med alle disse herligheter var overlatt Christen Gudmundruds enke. Intet under at Gudmundrud under Eineaasen også ble kalt «Hovedgaard»!

På Eines og Gudmundruds grunn lå det på denne tiden ikke mindre enn toogtredve våninger, foruten plassene og malmgrubene.

Om storbrannen 4. mars 1762 skriver historikeren Yngvar Hauge etter sikre kilder:

«Ved titiden om kvelden kom Abel Henriksen løpende ned til våningen og meldte at det var ildløs i Mellomhammer kullhus: Siden sprang han til tårnet og begynte å ringe. Alle kom øyeblikkelig til hjelp. Men varmen hadde fått altfor godt tak.

Det ble kjempet i Masovnbakken, men så lykkedes det også å redde driftsbygningen, mens både Nordre- og Mellomhammer kullhus og begge masovnkullhusene lå som veldige bål på bakken.

Da flammene ikke var til å stanse, skjønte alle at det var umulig å redde hovedbygningen, og man begynte å bære ut møbler og skilderier, og løfte vinduer og dører av hengslene.

En hard, men håpløs kamp ble kjempet for den gamle bygning, men da takverket brente, ble alt ledig mannskap trukket tilbake for å redde boligene på Værksgata.

Hovedbygningen og klokketårnet, provianthusene, stallen og begge fjøsene, alt ble tatt av varmen, men masmesteren Tille Gabrielsens hus ble stående.»

*     *     *

Illustrasjonstegning av Trygve M. DAvidsen
Herskapsboligen som Anne Vogt Krefting lot oppføre etter brannen i 1762.

Etter ulykken satte som før nevnt Anna Vogt, nå i sitt niogsyttiende år, på kort tid i gang arbeidet med å rydde branntomten og bygge ny herskapsbolig.

De gamle kjellere kunne ennå brukes under den nye bygningen, unntatt den sørligste del som var mest medtatt. De gamle dørene og vinduene i blyrammer ble hektet inn. I det hele ble alt brukbart benyttet — av sparsomhet og som minner fra det gamle hjemmet.

Den nye bygningen ble preget av Værkstradisjon, laftingen besørget av dyktige tømrere. Anna Vogt hadde grunn til å være fornøyd da hun flyttet inn sommeren 1764. Da var også kullhusene og klokketårnet bygget opp igjen.

Da den danske kunstmaler Erik Pauelsen i 1788 besøkte Bærum Værk, festet han så vel herskapsboligen som «Arbeydernes Huuse» til papiret. En av tegningene fremstiller også klokketårnet som en frittstående bygning sydvest for inngangen til masovnen. På en av tegningene skimtes de to paviljongene som flankerte Kringlebroen ved elven, og til venstre den karakteristiske trappen med smijernsrekkverket og litt av veggen til den nye herskapsboligen. Gjerdet som omga plassen, bestod da av standere med solide jernlenker mellom.

Disse tegningene gir et tydelig bilde av omgivelsene for nær to bundre år siden. Ikke minst fordi Kringlebroen fra sal. Anna Vogts tid, på en standsmessig måte markerte veien til Gudmundrud Hovedgaard og Gudmundrudhagen hvor sønnen Johan Krefting tak opp kampen mot sin brystsyke. Dernest viser en av tegningene at bygningene på plassen foran masovnen var bygget av tømmer og tekket med stein.

Hva som ikke kom med på tegningene var herskapsboligens østside med de to fløyer som innrammet gårdsplassen og hovedinngangen til «Blåsalen», også kalt «Retiraden», og de andre salonger og beboelsesrom.

Fra Værksgata førte innkjørselen her gjennom en porthvelving i den høye grunnmuren inn til gårdsplassen, mens hagen var anlagt og beplantet i skråningen mot øst.

I Conrad Clausons tid 1766-1785 ble herskapsboligen panelt og fikk utvendig en lys pastellgrå farge med hvite navkasser. Clauson lot ombygge interiøret, sannsynligvis også på Gudmundrud, som ble ominnredet til bolig for flere familier. På Gudmundrud ble alt forandret. Våningen og de av tiden hensmuldrende uthusene, det ene av slaggstein, kaltes da ikke lenger «hovedgård».

De engang nyplantede slanke almene måler etter to hundre års vekst flere favner om livet, barken er grov og skrukket, og veien under det skjelvende løvhenget, med tråkk etter jomfruens silkesko, er full av nesle, med et ørlite innslag av skogstjerner.

Bare de sammenraskede steinhaugene nede i skråningen dekker kanskje over beddene fra det tapte paradiset. Og kan hende også kastanjen nede i hjørnet, som engang må ha vært plantet av menneskehender.