Kilde:
NORSKE SAGN
ETTER FORSKJELLIGE KILDER
FORLAGT AV
CAMMERMEYERS BOGHANDEL
OSLO 1941

En ung gardmannsdatter fra Fana ved Bergen skulle en aften gå til støls for å hente buskapen. Hun ble borte hele natta, og da hun kom igjen neste morgen, var hun liksom ”tomsen”; hun hadde ”begavinger” eller kramper, skummet sto ut av munnen på henne og hun snakket over seg. De andre grep til de vanlige utveiene: de la salmebøker i kors over brystet hennes og leste og sang over henne, men det var ingen ting som hjalp, og da ble de helt visse på at ”hitt folket” måtte ha vært i kast med henne. I denne trua ble de styrket av det jenta fortalte da hun kom til seg sjøl igjen.

Nettopp som hun hadde samlet sammen bølingen kvelden før – sa hun – og ville gi seg på heimveien, merket hun at ei av kuene ikke var med, og det var Mariros. Så måtte hun tilbake og leite etter den; hun hanket og ropte, og alltid syntes hun at det svarte, snart nær ved og snart lenger borte, men stadig høyere og høyere oppe. Hun klatret fra fjellknatt til fjellknatt, og til sist var hun oppe i bratteste ura.

Men nettopp som hun her endelig hadde fått øye på Mariros, sto det med ett en ørende liten mann framfor henne. Vakker var han så det lyste av ham, raulett i ansiktet og kledd i blå klær med store sølvknapper. På hodet hadde han noe skinnende blankt, men hun kunne ikke skjelne hva det var, for det var liksom en tåke for øynene hennes. Men at dette måtte være huldrekallen, var lett å skjønne.

Hun var nær ved å dåne, og seig over ende på ei steinrøys, men i det samme kom han bort og snakket til henne, og så var det liksom hun livnet opp igjen. Han sa at dersom hun ville være med ham og bli kona hans, så skulle hun få det så gildt som aldri noen jente før henne hadde hatt det: brudestas av pure gullet og hvert et kjørel av det blankeste sølv; for hun måtte vite at far hans var konge i berget. Nå så hun også det var som en liten krone han hadde på hodet. Men hun hadde svart med rene ord:

– ”Nei, da vil eg inkje, for eg veit kven eg vil ha, og da er ingen huldre-kall.”

Men da var han blitt ”fljugande galen” og hadde svoret på at enda hadde aldri noe menneskebarn vågd seg til å gi noen huldre-frier nei, og det til og med en prins; det var best hun områdele seg, ellers skulle det komme henne dyrt å stå. Dermed hadde han satt noe ”ilt” på henne, og med ett var han borte.

Mer husket hun ikke, og hun visste ikke engang av at hun var kommet til gards med buskapen; også Mariros hadde hun med.

Fra nå av ble det stadig verre og verre med henne. Den forsmådde frieren holdt ikke opp å plage henne; hvor hun gikk og sto, var han etter henne, og hver gang hun hadde møtt ham, fikk hun nye anfall. Til sist torde hun ikke våge seg så langt som ut på buen aleine, og nå visste hun ikke hva hun skulle gjøre; gå fram til alteret med en annen så lenge dette ustyret sto på, det torde hun ikke, for det var å gjøre både seg sjøl og festemannen sin ulykkelige; men til huldrefrieren hadde hun bare ett svar.

På det viset gikk nesten halvannet år, og jenta gikk der alt som en skygge, men enda lot ikke huldrefrieren henne være i fred. Så var det en vakker høstkveld. Hun hadde ikke vært ute på flere dager; men ikke før var hun kommet ut, så var plageånden hennes der igjen. Men denne gangen hadde han sagt, fortalte hun siden, at nå var han lei av å gå sånn til narr for henne, og nå ville han ha en ende på det. I morgen kom han igjen for siste gang, og da måtte hun belage seg på å bli hans enten med det gode eller med det vonde.

Nå var gode råd dyre. Da morgendagen kom, tok hun med seg de to brødrene sine og lukket seg inne; for hun trodde å ha merket at plageånden hennes helst søkte henne opp når hun var ute og aleine. For alle tilfelles skyld hadde brødrene tatt med seg børsene sine, for de visste at når en skaut med sølv over hodet på haugfolket, måtte trollskapen vike. Imens gikk dagen uten at de
merket noe; men nettopp som tusmørket faller på, roper jenta fra senga si:

– ”Sjå, dar er han!”

-Brødrene legger sølvknappen i børsa og trykker løs. De så ingen ting, men hun så at de hadde gjort sine saker altfor godt; de hadde truffet, og huldreprinsen falt.

Og nå ble det vel et ståk og et styr! Inn myldret det av hver en sprekk, og på én to tre var stua yrende full av småfolk. Bergkongen og bergdronninga, som hun kunne kjenne på de blanke, små kronene, kastet seg over den sårede sønnen sin, helt ute av seg av sorg, og alle jamret de seg og skreik. Jenta var helt ørsken av all larmen. Brødrene hørte liksom surret av et hvepsebol. Nå løftet haugfolket prinsen opp og bar ham bort mellom seg. I det samme de gikk ut av døra, blinket alle sølvknappene på klærne deres liksom stjernerader i mørket. Det så de alle tre.

Men fra den dag, la min hjemmelsmann til, kom jenta seg så de kunne se monn fra dag til dag. Sommeren etter sto hun brud med den hun ville ha, og aldri har hun siden sett noe til huldrefrieren.