Kilde:
NORSKE SAGN
ETTER FORSKJELLIGE KILDER
FORLAGT AV
CAMMERMEYERS BOGHANDEL
OSLO 1941

Fra garden Tveit i Drangedal vandret en dag to kramkarer. De var ikke kommet mer
enn en fjerdings vei fra garden inn i skogen, omtrent dit som plassen Lia nå ligger,
før de traff på en gild gard, og da det tok til å mørkne, ba de om husly for natta.
Mannen i huset, som så ut til å være en godliendes kar, lovte dem hus og seng, og
trakterte med både mat og øl og brennevin. Den ene av kramkarene kjøpte seg enda et
par drammer til, så han kom litt på en kant.

Om morgenen handlet de med tjenestefolket på garden og fikk i betaling bare sølvpenger. Da de endelig skulle til å refise og ville betale for godt husvære, ville ikke verten ta imot en skilling, men var med dem ut og satte dem på rett vei. I samme blinken var garden og alt sammen borte, og kramkarene sto med ett aleine midt i en stor skog. På grannegardene var folk rent opp i under da de fikk høre om denne merkelige garden, og alle var de enige om at det måtte være en huldregard, siden ingen andre har sett den hverken før eller senere.

Slike garder fins det en mengde av omkring i heier og utmarker. Stundom kan en slumpe til å få se en av dem, men før en vet ordet av, er alt borte igjen. Kan en komme til å skyte eller kaste stål over en slik gard, så er trolldommen brutt, og garden med alt der er, blir den manns eiendom som fant den. Det er mange slike huldre-eller fyndargarder rundt om i fjelldalene. Ulltveit og Fogne i Gjerstad, Findreng i Vrådal og Brøsjø i Drangedal er blant dem. Findreng var det en hjuring som fant; han satt og vrei vidjer og stakk kniven sin i et tre, og straks var det skapt om til en gard. Det lever enda folk som påstår at i en bergknaus på Findrengs-jordene har de hørt en vidunders fin musikk, ja til og med geiter og sauer som brekte og grisunger som gryntet. I dette berget holder nå huldrefolk til. Den mannen som først fant Brøsjø, så med egne øyne huldra gå bort fra garden. Hun lignet på ei gammal kone, hun var gråkledd, bar ei strippe i handa og gikk føre buskapen sin. Før hun forsvant, snudde hun seg mot mannen og spådde at han ikke skulle få noen lykke med garden før den var brent ned tre ganger, og så la hun til : «I driv meg frå Brøsjø. Nå reiser eg åt Heia (Vegårdsheia). Der skal ingen rugge meg.»