Internt referansenummer: 03.06.2011 – Bok
Kilde: Sagn frå Rogaland
Utvalgt og gjenfortalt av: HANS EYVIND NÆSS
Stabenfeldt Forlag
ISBN 82-532-0335-7
Trykt i Aktietrykkeriet i Stavanger 1978

Klikk her for å lese “Forordet”

Huldrejenta som ble gift til Tjentland

Nå skal du høre hvordan det gikk til at en huldrejente ble gift til Tjentland.

Det hadde vært hulder der på gården i lang tid. Helst pleide de å holde seg i ildhuset. Der laget de maten sin og drev på med andre ting og.

En dag var gårdsfolket i ildhuset og bakte. Den eldste sønnen på gården lå på en benk tett ved veggen. Da så han plutselig en hulder komme inn i rommet i lag med datteren sin. Moren ble gående og svinse frem og tilbake på gulvet. Datteren hun hadde med var så vakker at gutten aldri syntes han hadde sett så pen pike. Han begynte å vifte etter henne med halstørklet sitt. Men da huldremoren så det, sa hun: «Rører du henne, så skal du ta henne til kone, enten du vil eller ikke og det er så mye du vet det.» Men gutten bare lo og fortsatte å skjemte med jenta, og til slutt la han tørklet rundt livet hennes. «Nå er hun din,» sa huldremoren, «og nå kan du gjøre med henne som du vil. Men husk det, at slik som du er mot konen din, slik vil det gå deg her i verden.» Dermed gikk moren.

Mens de gikk trolovet, fikk gutten se at jenta hadde hale, og da kom han på andre tanker og ville springe bent fra henne. Men jenta holdt ham tilbake så godt hun kunne. Da sprang han inn under et stort kar og veltet det over seg for å komme unna huldredatteren. Hun tok tak med fingrene under kanten og ville velte det vekk, men han brukte kniv og skar nesten fingrene av henne. Men det hjalp ikke — til slutt måtte karet av, og gutten kom seg opp igjen, og nå måtte han love å være tro og ikke finne på slikt mer.

Så giftet han seg med henne. Da ble jenta døpt, for det var hun ikke blitt før, men da datt halen av. Tre dager etter bryllupet kom tre store, brandete kyr til gårds. Gutten visste ikke hvor de kom fra. Men bøtte hadde de på hornet da de kom, så de var klare til å bli melket, og rett på båsen gikk de. Veien fant de av seg selv.

Og gutten og jenta levde ihop fra det ene året til det andre. Men ikke alltid gikk det like godt. Det var som om det satt noe av huldresinnet igjen i henne. Og gutten kunne ikke få seg til å glemme hva slags folk konen kom av.

Han var en dugende smed, denne karen. En dag han sto i ildhuset og smidde på en hestesko, sendte hun bud at nå var maten ferdig så han måtte da komme inn og få mat. Mannen lot som han ikke hørte, han ville ha hesteskoen ferdig før han spiste. Hun sendte bud til ham igjen, men han lot som om han ikke enste måltidet. Tredje gangen kom hun selv ut til ham og ville vite hvorfor han ikke ville inn. Mannen tok et glorødt jern og holdt det fremfor nesen hennes. Men da tok hun en av hesteskoene som lå på gulvet mellom hendene og bøyde jernet rett.
«Hva? Er du så sterk?» sa han.
«Ja,» sa hun «så nå forstår du hva jeg kunne ha gjort med deg om jeg hadde villet. Men jeg er blitt så glad i deg at jeg aldri vil bruke makt for å få viljen min.»

Mannen forsto at det var best å te seg annerledes.

Og fra den dag levde de sammen uten strid og kiv, og han trengte aldri å klage over konen sin, hverken hjemme eller ute.

Ennå finnes det folk i Årdal som ætter fra dette paret, og den slekten har alltid hatt mer hell med krøtter enn andre folk.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *