Kilde
GLADE HISTORIER fra Hedemarken og Østerdalen
Et samarbeidsprosjekt mellom:
Hamar Arbeiderblad
og
A/S HELGE ERICHSENS FORLAG
Hestholms Boktrykkeri Oslo 1956
(Informasjon om bokens tilblivelse)

På en gard i Stor-EIvdal hadde de en gammel elghund som var nesten døv – og ikke så den rart heller. En førejulsvinter la mannen på garden merke til at hver morgen han slapp ut hunden, fikk denne los, som bar utover jordet og ble borte. Og så kom hunden att så bløt så vatnet silte av han. Dette måtte mannen undersøke nærmere. Hele jordet var fullt av revspor og hundespor – de bar ut mot en evje uti jordet – og der lå isen utover evja like ut mot en åpen råk. Det var skuringsmerker etter klør på isen utover mot råka, så nå skjønte mannen at det var her hunden fikk seg et kaldt bad hver morgen. Men hva så med reven? Reven ville sikkert ikke ha bad i evja hver vintermorgen. Ved nærmere undersøkelse kunne mannen oppkonstruere det hele. Reven ertet den gamle hunden etter seg ut på isen. Men sjøl bet reven i en vidjekvist og slang bortmed land – hunden derimot for i full fart utover blankisen og uti råka. Det var tydelige merker på vidjekvisten etter revtennene. Mannen tok tollekniven og skar av vidjekvisten. Neste morgen da han slapp hunden tit, ble det samme levenet att – og hunden kom att bløt som vanlig. Men nå var vidjekvisten av – og reven hadde nok sjøl seilt ut i råka, sammen med hunden. Den påfølgende morgen ble det ingen revlos på garden – reven tykte nok ikke dette var morosamt lenger.