Kilde
OR GOMMOL TI (I)
ÆVUNTUR Å SEGNE Å STUBBA TAO VOSSASTROND’NE
Knut Bjørnaas
Andre utgave
Voss 1943
Utgjeve av folkeminnenemndi på Voss

Husbond'n å drengjinn so skulde pao

Tvaitæ å slao.

Husbond'n å drengjinn i Uppigaræ skulde pao Tvaitæ å slao ai venda. Dai skulde vè ao haile dagjinn, å hadde mat mè seg. Naor dai komme uti gjilæ, dar rudla
husbond'n å slo ne skjsyre. Trast fata drengjinn graut-embar'n å sette han pao trilt og, å da va da sista dai saog'an; han for radt pao elvæ.

«Ka skulde datta vè fy ?» sa husbond'n.
«Naor me inkje ha skjyr, so gjéra me kje mè grant heldù,» mainte drengjinn.

Jaja, so komme dai ut dao, å te sloe. So lai da te daurs. Hine uppaimane vò å sloe pao sine taiga, å dai sette seg te eta.

«Me fao setj'oss ne å lestù eta, me og,» sa husbond'n. «D'è kje verdt dai forstao attù me ikkje ha mat me.»

Jaja, dai sette seg ne å te hauka pao, lestù eta.

So naor dai hadde kvilt ait bil å skulde te attù, so tok drengjinn å loyste or ljaod'n å te svinga seg mè berro orvæ. Han gjekk skaoragong nett so han skulde slaie.

«Nai-nai, ka è da du finnù pao, no dao?» sa husbond'n.
«Jau, naor me skù lestù eta, so fao me lestù arbaia og. Da litù fylgjast aot, da,» mainte drengjinn.

---

skjyr, sur mjølk.   
gjera kje mè, hev ikkje bruk for.