Internt referansenummer: 21.01.2014 – Notater
Kilde:
Notater forfattet av:
Bjørn R. Krogstad
7530 Meråker

Hva er galt med Kopperåa?

 

Det hadde kommet en arkeolog til gards. Nokså umotivert begynte karen å snakke om Kopperåa. Det var noe galt med den. Ja, den burde ha hett noe anna, forklarte han. Heimeblind som jeg var, utbraut jeg bare: «Å?» «Jo,» fortsatte arkeologen, «navna på elva og sjøen den renner ut av skal likne på hverandre.»

Han fortalte så om Funna som rant ut av Funnsjøen, Sona som kom fra Sonvatna og Forra som tømte Feren. Her var det tydelige likheter. Det var det imidlertid ikke når en kom til Fjergen.. For hva hette elva som rant ut av den? Jo, Kopperåa. Her var det altså ikke noe slektsskap mellom sjø- og elvenavn.

Arkeologen antok at elva opprinnelig hadde hett noe anna. Men så måtte det ha skjedd noe dramatisk og viktig langs vassfarets bredder – noe som hadde gitt elva nytt navn. Hva det nye kunne være visste han ikke? Men kanskje hadde det med kopper å gjøre. «Dere får gå manngard langs elva, og se etter den irrgrønne fargen som signaliserer kopper,» hadde han foreslått.

Så gikk det ei tid uten at noe skjedde. Men så en varm og fin sommerdag drog tre av oss opp i elva for å gå manngard. Etter vel en kilometers vandring, ropte den ene: «Her er det noe.» Og ganske riktig der var det noe. På et ganske lite område så vi slagg – irrgrønt slagg.

Vi hadde funnet restene etter en smelteplass – eller med andre ord ei koppersmeltehytte. Vi ringte arkeologen og fortalte om funnet. Begeistra beretta karen at han ville komme oppover for å datere funnet – noe han også gjorde. Og med sensasjonelt resultat. Slagget var smelta mellom 1250 og 1350 – noe som var eldre enn noen annen kopperdrift her til lands. Ikke rart at elva som rant ut av Fjergen fikk nytt navn og ble kalla Kopperåa.

Bjørn Roar Krogstad, mitt minne.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.