Internt referansenummer: I-10.04.2020-1
Kilde:
http://www.luroy.folkebibl.no/artikkelregister.htm

Innlandsfiskeeksperten i havgapet. Pioneren innen fiskeyngeloppdrett i Nord-Norge
Av Rune Bang

Under stor høytidelighet på ærverdige Hotell Viking i Oslo en januardag i 1967, ble en 84-åring fra Lurøy gjenstand for bred og velfortjent oppmerksomhet. Han fikk tildelt årets ”fiskestellpris” i Norge, en pris som ble høyt verdsatt og som den gang besto av et beløp på kr 2000 samt en erkjentlighetsgave. Formannen i Norges Jeger- og fiskeforbund, Klaus Kjeldsrud, foretok selve utdelingen og til stede her var også representanter fra Landbruksdepartementet. Til grunn for prisen anførers at personen gjennom i en årrekke var han eneste sakkyndige på ferskvannsfiskets område i Nord-Norge. Med hans assistanse er det satt ut og anskaffet yngel til tallrike fisketomme vatn over store deler av denne nordlige landsdel. For dette banebrytende arbeid gjennom to mannsaldere, ble samme person også tildelt kongens fortjenestemedalje i sølv allerede tyve år tidligere!

Hvem var så denne personen, som gjennom sin uegennyttige innsats ble hedret på denne måten for å ha arbeidet for innlandsfiskekulturen i mer enn 60 år ? Er det ennå mulig å gi en bredere omtale om personens mangeårige innsats? Vi vil her gjøre et forsøk på å trekke denne personens betydelige arbeide innen området litt frem i lyset igjen.

Denne 84-åringen som møtte i Oslo denne januardagen, var ennå en uvanlig sprek person, og han kom fra en idyllisk plass ved Olvikvatnet. Dette er som mange vet, en liten gårdseiendom godt inneklemt mellom de høye fjelltoppene Okstinden mot nord og Liatindene i sør, og ble i sin tid opptatt av ”bufinner” i siste del av 1700-tallet. Hans navn var Olaf Antonius Berg Gregersen, født og oppvokst på denne ”farsgården”. Olaf kom til verden så tidlig som den 2. desember i året 1882. Han fikk en oppvekst som ungdommer flest i en kystkommunen Lurøy, og var med på sin første tur til Lofoten allerede som 15-åring. Senere ble han gårdbruker og fisker, en kombinasjon mange vil kjenne seg igjen i, og stiftet etter hvert også familie. Det meste av sin tid skulle han imidlertid komme til å bruke innen et området hvor det meste ennå var ugjort,  innlandsfisket.

Gregersen var gjennom hele oppveksten sterkt opptatt av naturer og ble allerede i ung alder grepet av interessen for fiskekultivering. Derfor gikk han som 20 åring (1902) på Nordland fylkes Fiskeriskole i Bodø. Påfølgende år fikk han sitt første stipendium fra Fiskeri-direktoratet for å foreta en studietur til Danmark, i den hensikt å skaffe seg kunnskap om ålefiske, som han hadde stor tro på. Han måtte følgelig allerede da ha skilt seg ut, for det var ikke mange som ble tildelt stipender i de dager. Det skulle bli flere studieturer. Han kompleterte derfor sine fiskerikunnskaper ved flere opphold i Sverige og Danmark samt en tur til Tyskland. Sistnevnte tur gjaldt en studie av spesielle silderøykerier.

Det kan nevnes at han i løpet av vår bar ørretyngel i 28 fisketomme vann i Saltdalen. Han satte ellers ut yngel i utallige fiskevann over store deler av Nordland og Troms. Mange vil derfor ennå i mange år kunne nyte godt av hans utrettelige arbeide i fiskekulturens tjeneste gjennom det meste av sitt liv.

Midlertidig fiskeriassistent.
I 1905 ble Gregersen ansatt som midlertidig fiskeriassistent. Hans nærmeste overordnede var fiskeriassistent løytnant Melle, som fungerte for Nord-Norge fram til første verdenskrig. Ansettelsen var bare ”løselig”, idet han ikke fikk noe tilsettingspapir på noen fast ansettelse. ”Jeg ble bedt om å reise hit og dit av fiskeriinspektøren i Oslo” sier han i et senere intervju, og det skulle bli mye farting rundt om i det meste av vår landsdel på den midlertidige fiskeriassistenten. Noe mer fast avtale som fiskeriassisten, fikk Gregersen av Landbruks-departementet i 1919, idet han fra da av ble innrømmet ”almindelig skyss- og kostgodtgjørelse” under sine mange reiser over hele vår vidstrakte landsdel. Han hadde hele Nordland og Troms med tillegg av en del av Nord-Trøndelag, som sitt distrikt. Ikke noe lite område å ferdes i med tanke på den tids kommunikasjonsmuligheter.

Allerede samme året, i 1905, bygde Gregersen sitt første klekkeri. Først nede ved sjøen i Olvika, men etter en forholdsvis kort periode, flyttet han det opp til gården heime. Dette klekkeriet som var beregnet på utklekking av 100 000 rogn, hadde han i drift helt frem til 1940, da dette ble nedlagt. Anlegget fikk i oppbyggingsfasen den anseelige sum av kr 300,- i statstilskudd. Det ble mange vanskeligheter å kjempe med den første tiden. Men, med tro og kjærlighet til saken holdt han motet oppe. Etter hvert ga det frukter til mange fisketomme fjellvann.

Gregersen begynte nå å farte rundt i fjellene og satte ut yngel i fiskevannene, etter hvert som han fikk klekkeriet sitt i gang. Fiskeribiologiske undersøkelser var noe nytt den gang, og det ble derfor å prøve seg fram for å vinne erfaring, en fremgangsmåte som Gregersen mener kan ha mye for seg selv i dag. Han reiste også rundt om kring for å hjelpe folk med å sette opp egne klekkerier, etter at han hadde gjort det nødvendige forarbeid med tegninger og lignende. Hans virksomhet var omfattende. Han dro rundt og tegnet og satte opp klekkerier, ved siden av arbeidet med å transportere yngel rundt omkring til de forskjelligste steder. Til dette formålet brukte han spesielle kasser for å oppbevare rogna i. Disse kassene fikk han selv laget, og de var bygget for å tåle opp til 17 graders kulde. Inne i kassene var det utspent et tynt lerret, som rognen lå på. Aller øverst lå en iskasse som tjente til å holde rogna fuktig i varmt vær.

Her må vi få lov å komme med en viktig opplysning: – at Gregersen ble midlertidig ansatt fiskeriassistent i 1905, betydde ikke at han fikk lønn for sitt arbeide! Han fikk kun en kilometergodtgjørelse på 20 øre for å gå, det var det hele. Han har tilbakelagt mye over 1000 kilometer på statens bekostning, men det er jo ikke til å bli feit av. Fiskeyngelen ble ofte satt ut for egen regning og kostnad! De bidrag han fikk utbygging av klekkerier, gjaldt gjerne den ene halvparten av prisen.

Gregersen hadde kone og barn å forsørge, derfor ble hans virke som fiskeriassistent heller en belastning for ham, – økonomisk sett. Årene mellom 1911 og 1919 tjente han sitt brød som montør for en motorfabrikk i Molde. I denne tiden reiste han rundt om på hele kysten fra Kirkenes til Haugesund og monterte maskiner og drev som fiskeriassistent inn i mellom.

Fra 1918 ble han uten overordnede i landsdelen, og tok fra nå av sine arbeidsordrer direkte fra Landbruksdepartementets kontor for ferskvannsfiske.

I årene fra 1919 og frem til 1921, livnærte Gregersen seg som småbruker og fisker. I 1921 ble han oppsynsbetjent for alt sjøfiske av laks og ørret i Lurøy og Træna. Det må ha vært en usedvanlig strevsom måte å livberge seg på. Gregersen fortalte at han og hans to sønner, pleide å ro på en inspeksjonsrunde helt ut til Lovund. De startet da vanligvis fredag kveld fra Aldersundet, rodde ut og rundt Lovund og så heim igjen på søndags morgen, etter en rotur på hele 86 kilometer. ”Noe nattesøvn ble det ikke å tenke på, her måtte det ros i et kjør hvis man skulle holde rundetidene!”

Da en journalist i Helgelands Blad slo av en prat med Gregersen sommeren 1922, var han nettopp hjemkommet fra utført oppdrag i ”sitt” fiskeforvaltningsområde. Han hadde vært i flere fjellvatn i Salangen og satt ut ørretyngel, i tillegg en del lakseyngel i Salangselva, – til sammen ca. 80 000 yngel. Videre hadde han satt ut ca. 3000 yngel i Gåsvatnet ved Harstad. Her hadde han også planlagt et klekkeri på gården Tennvassåsen. På Melbu og Kabelvågfjellet var det blitt utsatt 8000 yngel fra klekkeriet i Kabelvåg og i tillegg i Ofoten 5000 yngel. Som om ikke dette var nok, var det blitt utsatt i Saldalselva 108 000 yngel fra klekkeriet på Berghulnes. Videre fra samme klekkeri en del yngel i Vatnvatnet i Bodin.

Gregersen sto nå denne julidagen klar til å reise opp til Leirskardalen ved Korgen, hvor det snart skulle utsettes 40 000 ørretyngel i forskjellige fjellvatn i Korgen og Mo herred. I Leirskardalen skulle han også planlegge et nytt klekkeri, i et område som allerede hadde 4 i drift. Han regnet med å skulle medvirke gjennom denne sommeren til at det ble utsatt totalt ca. 250 000 yngel i vatn og elver!     Det store geografiske ansvarsområdet med store avstander mellom de aktuelle utsettingsstedene og den tids reisemuligheter, gir oss en viss pekepinn over den innsats Olaf Gregersen må ha lagt for dagen i den tid han virket som fiskeriassistent.

Som oppsynsbetjent hadde Gregersen den svimlende sum av kr 60,- for sesongen. Han drev ellers fiske høst og vinter, men måtte ta fri i midten av januar for rogntransporten til de mange klekkeriene. Denne jobben hadde han i alle år fra 1921 og frem til han ”pensjonerte” seg i 1966. Distriktet strakte seg i perioder fra Kvæfjord i nord til Bindalen i sør!

I 1946 ble Magnus Berg ansatt som fiskerikonsulent i Nord-Norge, og han ble nå Gregersens nærmeste overordnede. Det var i dette året Gregersen fikk Kongens fortjenestemedalje i sølv for sin innsats. De to fiskerforbundene, Norges Sportsfiskerforbund og Arbeidernes Jeger og Fiskerforbund, æret ham med diplom for hans store og banebrytende arbeid for fiskekulturen i Norge. Også lokale fisker- og jegerforeninger har sendt ham diplomer.

I over 40 år, helt fram til 1966, hadde Gregersen overoppsynet med sjølaks- og sjøørretkontrollen for Lurøy, Træna og Dønna, og overoppsynet tidvis så langt nord som til Lofoten og Vesterålen. Det vil si at han hadde kontrollen også av de andre kontrollørene. De siste år måtte han imidlertid begrense denne virksomheten til å omfatte bare Helgeland. Men når det gjelder klekkeriene, så var han stadig på farten i en alder av over 80 år. Han var jo fortsatt ”fiskeriassistent, midlertidig fiskeriassistent !?”

Arbeidet var dårlig betalt, kr 400,- pr. år i en årrekke. Senere fikk han kr. 10,- pr. reisedag med reiseutgifter, kost og losji samt brevporto dekt av Landbruksdepartementet. Det vises til at han også måtte utføre mye kontortjeneste, og i gjennomsnitt journalførte han ca. 600 brev pr. år.

Utbygging av klekkerier.
Gregersen har stått for utbygging av nærmere et halvt hundre klekkerier fra Troms i nord til Kolvereid i sør. Det å lage et klekkeri foregår i mange faser, – først undersøkelser av de naturlige forutsetninger på stedet, så planlegging og kostnadsberegning, og til slutt selve utbyggingen.

Fiskeriassistent Olaf Gregersen er ikke blant de personer man hører så mye om lokalt. Sambygdingene på Lurøy innland kjenner ham selvsagt, men ellers er han ikke av dem som man til vanlig ser bilde av i avisen. I fagkretsen er imidlertid hans navn velkjent og respektert. Gregersens kunnskaper og erfaring når det gjelder utklekking av yngel og fiskekultur i det store og hele, har betydd mye for landsdelen. Det var for eksempel ingen tilfeldighet at svenske myndigheter tilkalte nettopp Gregersen som konsulent under reguleringen av Limingen. Hver vinter fra 1934 – 40, var han en tur i Sverige og arbeidet der i nært samarbeid med svenske myndigheter i tilknytning til innlandsfisket her. Han anla utklekkingsanlegg og transporterte rogn over grensen. Dette måtte ha vært en svært strabasiøs tid for fiskeassistenten.

I sammenheng med opprettelsen av Skogbruksmuseet på Elverum, mottok han henvendelse om at de ville ha opplyst hvor mange klekkerier han hadde vært med å bygge i sin tid, da de ville ha dette nevnt i den del av museet som gjaldt fiskeforvaltning.

Når ranværingene trekker opp en riktig smellfeit ørret i et av de lokale fiskevatn, kan dette muligens være resultatet av yngel som Gregersen har vært med å sette ut. Om fiskekultur-arbeidet i Rana fortalte han til Rana Blad i 1967 at den første mann han satte ut fisk for her i distriktet, var Carsten Meyer. Dette skjedde allerede i året 1914. Siden var han blant annet med å starte fiskedam i Blerek- og Jordbekk-vatnene. Dette var en storstilt operasjon som omfattet 18 mann, 2 biler og 30 000 ørret. Det foregikk i mellomkrigsårene en gang, og formann i den lokale fiskeforeningen da, Arne Rimer, – mintes Gregersen som ”en sporty kar som stortrivdes i fjellet.”

Gregersen har ellers konstruert flere klekkerier i Rana-/Hemnesdistriktet. Han nevner Snasen, Storsteinhaug, Elvebakk, Meland, Tverrå, Storeng og Skreslett, alle steder hvor han var med og bygget klekkerier.

Gregersens klekkerier ble også etablert på de forunderligste steder. En tunnel i Bjørkåsen gruver ble i sin tid et bra klekkeri, likeså kjelleren på Vensmoen sanatorium, for ikke å snakke om svømmebassenget ved Sandnessjøen sykehus. Dette svømmebassenget var en temmelig pompøs affære med vann som kom ut av et løvehode på veggen. Gregersen stakk en gummislange i kjeften på løva, for mer effektiv utnyttelse av vanntilførselen. Det var daværende overlege Bakke som sto for pasning av dette klekkeriet, som ellers virket helt fint.

Ved Umbugta fjellstue som i gamle dager ble brukt som mellomstasjon for svenske hestekjørere, laget Gregersen i sin tid et klekkeri i stallen, etter oppdrag fra ”hain Martin i Bugta”. Stallen egnet seg fint til dette formålet, da her jo var svære spilltrau med vanntilførsel og greier. Gregersen og Martin fanget storfisk i Grundvatnet som gytefisk og gjorde alt klart. Utklekkingskassene ble laget av grove boks-materialer som de fant på gården. Kassene ble imidlertid så tunge at de måtte bruke spett på dem for å få dem inn i stallen! Men, klekkeriet virket derimot helt etter forutsetningene.

Personen Olaf Gregersen.
Idealistene røper seg ved den varme begeistring de nærer for sin sak, dette gjelder selv de mest fåmælte av rasen. Denne lange og litt skranglete karen med et lurt glimt i øyekroken, beholdt troen på sin sak helt opp til sin dødsdag. En journalist som intervjuet Olaf da han var 84 år gammel, har skrevet det så treffende:

”Da Vårherre skapte menneskene i tidenes morgen, satte han en ekstra klatt surdeig til en del av dette menneskehetens bakverk. Det store flertall av oss mennesker har nok med å streve for det daglige brød, det blir lite tid og penger til overs til formål som kan tjene alle mennesker. Det finnes imidlertid en gruppe mennesker, det er disse som Vårherre i sin tid ga en ekstra klatt surdeig, som hele livet arbeider for en bestemt ide og oppgave. Denne oppgaven tar deres arbeidskraft og fritid, deres personlige vinning har lite og intet med saken å gjøre. Vi kaller dem gjerne idealister, uten dem ville det jammen sett svart ut for menneskeheten…

Hvor rett er ikke denne karakteristikk på slike overskuddsmennesker, og hvor fattig ville ikke menneskeheten ha vært uten slike personer og deres utrettelige virke innen forskjellige felt. Olaf Gregersen var nettopp en slik idealist som arbeidet hele livet for sin sak,     nesten som han hadde fått et kall. Han var glad i naturen og kunne se alt det skjønne i den, også dyrene var hans gode venner. En slik kar som har stelt med fiskekultur og har rekt rundt ved alle tenkelige fiskevatn, må vel ha vært en ivrig sportsfisker? Ikke Gregersen, etter hva som fortelles. Han hadde aldri hatt tid til noe slikt, han hadde det alt for travelt med å ”så” og hjelpe andre til å gi seg selv tid til å høste.

I 1940 kom krigen til landet, og gjennom krigsårene ble Gregersen en ytterst ”slett” oppsynsbetjent. Det var vanskelig å skaffe mat for folk, og Gregersen sørget for å se til den andre kanten når noen ville hente seg en feit laks eller sjøørret. Han ble arrestert av tyskerne i 1942 og hadde noen virkelig utrivelige måneder på Falstad. I kraft av sitt yrke reiste Gregersen mye omkring, også på den søndre del av Helgeland. Etter sigende skal norske angivere ha fått mistanke til Gregersen i denne sammenheng, og han ble derfor arrestert sammen med flere andre av hans familie. Tyskerne slapp både ham og de andre ut i løpet av få måneder. Selv de skjønte vel at de ikke hadde noe med det illegale arbeidet å gjøre.

Hans hadde sine meningers mot
Gregersen roser i flere artikler jeger og fiskerforeningens arbeid med å kultivere fiskevann og elver og få opp viltbestanden her i landet. Han viser også til deres oppgave med ”å få de unge i deres fristunder bort fra slenget i den trange kafe eller skitne landevei, opp til fjells og ut i naturen. Dermed får man trening både for kropp og sjel, og man kommer så nær naturens store hjerte, at de edleste følelser blir de fremtredende. Man får et lyst syn på livet uten plass for det sure og gretne (…).

Han arbeidet spesielt for utsetting av lakseyngel i elvene, men en best mulig positiv utvikling her var i vesentlig grad avhengig av bygging av laksetrapper. Han mente at staten, fylket og kommunene burde gå sammen om slike byggeprosjekter, et arbeide som ville være av nasjonaløkonomisk betydning på sikt.

Settefisk hadde han ingen sterk tro på. Yngelen har et naturlig instinkt som hjelper den til å finne mat og gjemme seg for større fisk som vil ete den. Settefisk er utklekket og foret under kunstige forhold, den vil derfor snart miste dette instinktet.

Menneskenes evne til å regulere fiskebestanden i fjellvatnene trodde han lite på. Han viste til at man før i tiden ble fiskevannene lite beskattet, de regulerte seg selv og det oppsto sjelden overbefolkning i et vatn. I mer moderne tid gjøres den feil at storfisken fiskes opp, den som tidligere gjorde seg feit på all småfisken i vannene. Resultatet blir stadig mer småfisk, disse småpinnene som ikke monner særlig i gryta. Tallmessig vil man nok klare å holde våre fiskevann oppe, men storfisken ville bli en saga blott, spådde Gregersen.

Gregersen var opptatt av hva de etter hvert mange kraftreguleringene innen fylket kunne få for konsekvenser for de ”berømte” fiskevann. Han mente at hvis reguleringen bare medførte en forandret, konstant vannhøyde, så ville nok fisket kunne ta seg opp igjen. Derimot med stadig skiftende vannhøyde, var resultatet gitt på forhånd, idet fisket da var dødsdømt! Ørretfisket ville først bli ødelagt, p.g.a. at ørreten gyter på grunt vatn. Konsekvensen ville bli at rogna ville kunne tørrlegges når vannstanden senkes. Likeså ødelegges matforholdene for ørreten. Røya kunne klare seg lengre, den gyter på større dyp, helt ned til 13 meters dyp i følge observasjoner Gregersen hadde gjort ved Limingen. Den lever mer av plankton og har lettere for å finne føde. Man ser ofte et oppblaff i fiskebestanden like etter reguleringen, det skyldes bedre matforhold når vannstanden heves, og en masse med larver og lignende føde blir å finne på de oversvømmende områder. Men siden går fisket stadig tilbake, det har tallrike erfaringer vist, uttalte Gregersen.

Olaf var også aktiv med i lokalpolitikken, og satt i kommunestyret i en mannsalder, hvorav flere perioder i formannskapet. Ordfører Aubert Jentoft gir denne karakteristikk av mannen i anledning et fremsatt forslaget om kongens sølv til Olaf i brev av 18.12 1945:

Gregersen er en mann som er høyt aktet av alle brae folk i sin heimbygd. Han er rolig og sikker i sin ferd, allsidig og intelligent, og interessert som han er i heimbygdas fremgang, har han i årrekker vært en dyktig representant både i herredstyret og formannskapet. (…) Hans arbeide for ferskvannsfiskeriene er vel kjent over hele Nord-Norge. Dette virke har samlet hans største interesse og energi. Lydhør, virkelysten, alltid på ferde, og han sparer ikke på kreftene når han blott kan tjene sakens fremme (…)”.

For sitt utrettelige arbeide for ferskvannsfiskeriene i Nord-Norge, ble også Olaf Gregersen tildelt kongens fortjenestemedalje i sølv kort tid senere den 25. febr. 1946. Hvor det var fortjent!

Olaf Gregersen døde i sitt hjem den 15.august 1973. En vandringsmann hadde lagt ned staven for godt. Det er i grunnen trist å tenke på all den oppsamlede erfaring som må ha forsvunnet ved at Gregersen nå gikk bort. Disse erfaringer burde ha vært samlet i en bok til god nytte for innlandsfiskekulturen i landet. Gregersen hadde svært rike kunnskaper på området, kunnskaper basert på erfaringer fra mer enn 60 års virke innen dette spesielle område. Dette skjedde dessverre ikke. Men, hans utrettelig arbeide vil kanskje ikke gå helt i glemmeboken? Måtte mange av våre sportsfiskere kaste en hastig tanke til personen Olaf Gregersen og hans store og betydelige pionerinnsats for innladsfiskets fremme her nord, når de neste gang drar inn et sprelsk ørret i et fiskerikt innlandsvann, selv om denne ikke er av noen betydelig størrelse!

 

Kilder:
Helgelands Blad 19.7 1922 og 8.3 1930
Rana Blad lørdag 29.10 1966
MTS`s melding fra januar 1967
Rana Blad (udatert kopi) fra 1971
Rana Blad tirsdag 18.12 1973
Oddbjørn Jensen : Kongens heder til Lurøyfjerdinger; Lurøyboka00/01

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *