Kilde:
Namdal Historielag (link til hjemmeside)
Årbok for Namdalen 1966 side 57
Skriftstyrar: P.Jæger-Leirvik
Skrevet Fredrik Løvsjøli

Våren 1626 drog der et følge på 4 – 5 huslyder med sine buskaper og så meget de kunne få med seg av sine eiendeler over fra Snåsa til det da folketomme og ubebodde Nordre Finnelide. Ferden tok to dager, – første dagen til overnattingsstedet som senere fikk navnet Gresåmoen, og næste dag videre østover på sørsiden av Luru-elva helt til de var rett i sør for den sørligste utløper av Hykkelfjellet. Da tok de over elva som her var lita, og så oppover mot vestre skråning av Hykkelfjellet og ned i dalsenkningen mellom dette og Randfjellet, senere kalt Nesskaret, da lå hele Nordli-området åpent foran dem. – Laksjøen med Nesvika og Nestangen rett nedenfor dem. Intet under at de par første huslyder av følget slo seg ned der, mens de andre fortsatte rundt vestenden av sjøen, gikk over storelva og slo seg ned på Brattland og Skjelbred.

Det sier seg selv at mannfolka i følget ikke var ukjente. De hadde nok vært innover flere ganger før, sett seg ut buplasser og satt opp så pass til hus at de hadde tak over hodet når de kom med familier og buskap.

Hvorfor søkte disse mennesker hit ut i ødemarkene fra den forholdsvis rikere Snåsa? Vi vet det ikke, men kan prøve å gjette. I et gammelt dokument står det bare, at ”nogle fattige mænd fra Seaasen drog over til Nordre Finnelide og bosatte sig der”. For det flrste var det altså fattige folk, som etter alt å dømme ikke har hatt gård eller grunn i Snåsa, – kanskje noen slags plassmannsfolk eller leilendinger som måtte betale avgift og skatter og andre utredelser. Men at dette ikke kan ha vært den vesentligste årsak, må vi ikke se bort fra. Modige og hardbarne mennesker må det ha vært, folk som var vant til å greie seg med lite. Særlig var det nok vanskelig de første 2 – 3 åra til de fikk gravet seg opp en jordflekk og sådd ut litt korn. Matbergingen var da viltet og fisken i tillegg til litt av husdyra. Men til fiske og fangst trengtes redskaper. Hvilke redskaper hadde de, og hvordan laget de disse? Det vet vi ikke utenom kanskje litt fra hundre år senere. Noen særlig forandring var det vel ikke i den tiden.

Bare 10 år senere – i 1636 – sendte bøndene i det nye bygdelaget ”Nordre Findelide” en søknad til stiftsmyndighetene i Trondheim om tillatelse til å bygge et kapell på Skjelbred for å ha et sted hvor de kunne begrave sine døde og døpe sine barn. Dette forutsatte at grenda ved Brattland og Skjelbred var blitt tilflyttet av flere nybyggere enn de første som slo seg ned der. Folkeøkningen disse ti årene vitner om at forholdene har gjort det mulig å greie seg der.

Dette var litt om busetningen fra 1626.

Skal vi så komme nærmere inn på jakt og fangst som en vesentlig næring for disse nybyggere, så er det en ting som vi med temmelig stor sikkerhet kan gå ut fra: De hadde ikke skytevåpen. Småviltet måtte fanges. Av storvilt fantes ikke annet enn bjørn. Elg eksisterte ikke her den gangen – den kom først i 1860 – 70-åra, og det som fantes av rein i fjellene, var samenes eiendom, og den passet de vel på. Fangst i dyregraver kan derfor neppe ha forekommet.
Fangsten av fugleviltet foregikk nok utelukkende som snarefangst. De første årtier for å skaffe mat til huset. Senere ble fugl en ettertraktet handelsvare.

Allerede i slutten av september begynte barsnorfangsten, og varte utover vårparten og leiketiden. Redskapen var teglsnorer. Tottet tagl med fire tagl i hver tott ble tvunnet sammen, – otte tagl i en orfugl-snare, og 6 tagl i en rypesnare med tre tagl i hver tott. En snor av otte tagl var sterk nok til å holde en fullvoksen tiur, og 6 tagl var sikkert sterk nok til en rypesnor.

 Barsnorfangsten gikk for seg på den måten at de satte ut snarebe under store graner, og når fuglene krøp inn der for å overnatte, gikk den seg i snarene. Denne fangsten varte til det ble så mye snø at det gikk an å sette ut rypesnarer. Til det trengtes en en halv meter snø. Snarefangsten av ryper varte som regel til ca. 1. april. Fuglestokk var vistnok kjent, men bruktes ikke. Men til fangst av mår og røyskatt var fallstokk mye brukt. En slik fallstokk var laget av 2 halvkløvninger av en ca. 1 meter lang krankubbe. I den halvdelen som ble lagt underst var der boret 4 hull, 2 på hver side. I hvert av disse hullene var der satt inn en ca. 50 cm. lang, rund kjepp. I den øvre kløvningen var der fra sidene hugget inn 4 hakk som passet til de fire kjeppene, og disse kjeppene holdt så den øvre kløvningen på plass. I denne var der hugget en fordypning til åtet. Man laget så en såkalt springstikke som bar øvre kløvningen oppe. En liten spjelk med et hakk i låste springstikka. Denne spjelka lå rett over åtet, og når en mår eller røyskatt rørte ved denne spjelka, vippet den ned fra springstikka, kløvningen falt ned, og dyret som var under ble klemt i hjel. Innretningen var enkel, men effektiv til sitt bruk.

Pelsskinn hadde nok sin store verdi da som nu. Den første skatte-utredsel som ble betalt av Nordre Finlides bønder var således et mårskinn til Trondhjems bispestol.

Av dyregraver kjenner jeg kun et eneste funn i Nordli, det er på en av de eldste gårdene, på Holand, og det var opplagt nok til forsøk på fangst av bjørn. Et par karer støtte på merker etter denne dyregrava i gårdens sætermark. Ved å undersøke bunnen i fordypningen, fant de noen morkne rester av en stokk. På enden av denne var der festet en spydspiss, som karene fant de rustne restene av. Spydspissen ble innlevert til bygdemuseet (Gamstuggu), hvorfra den dessverre er forsvunnet.

Bjørnebåser var også kjent, men neppe brukt særlig mye. Min bestefar fortalte således aldri om fangst av bjørn i bås. I min første ungdoms jegerår fantes rester av en bjørnebås i ei li ved den nordvestre enden av Hestkjølfjellet. Stedet der kalles ennu for Bjørnbåshaugen. I denne båsen skal der en gang være fanget en bjørn. Det var tidlig på våren med dårlig våris på Sandsjøen, så ingen fikk nytte av den.

Bjørnebås og revebås var gjort presis på samme måten, bare at bjørnebåsen var minst dobbel så stor. Båsene var tømret opp av stokker med en binnende tverrstokk i det nederste omfar i ene tverenden. De senere stokker i sideveggene var holdt på plass ved innborende trenagler mellom omfarene. I den helt åpner enden var det i stokkendene hugget inn en åpning så det kunne slåes inn en rett opp-og-ned stående stander i. Over de øverste endene av disse standere ble der lagt en liten kubbe, som så dannet underlaget for den våg-stanga som skulle løfte opp fall-lemmen . Denne bestod av runde stokker, så mange at de nesten dekket båsens bredde. – En revebås kunne ha bare 3 stokker i bredden på fall-lemmen, mens en bjørnebås kunne ha både 4 og 5. I framenden av stokkene i fall-lemmen var der hugget et spor som der ble drevet en staur inn i. Når en tok i og løftet med denne stauren, løftet en hele fall-lemmen. En sterk vidje, helst ei lita bjørk, ble så festet til denne stauren slik, at det ble ei stor løkke øverst. Når en så stakk den lange vågstanga inn i denne vidjeløkka, og la våga over tverrkubben på de to oppstanderne, var det en lett sak å vippe fall-lemmen opp i den høyden en ville ha den. Selve låsemekanismen var et enkelt instrument. En vred til en lang, sterk vidje, bant denne til den bakre enden av vågstanga, og når vågstanga var vippet passe ned, tok en vidjen gjennom en åpning mellom to stokker i den bakerste del av fall-lemmen og inn i båsen. Til nedre del av vidjen var festet en liten enerkrok som var nesten i rett vinkel. Fra en liten stokk nedpå bakken inne i båsen gikk der en annen vidje i været, også utstyrt med en liknende krok. Disse to krokene ble hektet sammen, og dermed var låset og gilderet i orden. Når så åtet var festet til disse to krokene, var det umulig å røre ved det uten at de to krokene gled fra hverandre, vågstanga vippet opp, og båsen stengt. At slike fangstinnretninger ble brukt en god del til fangst av rev før de hadde geværer eller fotsaks, er det vel ingen tvil om, men om det ble fanget bjørn på denne måten, er det i alle fall ingen sagn om det i bygden.

Når begynte så folk å få skytevåpen? Det vet vi ikke med sikkerhet. Men det kom vel litt om senn, om det sikkert tok lang tid før der fantes gevær på de fleste gårdene. I løpet av 1700-årene var det nok blitt til at der fantes atskillige flintlås-børser, – de fleste fuglerifler av lite kaliber. Senere kom de såkalte bjørnestusser. I første halvdel av 1800-årene var det en kjent bjørnejeger i Nordli som med sin flintlåsstusser skjøt mellom 60 og 70 bjørner. Så kom i 1850-årene mestersmeden Jens Larsen Kveli som gjorde alle flintlåsgeværer om til tennhettenning. Det revolusjonerte forholdene for jakten nesten like mye som da oppfinnelsen med bakladningsgeværet kom.

Av pelsdyra var vel reven den mest etterstrepte. Den var det jo også mest av. Fangsten i båser gav vel ikke så store resultater, men noe kunne det jo bli. Da det ble fotsakser å få, ble det stor revefangst, og salg av reveskinn innbrakte mang en god daler.

Måten å fange rev på i jern var enkel nok. Men finessene med å legge ut jerna så reven gikk i dem, de var mange og ikke så snart lært. Det var ikke så lite av en kunst, som en også måtte praktisere seg fram til. Jerna som bruktes var små og lette, og slagfjæra ikke så sterk at foten ble skadet eller ødelagt. Mang en gang viste det ikke på skinnet på foten at den hadde sittet i saks. Fremgangsmåten var følgende:

Ved en kjøreveg ett eller annet sted der snøfokk ikke drev igjen sporene, der hengte en et stort åte høyt oppi et tre, så lukten av det kunne nå vidt utover. Dette åtet kunne reven ikke nå, men det lokket den framtil. På begge sider av vegen ble det så utkastet en masse små kjøttbiter, helst avfall fra høstslaktingen. Når reven så hadde gått og plukket opp disse bitene på den ene siden av veien, skulle den jo over på den andre siden og ta det som var der. Etter å ha gått og lurt litt, gikk den over der den syntes det var trygt. Dette sporet sitt over vegen holdt den som regel alltid senere. Det benyttet fangstmannen seg av, og plasserte fotsaksa i det sporet. Men det var et langt lerret å bleike før alle de forsiktighetsregler var iakttatt som måtte til for at reven skulle gå i jernet.. Først måtte jernet være godt og nøyaktig ”vallet”. Det ble gjort på den måten at en samlet sammen en god del kvae av den slag som siver ut av barken på gamle grantrær. Denne kvaen ble smeltet og viklet opp på enden av en trepinne. Denne kvaeglassuren gjorde at der ikke var noen lukt av det. Enkelte brukte også den forsiktighetsregel, at når jernet var gildret, dyppet de det i rent, koldt vann et øyeblikk, så der la seg et islag over det. Var en barhendt når en la ut jernet, måtte en først ha vasket seg i så varmt vann som en bare tålte, uten å bruke såpe. Hadde en votter, måtte de være nye og ubrukte, og godt inngnidd med granbar. En måtte også være rein på føttene. Nye, reine labber, som var lite brukt, var bra, men et par tjæresmurde lauparsko måtte for all del ikke brukes. Somme var så forsiktige at de brukte reinvaskede overtrekk over det som de hadde på føttene når de la ut revjern. Med en bitte liten trespade grov de et lite hulrom i snøen under sporet, og skjøv jernet inn der. Så gjaldt det å pusse igjen så fint at ingenting vistes. Når så reven kom, gikk den sitt gamle spor, og var trygg fordi den hadde gjort det før. Plutselig satte den en framfot midt ned i saksa, den slo igjen, og reven satt fast. Så lett som saksa var, hadde reven ingen vansker med å gå, men springe kunne den ikke. En rev som var gått i saks om natta, var det lett sak for en skiløper å innhente og skyte dagen etter.

Dette er den eldgamle fangstmetode for rev som har vært brukt i Lierne så langt tilbake som revefangst har foregått. Helt til rovviltfrednings-fanatikkerne finn innført forbud mot fotsaksa fordi den skulle være så fryktelig pinsam. Jeg har sett tilfeller av den så høyt priste sportsjakt, som var langt mer pinsam og barbarisk enn denne form for revejakt…

I årene omkring 1900 hadde vi en småviltbestand her i Lierne som ingen unge av i dag kan tenke seg eller forstå. Dette hadde sin spesielle grunn. Om jeg lever, skal jeg forsøke å fortelle det i neste årbok.