Jernmalmen I Grubene På Eineaasen. (Med Illustrasjonstegninger)

Kilde
Mer om livet i min barndoms dal
Av Trygve M. Davidsen
Omslag og tegninger av forfatteren
Printed in Norway 1971
Copyright: Eget Forlag

Her jeg sitter en varm og stille sommerdag høyt oppe i lien, glimter det sølvhvitt mellom bjørkene. Det er elven som bred og tung beveger seg sørover i kløften mellom åsene øverst i dalen, til den velter seg ut i sjøen innenfor Øygarden ved Sandvigen og blir en dråpe i havet.

Men her oppe i Lommedalen, ikke langt fra innfallsporten til Krokskogen, har jeg også før slått meg ned i lyngen, etter først å ha vasset myrene langs elven.

Under vandringen har jeg ikke sjelden kommet over myrhøl med stillestående vann, dekket av en tynn oljehinne, og rustrøde steinklumper som, når jeg har veiet dem i hånden, har vært tunge som — jern.

Først i senere år har det gått opp for meg at disse klumpene var myrmalm som i eldre tid ble gravd frem, smeltet og smidd til økser, sverd, spyd og andre redskaper; det kunne vel være dengang da Bærum ble kalt Vestre Bærgums Herred.

Milen var da en grop i jorden hvor myrmalm og trekull ble stablet lagvis og tent med ild. Jernet smeltet og sank til bunns, hvor det størknet til en kake av rått materiale.

Myrmalm fantes mange steder, foruten i Vestre Bærgums Herred også høyt til fjells, hvor smeltegroper er funnet flere steder i Valdres, i Mesnalien og på vestsiden av Storefjord.

Nå ja, så sitter jeg her oppe og tenker på hvor rikt skaperverket er. At stein ikke bare er stein, men inneholder jern og andre høyverdige stoffer som menneskene ned gjennom tidene har oppdaget og hatt nytte av, som kunne formes, trygge og forskjønne tilværelsen for dem og kommende slekter.

Det er jo verd å minnes at grunnlaget for det livet vi lever i dag, fra tidenes morgen er lagt ned i jord, fjell og vann. At den grunn vi bygger på har vært lagt til rette av mennesker gjennom et umåtelig langt tidsrom.

Og solen fortsetter å gå opp, og gå ned.

Nå daler den bak åsene i vest, det siste streif legger seg over tretoppene. En måltrost jodler fra grantoppen bak meg. Natten stunder til.

I I600-årene tilhørte gården Økri Lagstolen og Prostegodset i Agershuus. Gudmundrud (nå Gommerud) tilhørte baker Jens Holm, mens Løkje var «saltgård» og betalte sin landskyld for det meste med salt.

Illustrasjonstegning av Trygve M. Davidsen
Økri, hvor Bærum Jærnværks første smelteovn skal ha stått, pmkring 1600.

Disse tre gårdene, og Belset, lå alle sør for Eineaasen hvor der var funnet drivverdige malmleier, nødvendige for utvinningen av jern. Ifølge brev datert 12. september 1614 fra Christian IV ble utvinningen henlagt til Bærgums Herred «icke langt fra Jærnbierget».

På Økri ble ved kongelig forordning den første smeltehytte ved Bærum Værk satt opp, og gården overtatt av Paul Smelter som var fra Helsingør. På Brekke ble der innredet våninger for gesellene og stallrom til hyttehestene. De andre gårdene ble på liknende måte tatt i bruk av arbeidere og hester

Til smeltingen av støpejern trengtes tre råstoffer, kalk, trekull og malm.

Kalken ble hentet i forskjellige kalkbrudd i Bærum. Kullmilene lå spredt innover i storskogen omkring Værket, helt oppe i Krokskogen og i de svære områdene mot Bogstad.

Kullbrennerne var kjent som et løst og omflakkende folkeferd, som for det meste holdt til i jordgammer og barhytter i skogen. De levde med førkjer, og sloss på kniven med finner og bønder. De stjal hvor de kunne komme til, like svarte som de var både til kropp og sjel. Men snartenkte og hardføre var de, og lett antennelige som varmen. Den minste gnist kunne fenge og bli til en brann. Mesterskoleren Mikkel Røver var nok langt fra den eneste Barrabas i lauget.

Illustrasjonstegning av Trygve M. Davidsen
Eineaasen hvor malmgrubene gikk inn i fjellet.

I grubene på Eineaasen ble der arbeidet med ild og vann, før genellene gikk på med holdhakker og durchschlagere for å få løs malmen. Dette var en kunst på den tid flintesteinen var i bruk, eller ilden ble gravet ned i asken for siden å bli hentet frem, som en plate på Jøtulovnen har som innskrift:

Eg grev ned min eld
sent om kveld
naar dagen er slut
Gud gje min eld
alder slokna ut.

Blant gesellene var flere fra Saksen, da den dansk-norske konge stod seg godt med kurfyrsten og skrev til ham om bergmenn, kulestøpere, plattenslagere og hammersmeder.

Dette var høsten 1615.

I smelteovenen arbeidet tre og tredve mann, i Eineaasen femten, foruten kjørekarer, for det meste bønder fra de omkringliggende gårder, og deres hester.

Etter hyllene i berget foregikk transporten av ved og malm. Her måtte en være stø på foten om avviklingen skulle foregå uten ulykker.

Så krevende som utbrenningen av stollene var, kunne det gå på helsen og livet løs. Ortene ble gjort lave og trange for at ilden og opphetingen kunne bli størst mulig. Gesellene fra Saksen stablet veden i pyramider, Vallonene la den korsvis.

Både under tenningen og når det glohete berget ble overhelt med vann og på den måten slo revner, var røyken, dampen og beten nesten ikke til å holde ut. Gesellene fikk mangen gang svidd skinnet, håret og skjegget; rennende øyne, tung pust og brystsyke tok etter hvert knekken på selv de sterkeste.

Under slike forhold var tro og overtro like alminnelig.

Illustrasjonstegning av Trygve M. Davidsen
I disse grubene gravde gesellene seg innover med holdhakker og durchschlagere, ild og vann.

Ingen begynte dagen uten først å ha lest hønn over seg og redskapen. Like mange kors som det var geseller i stollen skulle settes ved inngangen. Her skulle ikke bannes eller sverges, hverken ved Gud, satan eller andre ånder. Men alle skulle være hverandre «ligesom brødre behjælpelige».

Maten kunne det også være skralt med, for så vidt som levemåten stadig ble dyrere i forhold til lønningene.

Så, når de syke og verst medfarne fikk for seg at kreftene snart tok slutt, meldte hjemlengselen seg. De fleste av dem fikk da skrapet sammen så mange skillinger, at de kom seg hjem før livet ebbet ut.

Andre ble gravlagt ved gamle Tanum kirke, uten kors, navn eller årstall.

I smeltehytten ble jernet skilt fra slagget ved en temperatur på ett tusen syv hundre grader.

Slagget var glassaktig blankt og mørkt grønt. Det ble formet i blokker, lagret og senere brukt som byggestein, mens avfallet ble dumpet i hellingene mot elven ved Løkje. Således ble uthuset på Gudmundrud bygget av slaggstein, huset til Svend Bilthugger på Svineberg, Malmskrivergaarden i Sandvigen, likesom de fire våningene i Krysbybakken på Bærum Værk og fløsene ved elven mange år senere ble satt opp av denne steinen…

Fra 25. oktober 1624, da et interessentskap med Johan Post og Herman Krefting som ledere overtok hammer og hytte, ble malmen kjørt opp til støperiet på Bærum Værk, for der å bli gjort om til ovner, stenger, skovler, spader og hakker, ljåer, spiker og bolter, kanoner, kuler og harniskplater, «at de kunde med Guds den Almægtiges naadige Hjælp og Bistand vorde Forfærdiged».

Tremodellene ble bilthugget i snekkerverkstedet. Og formingen i støperiets sandgulv hvor hulrommene fyltes med hvitglødende, flytende jern. Senere ble formkasser tatt i bruk.

Hva angår smelteovnen på Økri og jernutvinningen av malmen, ble hele foretagendet dengang betraktet som en landevinning i stedet for den gamle metode med myrmalm som råmateriale.

Senere ble malmen fra grubene på Eineaasen ført ned til Gudmundrud og videre til Bærum Værk. Det var i Anna Felber Kreftings tid i slutten av 1600-årene.