”Johan Sverdrup”, Galeasen Som Ble Bygd I Vennevik I 1882

Kilde:
Namdal Historielag (link til hjemmesiden)
Årbok for Namdalen 1977 side 61
Skriftstyrar: Kolbjørn Gåsvær
Av: Arne Wennevik

”Johan Sverdrup”, galeasen som ble bygd i Vennevik i 1882

Det som var foranledningen til galeasbygginga, var sikkert at jekta ”Elida” var under storreparasjon i Vennevikfjæra en tid før 1880. Det var Johan Eriksen-karene som utførte dette arbeidet.

På ett eller anna vis ble brødrene Nils og Per Langsæter fra Bergen kjent med dette. De bygget galeasen for egen regning. Kanskje regnet de med å gjøre god handel på de materialene de trengte til bygging av galeasen.

Det var Aune-gårdene på Kongsmoen som først tenkte å levere materialene, men de forlangte at det som trengtes, skulle blinkes så de kunne se hvor mye skog som måtte til.

Per Langsæter var her og ordnet med bygginga, men han var ikke interessert i en slik måte å handel på. Så var det brødrene Andreas og Olaus Wennevig som tok på seg å levere de nødvendige materialene for kr. 2000,-. Det var styggelig mange penger i den tid, men Andreas og Olaus var neppe klar over hvor mye materialer som skulle til. Galeasen skulle være på 1000 tønner, så det var behov for stort og mye tømmer.

Andreas og Olaus måtte bygge sag i Jutulbekken, og det var Lornts Vibstad fra Overhalla som var sagbygger. Han utførte et godt arbeid, men selvsagt ble det dyrt før alt var gjort ferdig og saga kunne tas i bruk.

Det ble bygd en svær dam i Jutulbekken. DAmfestet var godt – og bare 25 meter fra sjøen. Saga stod mot Furuhaugen. Det var en bra plass å ha tømmer liggende i sjøen, og snaut 100 meter fra byggeplassen.

Men vassføringa i Jutulbekken var liten, og for å bøte på dette fikk de tillatelse av eieren av nedre Holand til å grave en grøft fra en bekk som kommer fra Holandsfjellet og over ei myr slik at vatnet rant vestover og ned i Jutulbekken. Som vederlag for dette skulle eieren av Holand få saget noen stokker hvert år.

Det skulle meget tømmer til, og til dels var det av grove dimensjoner. En del stort furutømmer ble hentet på andre siden av fjorden – i Bagafjellet, ved Leirstjønna og Marjatjønna. Store fururøtter måtte også hentes der. Kjølstokken, som skulle være mot framenden, måtte det være en krok på. Sør om Leirstjønna fant de ei storfuru som var passende. De måtte lage en spesiell støtting for å få kjørt den de 3 – 4 kilometrene ned til sjøen, og det måtte sikkert mange hester og mye mannemakt til for å få den fram.

Noe tømmer kjøpte Andreas og Olaus av eieren av vestre gården, Nils Wennevik. Det ble tatt i dennes skogteig Hestehagen, som er ned til sjøen slik at det var lett å få fram store graner i hele lengder.
Per Langsæter kom nordover med 8 mann og en kvinne som skulle være kokke. Mester var John Nilsen Hauge fra Haugesund. Han var da om lag 70 år. De andre var fra Hardanger. Smed var Ole Sævareide, og innredningssnekkeren hette Ole Østensjø. Ellers var det også bygdefolk med på galeasbygginga. Det var Ernst og John Henriksen og Magnus Amundsen. Disse tre var kjent som kraftige og dyktige karer.

Det at det kom folk langveis fra var på den tid litt av en begivenhet. Disse hardingene var lystige karer, og Per Langsæter hadde kagger med brennevin liggende. Og rett som det var ble det budt sammen til dans. Før dansen tok til, samlet de sammen tolleknivene hos mannfolka. Ingebrigt Holand kom en gang med to tollekniver på seg og ville ikke levere dem fra seg. Men det ble grei beskjed. Enten måtte han levere fra seg knivene, eller så måtte han gå heim.

Ellers var det vanlig at de tok ryggtak eller på annen måte prøvde krefter. Per Langsæter likte å prøve hvem som var sterkest. Han og Magnus Amundsen prøvde – og Per vant. Da Magnus
Ville prøve seg en gang til sa Per:

–    ”Nei, kom ikkje tilbake ein gong til!”

Og så kom den store dagen da galeasen skulle på sjøen. Det var sikkert litt av en festdag, og brennevinskaggen var nok også med. De som var guttunger den gangen dette skjedde, snekket alltid med begeistring om sjøsettingen.

En tønne grønnsåpe brukte de på underlaget, og så sprang de på sine tresko på dekket for å få galeasen i bevegelse. Det gikk fint. På den måten klarte de å få galeasen på sjøen.

Galeasen ble også fotografert. Etter hva jeg har lest, var fotograferingskunsten bare ca. 20 år her i Norge den gangen. På bildet ser vi stua til Elias Wennevig i midten (Om Elias W. og hans fartybruk, se Årbok for Namdalen 1959)

"Johan Sverdrup" under bygging i Vennevikfjæra i Foldereid.

Jeg vet ikke hvor galeasen ble rigget, men den mest sannsynlige plass er ved vestre Bogan. Det skulle foregå på den måten at galeasen ble plassert under en bergtrapp med helling utover, og så heiste de masta opp med taljer og plasserte fartøyet under. Masta var da selvsagt ferdiglaget på forhånd.

Galeasen ble ikke døpt før den kom sørover, men den fikk navnet ”Johan Sverdrup”. At den fikk det navnet kom vel av at Johan Sverdrup var dagens mann i 1882.

Etter endt arbeid reiste folka sørfra heim igjen. Bare smeden Ole Sævareide ble igjen. Han bopsatte seg på Rørvik. Navnet Sævareide ble som så mange andre forandret med tiden. Etterkommerne skriver Severeide i dag, og det er vel et vel kjent navn.

”Johan Sverdrup” ble ingen gammel skute. Den forliste utenfor Lindesnes omkring 1900.

DA det ble bygd veg hit til gårdene i midten av 1950-åra, ble det ei bru der sagdammen var, og en del av bunnstokkende i dammen ble tatt opp og ligger der som et siste synleg minne om galeasbygging, sagdrift og aktivitet for snart hundre år siden.