Kilde:
Kvernfjellet
Av Ingeniør P.O. Rolseth
Selbu og Tydals historielag
Oslo 1947

født 1853

Jon Kulsettrø, født 1853, har arbeidet 8 år i kvernfjellet, i Kallaraarbeidet, hvor det den gang var en sammenslutning (selskap) som drev. Klokker Furan var kasserer, og blant andre som var med i selskapet nevnes:
P. Moen. Birch og Christoffersen.

Arbeiderne ble lønnet med kr. 1,20 pr. dag på egen kost.

Jon forteller at far hans og Tomas L. Krogstad drev i lag usti fjellet. De hadde engang skutt opp en vejing, men fikk ikke til å dele og få den opp da de var kruttlause.
Far og Tomas tok da skiene fatt og strauk til Røros for å kjøpe krutt. Imens skulle de andre i arbeidet passe så ikke vatnet kom opp i hullet de hadde slått i vejingen for
delingen. De rente over Bokkhammeren og kom opp i et forryk ende uvær der. Karpishuva blåste av hodet på far og kom bort. Men Tomas tok en kruttpose og trakk nedover hodet på ham. Kruttposene var ofte av saueskinn med ulla inn. Krutt fikk de kjøpt og vejinga» kom opp.

Under uværet da to mann omkom i fjellvegen var Jon med. De fant seinere B. Stubbhaug død ved hjelp av skia som han hadde stappa opp og Jon var med og dro ham på skikjelke.
Haldo Sjursøen fikk det ene beinet knust av en kvernhalvdel som falt over det. Jeg var også med og dro ham på skikjelke fram til Hersjøen hvor hest møtte fram. Jeg husker han ynket seg svært. Han lå lenge på sykehus, men retta oppatt og ble stutthalt.

Som regel skulle kvernene være i byen til marked. Jeg husker jeg var i lag med
J. Lillestokke en gang. Han hadde en rau og en blakk hest og hadde vært i kvernkjøring. Ofte kjørte de om natta. Stokke hadde tatt losji under gamle bybrua med hestene, der var det et tegisteinslager. Halvor Dalen og jeg krøp også inn der og la oss. Det var billig losji. Utpå natta vakna Halvor ved at det sto en «fosse» ivin og handfór ham. Vi tok fatt i fussinn og overleverte ham til politiet.

Som regel gikk vegen for kvernene utover sjøen og over «Ståggånn» så vel sommer som vinter så langt jeg minees tilbake. Jeg har også vært med og kjørt kverner om vinteren utover til Brøttem og om Måsjøen, Tulluan og til Trondhjem.

Jeg husker Kulset-storbåten og Barogards-storbåten. En gang vi var på opptur med hester og kjøredoninger i storbåt, måtte vi på grunn av motvind sette hestene i land ute ved Renå og fare landvegen med dem.

Storbåtene var også gjerne lasta med sommerføde på heimturen etter at kvernene var levert, mel og som regel 1 tønne uer hadde hver kjøpt.

Kulset- og Barogardsbåten gikk oppover Nea til Vangløken der elva ble for grunn, og derfra ble varene kjøpt med hester heim.

Under turene til Røros var vargen lei øst i Gauldalen, og de brukte å la et rep henge laust etter sleden har jeg hørt. Til slutt forteller Jon et par historier fra fjellet.

En kvernfjellgubbe var i lag med sønnen sin usti fjellet på kvernarbeid. De laget et veldig hull for å få rom til mye krutt. Så rauk stålet av mineboret og ble igjen nede i hullet. Han sendte da gutten nedi hullet etter det. Stålet ble satt på igjen og hullet gjort enda større. Så ladet de, tente og sprang vekk. Men da de etter smellen kom tilbake spurte gubben:

«Kerr det vart tå klumpa gutt?»

Om en Rørosfarer har jeg hørt at han kjente noe røre seg i skotåa etter at han hadde forlatt losjiet i Gauldal. Han trakk skoen av og så sprang det ut en smågris.