Internt referansenummer: 25.09.2009 – A
Kilde:
Mosvik Historielags årbok 2007 (årgang 21)
Forfattet av: Bjarne Tvete
Tilrettelagt for internett: Jorolf Nyborg

Jon Sterk og hans endelikt

Av Bjarne Tvete

For mange slektsledd siden levde det en mann i Mosvik som var beryktet som slåsskjempe. Gamle krøniker skriver at hans liv var en kjede av vold, mord og slagsmål. Han hadde kjempekrefter og var kjent som den sterkeste karen i hele Trøndelag. I et bryllup ved juletider tok han en gang en veldig benk som han brukte som stokk. Han jaget alle gjestene ut i snøen. De sto der og ble blåfrosne denne kalde søndagen. Jon, som mannen het, fikk mange knivstikk, men det så ut som ingen ting bet på ham. Folk ble så redde for Jon at alle forsøkte å unngå ham. Når det var vertskap ble han bedt fordi folk ikke torde annet. Ellers kom han busende som en berserk, full og gal, og han drepte flere mennesker på et eneste år. Det var heller ingen som torde melde ham for øvrigheten. Folk sa han var solgt til Fanden. Da Fanden kom for å hente ham, smatt han ut gjennom en hemmelig gang. Men skyggen greidde ikke å følge med, så Gammel-Erik tok den i stedet for mannen. Derfor hadde Jon-Sterk, som han ble kalt, ikke noen skygge.

I gilder (selskaper) satt denne karen og murret for seg selv og ventet bare på en anledning til å få slåss. Da det ikke nyttet gikk han hjem og kom tilbake med en hvit og en sort strømpe på seg. Om en eller annen dro på smilebåndet, var vedkommende solgt. Han ble drept, i beste fall slått helseløs.

Etter et slikt julegilde var det at bygdefolket slo seg sammen for å ta Jon Sterk. De samlet seg med økser, ljåer og våpen og dro til hans hus.

Jon_Sterk

Jon så dem komme og torde ikke ta opp kampen med så mange. Folket gjorde også tegn på å brenne ham inne. Det ble det ikke noe av, og mennene ropte inn i huset, men fuglen var fløyet. Jon hadde gravet en underjordisk gang som skal ha munnet ut i en malmgruve, og gjennom den forsvant han. Han tok inn på en seter. Nå begynte en trist tid for bygden. Jon gikk frem som en berserk. Han drepte, satte ild på hus og stjal hva han kom over. Han terroriserte hele bygda. Ingen kunne føle seg trygg. Han røvet også ei jente som han tvang til å leve med seg inne på vidda. Han hadde en stor øks og i den var det gravert inn: ”Jon er mitt navn. Jeg frykter ikke for min likemann så lenge øksen bite kan”.  

Slik gikk det i lang tid. Ingen torde prøve å ta ham, for den dagen de kom for å ta ham, ville han drepe jenten han hadde hos seg.

Der han holdt til var det et stort vann og Jon var ofte ute og fisket. Han dro aldri lenger bort enn han kunne nå hjem hvis noen skulle komme for å fri jenten. Som oftest hadde han henne med på jakt og fiske.

Det ble lenge snakket om hvorledes en skulle få has på denne fæle drapsmannen. Julen nærmet seg, men det var ingen snø og lett å komme frem. En dag kom det en kjempesvær kar som het Aleksander til bygden. Han var skinnfellmaker og stodderkonge, d.v.s. en som hadde kongens fullmakt til å jage tatere ut av bygden. Han hørte om dette udyret inne på fjellet og nå tilbød han seg å få has på ham. Det ble lagt en slagplan. En dag i desember dro Aleksander til fjells. Han hadde merd seg et stort okselår. Bak ham kom to bønder. Da de nærmet seg seteren hvor Jon holdt til begynte Aleksander å løpe. Han hadde okselåret på nakken og det var tungt å komme frem. Bak ham kom de to bøndene som ropte: ”Stopp tyven, stopp tyven”. De kastet stein etter Aleksander, og et par av dem traff. Aleksander bante og svor, og det var bare så vidt at bøndene fikk tak i ham. Alt var avtalt spill. Bøndene måtte gi opp og drog tilbake.
Inne i seterbua satt Jon Sterk og fulgte begivenhetens gang. Han var meget interessert. Da karene var dratt tilbake, gikk han ut og gikk Aleksander i møte. Han møtte en nesten segneferdig mann og hjalp ham å bære okselåret inn. Inne i den vesle seterbua sto den vakre jenta som Jon hadde røvet. Hun var redd og fortvilet. Det brente en lystig ild i den store gruva, og Jon sa at nå skulle det bli et herremåltid. Alle tre spiste, men ingen sa et ord. Aleksander oppførte seg som han hadde sittet inne i mange år. Han svelget og åt, og det var som han ikke hadde fått et godt mål mat på lange tider.
”Hvor er denne karen fra”, spurte Jon omsider.
”Jeg har rømt fra slaveriet i Trondheim hvor jeg satt for ran og vold på livstid. Nå ville de ha meg på Munkholmen, og så rømte jeg”. ”Jeg heter Aslak og er fra Mørekanten”, fortsatte han.        
”Og du da”, spurte Aslak.
”Jeg heter Jon og man kaller meg Sterk-Jon”, sa Jon. Mer ble det ikke sagt, men tungen kom mer på gli da Aslak hadde med seg brennevin. Sterk-Jon var sliten og lite vant etter å ha vært stimann så lenge. Han tålte lite, og det varte ikke lenge før han ble drukket under bordet. Mens han sov fikk Aleksander jenten med seg og de bant Jon på hender og føtter med sterke dyresener. Aslak lot Jon ligge og gikk ut på nærmeste fjelltopp. Der tente han et bål, og man så varmen helt ned i bygden. Det var tegnet på at Jon Sterk var overmannet. Aleksander gikk tilbake til hytta, hvor Jon lå svinebundet. Han våknet omsider av rusen og nå lå han og svor så det luktet svidd av ham. Aleksander fortalte nå hvem han var, – den kjente stodderkonge og sa han hadde lovet bygden å kvitte seg med Sterk-Jon og befri jenta.

Da det ble lyst kom mange menn farende. Jentas far var med dem og han førte sin datter hjem. Sterk-Jon ble ført til bygden og lagt i en steinkjeller. Han ble matet som en unge da ingen torde løse på repene. I all hast ble skriveren hentet og ikke mange dagene etter kom mestermannen fra Trondheim og hente Jon Sterk. Det var en stor dag. Folk fra bygdene omkring var kommet for å se på at dødsdommen ble fullbyrdet. Da øksehugget falt følte bygden som det var en stor bør tatt fra dem.

Jenten ble gift med en bra kar og fikk mange barn med ham. Øksen ble tatt vare på og hang på en gård i mange år, men en dag ble den smeltet om til plogjern. Det sang i jernet når det støtte mot en stein, men det var bare godlåt nå. En slik fredelig jul hadde ikke Mosvik hatt på mange år som etter at Sterk-Jon var borte. Aleksander fikk mange lovord for den store bragden sin og reiste hjem som en holden mann.

Denne fortellingen er et gammelt bygdesagn fra det sekstende århundre, men man skal ikke betrakte dette som sagn. Det er mye som hendte i gamle dager, og især var det mange hendelser som denne.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.