Kilde
DEN GAMLE BY

C.BORCH-JENSSEN
EKKO FRA MIN BARNDOMS BY

Klikk her for å lese forordet

FRA GREVETIDEN
Utdrag av Larviks første Tingprotokoll
Ant. Anderssens trykkeri
Larvik 1960

Når en larvikenser, og da især en langestranding, hører Jordfalden
nevne, så forbinder han sikkerlig med dette navn ikke alene søndagens
stillhet og fred, men også hver
dagens travle og poesifylte liv, således som det pulserte for tilhake
der ute ved stranden. For det kan da være poesi også over en almindelig
arbeidsdag-, helst når den som her har viet det ophøiede virke å bygge
stolte skilter, som med heder kunde vise landets flagg på alle hav.

Jeg har hørt de eldre fortelle om da de så stolte svaner gli av beddingen der ute:

«Regina», «Elektra», «Egmont» og «Hamlet».

Selv kan jeg huske den siste skuten som gikk på vannet fra Jordfalden —
i 1883 var det vel det var barken «Margrete», kaptein Daniel Hansen.

Langestrandsskolen gav fri den formiddag i anledning av stabelavløpningen.

Skolens vedkommende har ved at de gav oss fri den dagen gitt oss en
virkningsfull anskuelsesundervisning, og tillike skjenket oss et skjønt
og rikt minne for livet.

Vi var jo ellers så vant til å rusle omkring der i beitingane, hvor det
stod pirrende duft av sjø, tyri, drev og tjære. Og det var jo så nemt å
lage fakler av skåraflis og bek, når man skulde dra på streiftog til
Røværhula.

Det kan nok være at tømmermennene i Jordfalden opdaget mange og vel
ikke velsette spor efter oss i bekgrytene, når vi hadde tatt nevene
nedi for å klore til oss litt råstoff til de bekk-kulene vi laget med
øvet hånd. Men heldigvis for oss så var fingeravtrykkmetoden dengang
ikke opfunnet.

Hvis bare ikke Jordfaldbakken senere var blitt omlagt, så hadde jeg nok
ennu kunnet glede mig over synet av uskyldige spor, som våre små hender
hadde festet til stabbestenene og jernrekkverket, med bek fra grytene i
«Joffallen».

Som før sagt var det barken «Margrete» som dannet den verdige
avslutning på den rad av skib som blev spantet op på Jordfaldens
beddinger.
Disse har senere op gjennem årene tatt imot slepebåtene «Sannarp»,
«Sam» og «Kipp», når de har trengt til det årlige eftersyn, og har
sluppet båtene tilvanns igjen i oppusset stand      begivenheter som
ikke i nogen særlig grad påkaller skuelystnes interesse. En og annen
ferje kan man jo se på beddingen, det smaker da litt av skute, for de
skal da spantes om, drives og bekes! Men såvel bukserbåtene som ferjene
har hatt det begrensede farvann: Ælva, Lågen, Jordfaldbukten, og de har
kun vært tro og uundværlige tjenere og tjenerinner for de skjønne
havfruer som fikk sin dåp ved jordfalden før de drog mot fremmede og
fjerne kyster.

Bekken som risler gjennem dalen og løper ut i fjorden ved Jordfaldstranden, har gjennem tiden vært gyteplass for sjøens ørret.

Men mange kjappe småørreter som levde sine frie barneår i bekkens
kulper, og lekte mellem dens tørver og stener, har måttet bøte med sitt
unge liv, efterstrebet som de var av ivrige små fiskermenn. Redskapene
var enten de ti fingrer eller en gaffel, men de voksne brukte jo stang
og beitemark.

Der hvor det gamle huset lå, og i en kløft under fjellet vokste en
plante som neppe nu forekommer her omkring: Noli me tangere! (Rør mig
ikke).

Men utviklingen, som har røvet så mangt et kjært minne, akter ikke
lenger på dens spede røst, men overdengte blomst og blad med sten, og
begrov den fagre plante for alltid under rå kult og simpel veigrus.

En eneste gang har jeg vært i Jordfalden en vinterdag.

Jeg blev ifølge med noen store guttær som skulde stå på ski der inne, fra noe de kalte for Kjempehauane.

Jeg husker ikke mer fra den ekspedisjon enn at jeg stod på haugens
topp, lot det gli utfor, at jeg maula noe ganske forferdelig og — kom
godt fra det.

Om våren var det gjerne å søke til «Darn» efter amur!

Gad vite om den gror der ennu? Jeg innbiller mig iallfall at jeg
kjenner dens vidunderlige duft, når jeg langs veien går dalen forbi.

Når jeg leilighetsvis kan få kjøpt en bukett amur, dukker jeg mitt
ansikt ned blandt bukettens myke blader, og innånder deres søte aroma,
som bringer mig til å drømme om vårens dager i den deilige dal…

Og når jeg passerer Jordfaldba.kkene glir mitt blikk over gjerdet og
kjærtegner hvert tre og hver hang der innenfor, hvor ingen fremmed fot
lenger tråkker sti i det myke gress, og hvor ingen barnehånd lenger
famler mellem fallent løv efter vårens duftende urt —.

Men til våren igjen kjøper jeg en bukett grønn, frisk og duftende amur om den enn må visne.