Internt referansenummer: 22.09.2012 – BOK
Kilde:
FOLK OG FORHOLD I GAMLE STAVANGER
Gottfred Borghammer
STAVANGERFORLAGET
ISBN 82-
Sats: Teknisk Datasats A/S
Trykk: Randaberg Trykk A/S
Klikk her for å lese kort ”Biografi” om Gottfred Borghammer
Klikk her for å komme til nettstedet etter Gottfred Borghammer
Klikk her for å lese ”forordet”

Jul i Stavanger for 125 år siden

Hver generasjon synes åpenbart å gjøre sin erfaring, og den går vel stort sett ut på det samme, nemlig: «Alt er blitt så forandret fra den tiden vi selv var unge. Det var en annen by vi levde i den gangen. Også menneskene var annerledes, ikke bare hva klæmoter og omgangsformer angår, men tenkemåten og mentaliteten var en annen. Vi kjenner oss snart ikke igjen på vårt eget fødested og det som var og er vårt naturlige miljø. Så mange av våre jevnaldrende, for ikke å snakke om de som eldre var, er borte. De mange ulike ansiktene omkring oss er nye. Kort sagt: Det gamle er forbi, – se, alt er blitt nytt! Om slett ikke alt i utviklingen synes å være til det bedre – – Men det er vel nokså nytteløst å gi seg til å «stampe mot brodden!».

Den tilårskomne Stavangermannen født omkring 1845, kunne for nær mere seksti år siden gi en interessant beretning om minnene fra juletiden i sin barndoms og ungdoms dager. Noen av dem skal her gjengis, slik at dagens mennesker skal få et inntrykk av forholdene i en svunnen tid, omkring 1860.

– – Når den første snøen falt på Ryfylke-fjellene, lettet staren, som i store flokker hadde samlet seg på taket av Domkirken. De kretset en gang eller to omkring Breiavatnet, men når neste morgen opprant var de vekke, og da forsto vi at de hadde tatt veien sørover Jæren og at vinteren, og med den julen, nærmet seg.

Sjøfartsby var Stavanger i de dager. Så å si hver eneste familie hadde minst ett medlem på sjøen. Og byens egne skip fôr på alle hav. Men når det lakket mot jul ventet en fartøyene og guttene hjem, både saltskipene fra Trapani og Lisboa, rugskipene fra Svartehavet og kullskipene fra England, for å nevne de viktigste. Byens folk begynte å ta seg turer til Tastaveden, Byhaugen, Vålandshaugen, eller Ullandhaug for å speide etter skutene. Å, for en glede det ble når de kom! Saltskipene fortøyde gjerne ved pakkhusene, der de ble losset etterhvert som saltet trengtes, mens de andre kastet anker i Nyhavn, Bangarvågen eller Galeivågen. Sjøguttene brakte med seg sydfrukter – som var en stor sjeldenhet i de dager – fine tøyer og andre sjeldne saker fra fjerne land. De skapte også liv med seg i butikkene, for det var jo litt av hvert de skulle kjøpe til jul. Penger hadde de i lommene og visste å bruke dem, så de var populære kunder.
Jul_i_Stavanger
De første juleforberedelsene i hjemmene var lysestøpningen og bakingen. Parafinlamper hadde ennå ikke gjort sitt inntog i hjemmene, en klarte seg med talglys, det samme var tilfelle på verkstedene og under sildesjauen, da lysene ble plantet midt i sildedungen. Barna syntes det var festlig når lyse-støpningen foregikk. Som leserne sikkert vil vite foregikk denne produksjonen på det viset at «ragene» ble dyppet ned i teiner i smeltet talg og hengt opp til tørring en stund, for deretter å bli dyppet igjen, gang på gang, inntil de hadde fått den passende tykkelsen. Lysene til sildesjauen ble forresten laget samtidig. De trearmede var det vanskeligere å lage, men de rutinerte støperne klarte også den jobben. Det var tradisjon at hvert familiemedlem fikk sitt lys.

I de «finere» hjemmene ble det bakt et utall av kaker og brød, men i de «alminnelige» familiene nøyde en seg gjerne med «fattigmannsbakkels» og julebrød, eller «sukkerbrød», som betegnelsen var. De siste ble gjerne stekt hos bakeren, båret dit på bretter med et klede over. Det var nemlig ikke vanlig på alle kjøkkener med stekeovner i komfyrene.

Til juleforberedelsene hørte også innkjøp av brennevin, som nær sagt kunne fås hos hver kjøpmann. Rundt omkring i landdistriktene fikk de i stand innkjøpslag for å kunne anskaffe billig julebrennevin, hele ankere på 20 liter. Og fylleriet begynte gjerne allerede noen dager før jul. Både i by og bygd ble julehelgen ofte skjemmet av overdreven drikking og det de kalte «ulevnet». Etterhvert kom reaksjonen: Ansvarlige krefter i befolkningen reiste seg til kamp mot utglidingen, og alkoholen ble mer og mer fortrengt i samfunnslivet. Den ene skansen etter den andre ble erobret, og Stavanger ble etterhvert praktisk talt «tørrlagt». (Dette er en meget interessant utvikling, som de nye unge slektene lite eller intet kjenner til, og burde egentlig blitt viet et eget avsnitt i nærværende bok, eventuelt i en senere).

For byens håndverkere hadde det lenge vært en travel tid. Klær, sko og en mengde andre ting som i våre dager kjøpes ferdig, ble i gamle dager laget etter bestilling. Det ble atskillig overtidsarbeid for håndverkerne før jul – i tillegg til den før så lange ordinære arbeidsdagen, også inkludert lørdag.

Så kom St. Thomædag og den var likesom innledningen til julen. Da møtte byfogden i full mundur på den gamle rådstuen (i det tidligere Marinkapellet, som byens «vise menn» i 1883 besluttet å jevne med jorden!)

Utenom fogden møtte en rekke av «borgerne» for å delta i utdelingen av legatene til «trengende». Byens hjemmeværende skippere møtte også tallrikt fram for å ivareta sin stands «tarv». Sjømannsenker var det mange av og de trengte hjelp og støtte.

Etter St. Thomædag kom lille julaften og deretter den virkelige store julaften – og dermed var den etterlengtede julen inne.

Det lå høytid allerede over julaftensmiddagen, om den var aldri så enkel. Mølje var stående rett. Den var laget av flattbrød overheldt med smeltet fett fra salt kjøtt. Til denne retten var det ganske vanlig å drikke øl, ikke hjemmebrygget, men produsert av såkalte «madammer». Prisen var 2, 3 og 4 skilling potten. Slik var gjerne skikken i de jevne hjem. Der familiene vanligvis var totalavholdende, hørte det med at hvert medlem fikk ett, høyst to glass vin julaften. Ved aftensbordet samlet en seg om risengrøten.

Juletrær var enda ikke kommet ordentlig til anvendelse. Bare enkelte familier hadde tatt dem i bruk, vanligvis små furutrær som stammet fra Strand sokn. Det var gjerne innflyttede familier, fra Østlandet eller Bergen, eller familier der en eller flere av medlemmene hadde studert handelslære i Tyskland. Heller ikke var det alminnelig å forære hverandre presanger. Men julestemningen var ikke mindre av den grunn. Når kirkeklokkene tok til å kime, hvilte det en velsignet fred over den gamle, koselige byen.

Det var ikke vanlig å gå til sengs julaften før etter midnatt, ikke minst fordi en måtte ha hørt vekteren synge sitt tradisjonelle julevers klokken 24 – eller 12 som det da het. Verset lød slik:

Det er ved Midnatts tide,
Vor Frelser Han er født,
til trøst for all verden
som ellers var forødt.
Vor klokke er slagen tolv,
med tunge og mund
av hjertens grund
befaler Eder Gud i vold

Ellers hørte jo også «stjerneguttene» og deres sang til juleminnene fra de dagene det her er tale om.

Juledag gikk alle festkledt i Domkirken. Stavanger hadde på den tiden bare en kirke, skjønt byen i 1860-årene ble delt i to menigheter, med to prester i hver. Til å begynne med ble gudstjenestene for begge menigheter holdt i Domkirken. I likhet med det som praktiseres i vår tid var det også den gangen ekstra musikk i kirken, og det står ikke til å nekte at de hjemvendte sjømennene la en viss glans over gudstjenesten ved sin tilstedeværelse.

Gjestfriheten var stor og selskapeligheten blomstret som aldri før. Juleselskapene var koselige. Det lå en egen festivitas over dem. Også der samlet sjøfolkene oppmerksomhet om seg, fordi de hadde så mye å berette om fra fjerne land, som folk flest ikke hadde muligheter til å besøke.

Den gamle beretteren mintes også vinterkveldene utendørs, da det var is og snøføre, slik at ungdommen kunne renne på kjelke nedover Kannikbakken og ut på Breiavatnet. Hvor glade og tilfredse og fordringsløse ungdommen var den gangen! Han mintes sjøguttene når de laget hjulben og rente på ytterkanten av støvlehelene nedover rennebakkene. Det sto som en atmosfære av friskt vær og djervt humør omkring dem.

– Det var i de dager. Snart ble mye annerledes. De store foreningene og institusjonene oppsto i tur og orden og fikk sine egne bygninger, der de holdt juletrefester, tilgjengelige for alle. Byen vokste, og med de endrede og større forhold mistet julen mye av det preget den i sin tid hadde.

Se Gottfred Borghammer på www.youtube.com – Høsten 1994 del 1
Se Gottfred Borghammer på www.youtube.com – Høsten 1994 del 2
Se Gottfred Borghammer på www.youtube.com – Gottfred Borghammer leser 1
Se Gottfred Borghammer på www.youtube.com – Gottfred Borghammer leser 2
Se Gottfred Borghammer på www.youtube.com – Gottfred Borghammer leser 3
Se Gottfred Borghammer på www.youtube.com – Gottfred Borghammer leser 4
Se Gottfred Borghammer på www.youtube.com – Gottfred Borghammer leser 5
Se Gottfred Borghammer på www.youtube.com – Gottfred Borghammer 1
Se Gottfred Borghammer på www.youtube.com – Gottfred Borghammer 2
Se Gottfred Borghammer på www.youtube.com – Gottfred Borghammer 3
Se Gottfred Borghammer på www.youtube.com – Gottfred Borghammer 4
Se Gottfred Borghammer får Stavanger kommunes Kulturpris 1999 – Ætv
Se Gottfred Borghammer på Josephines Cafe 1991 – del 1
Se Gottfred Borghammer på www.youtube.com – Gottfred Borghammer – Klippebilder
Se Gottfred Borghammer på www.youtube.com – Gottfred Borghammer – Info
Se Gottfred Borghammer på www.youtube.com – Josephines Cafe i Stavanger

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *