Julius Maske Forteller, Født 1893, (fortalt 1986 – 1987)

Kilde:
Husker du
Gamle Trondhjemmere forteller
Forfatter: Esther Nordmark
Strindheim Trykkeris Forlag 1989
ISBN: 82-90551-48-7

Da jeg var liten, bodde vi i Kommissariegården som lå ute i Kongens gate midt imot Hospitalskirken. Denne gården var bygget i 1670-årene, og den sto der omtrent uforandret helt til den ble revet omkring 1960. Det var trist at den ble revet, den hadde jo unngått alle byens branner og burde kanskje vært bevart.

Ved siden av lå det gamle Landsfengslet. Der var det også eget utsalg for ting som fangene laget. Særlig godt husker jeg at de laget noen fine gyngehester med ordentlig hale! Gyngehester av tre var jo et populært leketøy i den tiden!

Den gangen var det et høyt fortau på den siden av gaten, og det var en bratt "vei" eller trapp opp til husene der. Det kan ennå sees rester av dette utenfor Landsfengslet som fremdeles er bevart.

Da jeg bodde i Kommissariegården, var det en svær port ved siden av gjerdet til fengslet. På den porten var det satt inn noen jernsprinkler nederst. Jeg husker at jeg kunne få hodet mitt inn gjennom de sprinklene. Når fangene ikke var ute på gården, hadde vi fått lov av direktør Malthe ved fengslet til å leke på denne plassen, som var en slags mosjonsplass for fangene. Der hadde fangene forskjellige apparater som vi gutter fikk leke i, og da kunne jeg komme inn dit ved å krype mellom sprinklene i porten. Der inne var det en stang med en ring på toppen, og ut fra den ringen hang det tau som vi kunne henge i og dreje oss rundt. Direktør Malthe bodde inne i gården, i privatboligen, som lå godt adskilt fra fangene.

Fra tiden i Kommissariegården kan jeg også huske at på søndags formiddager kom det venner av far og kastet skotthyll på den store gårdsplassen der. Det var bundtmaker Evensen, malermester Malmedal og skredder Reistad. Alle disse var 10 – 20 år eldre enn far, men de spilte Boston sammen i 30 år!

Denne gårdsplassen og området rundt hadde opprinnelig vært en stor have på seks mål, antagelig en av de første større havene i Norge!

Jeg kan huske at jeg var og så på en brand ute i Batterigaten ved Vestre Folkebad da jeg ennå bodde i Kommissariegården. Det kom brandvogner med to hester. Det var svære vogner med store hjul, og da var det bare så det ramlet bortigjennom gaten! Og en svær klokke som hørtes lang vei! – Husene brant ned og måtte kondemneres. Siden ble det bygget nye hus i stein, det var jo blitt murtvang da. Det er de store murgårdene ute i Kongens gate.

Der ute i Batterigaten mellom Kongens gate og Folkebadet hadde også Langland & Schei sitt verksted. Det brant også, og da flyttet de til Danielsveita.

Et minne fra da jeg var liten gutt, var at jeg gikk på en barnehave oppe i Apotekerveita. Det var i en av de små gårdene som lå der hvor nå Sparebanken og Forretningsbanken er. – Det har hendt at jeg som voksen har møtt igjen lekekamerater derfra, og har mintes gamle dager!

Noe annet jeg også kan huske, er at vi leide hest hos Vinje og kjørte søndagstur med slede til Heimdal.

Da jeg var seks år flyttet vi til Jomfrugaten. – Etter barnehaven gikk jeg på Frøken Pettersens Forberedende Skole, som til å begynne med var inne i tregården som lå på nord-østre hjørne av Olav Trygvasons gate og Krambugaten, der hvor Rustads jernvarehandel kom siden. lnne i gården der var skolen. Det er ikke mye jeg husker derfra, jeg husker bare at jeg hadde noen frimerker i et hefte som jeg satt og bladde i i timen. Da kom den yngste frøken Pettersen og tok det ifra meg, og det har jeg aldri fått tilbake! – Ja, også husker jeg at vi slo ball inne på gårdsplassen der, så den må ha vært ganske stor.

Siden kom denne skolen til Mogstadgården på det nordvestre hjørne av Søndre gate og Dronningens gate, der hvor Bergen Bank er nå. Der inne var det flere klasserom, og der var det også en stor gårdsplass.

I 1905 kom jeg til Latinskolen, som er det samme som Katedralskolen idag. Der var Lossius rektor. Det var en "kjempekar", en imponerende kar i Trondhjem da!

En annen mann som markerte seg i Trondhjem den tiden, var Chr. Thaulow som var ordfører i 1905.

Jeg gikk også på danseskole i oppveksttiden. Den første danselæreren min var en som hette Mikkelsén. Han hadde visstnok vært ved balletten i Kjøbenhavn, og var nu blitt gammel,men han var hver sommer i Kjøbenhavn, og kom hit hver høst. Jeg gikk hos ham nesten hvert år. Da var danseskolen i huset nedenfor Teatret, der hvor Betel har sine lokaler. Jeg likte forresten svært godt å gå på danseskole, også senere, så det holdt jeg på med til jeg var nesten 30 år!

Det var også en danselærer som hette Johannesén, de hadde begge to denne uttalen av navnene!

Etter dem kom frøken Tønseth, som hadde hjelp av sine søstre. Hun holdt også til i salen nedenfor Teatret. Det var bestandig pianomusikk på danseskolen da, og hun som spilte piano den gangen hette fru Nossum. – Da satt guttene på den ene siden og pikene på den andre. Og så kommanderte hun oss til å danse mens hun "dirigerte" :"Ett chassé, ett chassé, to og tre !" Vi fikk det jo i oss, så selv jeg som er så gammel nå, får det til fremdeles! Også valserytmen sitter jo fremdeles i kroppen helt fra unge dager!

Det var forskjellige danser vi lærte der: Pariserpolka og alminnelig polka, Scottish, Polkamasurka, og så vals da! Og så var det Lanciers og Francaise, de var de viktigste. Det var turdanser med fem turer. Francaise var overordentlig morsom! Og så var det avslutningsball i Frimurerlosjen, og der kunne den store salen være helt full av dansende barn fra flere partier hos fru Tønseth.

Senere kom bl.a. Alma Christensen, hun ble bestandig kalt bare "Alma", og hun holdt til i Håndverkerforeningen.

Vi hadde matrosdress med knebukser på danseskolen da jeg var gutt. Buksene var tatt rett av ved kneet, og hadde en slags linning med spenne nederst, men det var ikke noe knickersaktig ved dem. Det var visst ingen gutter som hadde langbukser. –
Og så kom de forferdelige epleknickersene, det var i 20-årene. De hadde fått navnet fordi de var så fine å ha eplene i når du stjal epler i havene! Det var sånn stor vidde nederst, nesten som en pose. Men det var jo verre å springe med eplene da!

Vi gikk mye på skøyter i den tiden. Etter at vi var kommet til Jomfrugaten, kan jeg kan huske at far fikk læregutten til å ta meg med til Skøytebanen for å hjelpe meg å få på skøytene. Det var jo hornskøyter med remmer da, det var nå heller ikke mange som hadde råd til å kjøpe skøyter med sko, om det fantes.

Siden arvet jeg et par lengdeløpsskøyter eller pansere, med sko, fra min onkel Emil som var aktiv idrettsmann, bl.a. som skøyteløper. Men de skøytene var så store til meg at jeg måtte ha turnsko inni for å få dem til å sitte på! – Da var banen kommet på Nidarø, og der var det veldig fint med et stort påkledningsrom, hvor de fyrte med koks i en svær ovn. Der fikk vi også komme inn og varme oss! Dette var i årene før 1908.

På Skøytebanen var det hornmusikk med fire-fem hornblåsere som spilte valser og marsjer. Fin musikk!
De spilte også når det var sykkelløp. Da var det spesielt en hurtigpolka de spilte, bam-pa-ram-pa, bam-pa-ram-pa, bampa-ram-pa-pa, bam-pa-ram-pa-pa, bam-pa-ram-pa-pa. Jeg vet dessverre ikke navnet på den !

Dette orkesteret spilte både den gangen da skøytebanen var på Museumsplass og siden på Øya. Begge steder var det et tårn på tribunen hvor de satt og spilte, og da kunne musikken høres helt til byen! – Det måtte da være kalt iblant, men de hadde kanskje noe å varme seg på?

Det var ofte de samme melodiene som ble spilt overalt i den tiden. Det var jo en form for schlägere. Det var bl.a. melodier av Offenbach og selvfølgelig Strauss nettopp i den tiden. – Disse var også ofte på positivene som ble brukt da. Så kom de italienske positivene med melodier av Donizetti og Verdi og andre, med gode melodier som italienerne sang. På den måten kom denne musikken ut i verden den gangen! – Det var jo nesten som farsotter som gikk land og strand rundt! De var jo så godt syngbare, alle disse. Det var melodier som vi gikk og sang, alle sammen!
"Det var på Fredriksberg, det var i Mai, jeg fikk en Pige kjær, og det var dei!"

– Og så var det alle valsene av Thommesen da !

Da vi var unge, drev vi endel med kjelkeaking. Da gikk vi opp til Fjeldseter med kjelken, og startet derfra. Så var det om å gjøre å komme så langt ned mot byen som mulig uten å stoppe. Det var et par flater litt langt oppe i Fjeldseterveien, og så var det en lang flate forbi Baklia. Og på aller fineste føre kunne det la seg gjøre å komme helt over kneiken ved grinda ved Stokkedammen! Den tiden brukte mange av oss det som kaltes fiskekjelker. På dem var det en lang stang bakover som vi styrte med. De kjelkene finnes det visst ikke mange igjen av, dessverre. – Vi kunne sitte både tre og fire på kjelken, men stasen var jo å ha en dame foran seg på kjelken da!

Da jeg hadde tatt middelskoleeksamen, skulle jeg begynne i firmaet, men først hadde jeg ferie om sommeren, men den 2. september 1908, på min fars fødselsdag, begynte jeg i firmaet. Jeg måtte begynne aller nederst, og da var det min jobb bl.a. å tømme alle "spøttbakkan" hver dag! Jeg måtte også fli opp hver dag. Vi arbeidet fra klokken syv om morgenen til klokken seks om kvelden. Her i Trondhjem var det vanlig at alle familier hadde middag i 12-1 tiden. Det var først under 2. verdenskrig at arbeidstiden ble forskjøvet. – På arbeidsplassene var det før da pauser både for frokost og for middag. I middagspausen gikk alle hjem og spiste middag.

Jeg begynte med 56 timers uke, og syntes at når jeg hadde glede av arbeidet, var det iorden.- Da jeg var læregutt, fikk jeg seks kroner uka, og etter åtte uker kjøpte jeg en frakk som kostet 48 kroner. Det kunne jeg gjøre for da hadde jeg tjent litt ekstra på å selge avfallspapir til lansens Papirfabrik for to øre kiloen. Og så fikk jeg jo mat og litt klær hjemme. Da hadde jeg også råd til å gå på kino, det var jo ikke så dyrt, og jeg var forresten så liten at jeg gikk som barn på fem-forestillingen! Det var i Blåsalen, husker jeg, der hvor "Gamle Trondhjem" kom siden.

Firmaet var de første årene i St. Olavs gate 14. I begynnelsen av 1880-årene fikk firmaet de første maskinene, og en av dem var så "moderne" at den kunne brukes nesten hundre år etter! Den eksisterer fremdeles, og vi håper at både den og andre av maskinene kan samles i et museum med tiden.

Håndverkerne eide ofte gården hvor de hadde bedriften og hvor de bodde. På den måten ble det billigere. Å leie husvære kostet jo mange penger, så de måtte ha gården som grunnlag for sin virksomhet. – Etterat bedriften var flyttet til Jomfrugaten, bodde jeg der sammen med foreldrene mine, også da jeg var læregutt. Og siden, da jeg overtok bedriften i 1930, bodde jeg der helt til jeg giftet meg.

Det var mange håndverkere i byen i gamle dager. Det var jo slik at den frakken jeg kjøpte meg for de første pengene jeg tjente, den måtte jo syes, for det var sjelden å få kjøpt ferdige klær da. Det fantes noen få forretninger som førte ferdige klær, men ofte var de forferdelig kostbare, sånne som Gjedebo for eksempel. Og så kom Engen fra Nordland med sin konfeksjonsforretning. Det var bror av fotograf Engen. – Dette var før 1. verdenskrig.

Men ennå var det mange flinke skreddere i byen. Jeg husker bl.a. skredder Reistad i Munkegaten, han var jo en av byens førende skreddere, bl.a. Østlundene var ansatt der.

Jeg husker det kom en sjømann inn der og skulle få sydd seg en fin blådress av første klasse. Du kunne få både første- og annenklasses søm hos skredder Reistad. Sjømannen betalte 60 kroner for den dressen, som var den fineste blådressen som kunne skaffes! Dette var tidlig i mellomkrigstiden, såvidt jeg husker.

Men i Apotekerveita var det en frøken Inga Kristiansen som hadde en ferdigklærforretning. Det var klær fra Romsdalen. Gode, solide og rimelige. Der kom det både sjøfolk og byens folk og kjøpte ferdige klær. Hun hadde frakker og annet yttertøy, undertøy og alt mulig. Jeg husker en sjømann som kom innom og rigget seg helt opp hos henne med alt, også undertøy og sko!

Det var en meget liten butikk, du kom nesten ikke frem mellom reolene med klær! Hun ekspederte sine kunder selv, og tjente meget bra, tror jeg. Det ble jo endel handel med sjøfolk, særlig styrmenn, maskinister og kapteiner. Der var det vel billigere enn hos skredder, og dessuten hadde de vel ikke tid til å vente på å få klærne sydd.

Det var også mange andre håndverkere i Trondhjem først på 1900-tallet, mange av dem drev meget stort. Jeg kan huske malermester Holst-Grubbe, som hadde 20-30 arbeidere i fast arbeid. Han hadde verkstedet på Nordre Verft, der ble skipene lagt for oppussing.

Jeg må også nevne skomakermester Odin Strøm i Dronningens gate som hadde 40 svenner! En gang var det 50 skomakermestre i byen!

Det var fire-fem skofabrikker i Trondhjem i min tid. Vi leverte esker til dem, og de var våre beste kunder! Den ene var Trondhjems Skofabrik på Øya, der hvor Edda Radiofabrikk kom senere, jeg tror det er Elgeseter gate 2. – Men før den tid var Geeves Vognfabrik i den gården, det var ved århundreskiftet.

Det husker jeg fordi jeg måtte gå med hønemat dit, for fru Geeve hadde høns, det var jo på landet i den tiden, det! Geeves Vognfabrikk i Eddagården ble senere Schrøders Karosserifabrikk, som flyttet til Vollabakken.

Trondhjems Skofabrik var den første, siden kom Ugelstad med Jarlen Skofabrikk i Ila, og Anthun og Hjelset med Nidaros Skofabrikk. Neuberg i Krambugaten var mindre. Dyrnes på Kyrkseterøra ble langt senere overtatt av Falkanger.
Ingar Dyrnes utnyttet avfallslæret ved å stanse det ut til skolinser.

Ellers kan jeg huske at det ble fortalt om en blikkenslager Thorvaldsen som levet på slutten av forrige århundre. Han fant opp paraffinlamper hvor det var gassen fra oljen som brente. På den måten kunne det bli fire ganger så sterkt lys! Han kunne vel startet en fabrikk og eksportert lampene, men han laget dem og solgte dem bare her i Trondhjem, hvor han hadde fire-fem svenner som arbeidet med dette.

Det var jo en markert lagdeling i Trondhjem i gamle dager. Storgrossistene sto jo høyt oppe da, som f.eks. Jensen & Co., som fremdeles lever i Gilstad Fabrikker. – Det var vel en femten tyve grossister den gangen. Det var folk som tjente godt, og selv i min ungdom dominerte jo disse store.

Vi hadde jo også både Lykke og Kjeldsberg. Gamle Kjeldsberg kom opprinnelig fra Røros. Han ble grossist på den måten at han fikk engelske kunder. Det var engelske laksefiskere som kom til Orkla og Gula. Så begynte han å levere engelske varer til disse kundene, sånnt som finere kolonial, og på den måten kunne han etterhvert utvide forretningen.

En annen som leverte til turistene var bundtmaker I.N.Bruun. Han kunne jo selge for en formue til enkelte turister den gangen! Slik var det også i min tid. Jeg leverte esker til ham som var så kostbare at de ville kostet 3-400 kroner i våre penger! Det var spesialesker for kostbart skinntøy.

I nærheten av Trondhjems Skofabrik lå Haugen, som Andreas Moe hadde senere. På Bloksberg like nede i Klostergaten bodde Spørck. Han hadde såpefabrikk i en bygning som lå aller nederst i Klostergaten like ved hovedinngangen til Skøytebanen. Det var ihvertfall såpefabrikk der i min tid da jeg var forlovet med min kone som var datter av gullsmed Staudenmann som bodde der nede da.

Jo, det er meget å minnes fra gamle Trondhjem.