Kilde:
NORSKE SAGN
ETTER FORSKJELLIGE KILDER
FORLAGT AV
CAMMERMEYERS BOGHANDEL
OSLO 1941

Utenfor Jondal i Hardanger er det en bratt, høy og naken fjelltopp som heter Jonshornet. Der bodde i gamle dager en jutul eller bergrise som de kalte Jon i hornet. Han åtte hele Jondal, som har fått navn etter ham likesom fjellet. Denne Jon var grovelig rik og hadde en ustyrtelig mengde store sauer. Med skinnene av dem reiste han ofte inn til Tyskebryggen i Bergen og drev handel; han hadde god avsetning, for skinnene hans var så store som av fullvoksne kyr.

Engang fór han usynlig inn til byen på ei jekt som tilhørte en husmann som bodde tett under Jonshornet. Også på denne turen hadde han med seg en hel del skinn, og da han kom inn til byen, solgte han dem til den kjøpmannen han pleide å handle med. Hos den samme kjøpmannen prøvde også husmannen å få avsatt sine varer; men kjøpmannen undret seg over den store skilnaden det var i størrelse mellom hudene til husmannen og grannens. Husmannen sa han visste ikke av noen granne; det var lang lei til folk på alle kanter. Da nevnte kjøpmannen Jon i hornet som grannen hans, og sa at han nettopp var i byen. I det samme kom jutulen fram og gjorde seg synlig for føringsmannen sin; han fortalte om hvorledes de reiste sammen, og lovte å betale god frakt for god føring.

På heimreisa ba husmannen Jon å stå fadder til sin nyfødte sønn, og det lovte Jon og sa han skulle gi hederlige faddergaver. Men litt etter ville han likevel vite hvem de andre fadderne skulle være, «for i kristent lag har jeg før lidd men,» sa han. Da svarte husmannen, som tok til å fæle for jutulbesøket, at Jomfru Maria, Kristus, Sankt Peter og dertil Vårherre selv skulle stå faddere til barnet. Nå ble jutulen redd og sa at han torde ikke komme, for engang da han var sammen med disse gjestene, hadde Tor, trommeslageren deres, kastet trommestikkene sine etter ham og slått av det ene lårbeinet hans. Men han ba husmannen at han ville la høgsetet stå tomt til ære for ham, og følge med inn i fjellet for å ta imot faddergaven.

Da de kom heim til Jondal, tok husmannen en sekk og fulgte med risen inn i berget. Her åpnet Jon en jerndør inn til et kammer fullt av gull og sølv, og ga ham en stor skuffe av hvert slag i sekken. Så ba han mannen løfte på sekken og si ham om noen av de andre fadderne ga mer. Husmannen så gjorde, og syntes den var nokrå lett, og derfor sa han:

– ”Alle så nær som Jomfru Maria gir mer.”

Da øste jutulen en skuffe til av hvert slag i sekken og spurte igjen som før. Husmannen løftet på sekken igjen, kjente at han greidde å bære litt til, og sa:

– ”Enda gir Vårherre selv mer.”

Atter en gang øste risen en skuffe med gull og en med sølv oppi og spurte opp igjen om det samme. Da husmannen nå lettet på sekken, var den så tung at han snautt kunne orke den, og så svarte han:

– ”Nå er du den første.”

Dermed skiltes de, og husmannen slepte og dro skatten sin heim, glad i sinn.

Kort tid etter forelsket jutulen seg i ei jente over på Drage, en gard tvers over for Jonshornet, på den andre siden av fjorden. Men jenta var forlovet med en av grannene, og sa nei til risen. Ikke lenge etter hadde hun bryllup, og da sendte hun ham en bolle med skummende Hardanger-øl og ba ham drikke hennes skål. Harm drakk jutulen bollen ut i et eneste drag, og merket ikke at det var blandet gift i ølet. Vill og vond steg han opp på toppen av Jonshornet, grep en stor, lang stein og kastet den tvers over fjorden for å råke brud og brudgom. Men armen var blitt matt av giften; steinen rakk ikke fram, men ble stående på skrå i jorda nedenfor Drage, og her sto den like til for få år siden, og bar navn av Risepila eller bautasteinen på Drage. Nå ligger den som brustein over en bekk som renner ned ved garden.