Internt referansenummer: 25.08.2011 – BOK

Kilde:
SKUVVANVÁRRI
(Det susende fjell)
Richard Bergh
NORSK FOLKEMINNELAGS SKRIFTER 116
Universitetsforlaget 1976
OSLO – BERGEN – TROMSØ
ISBN 82-00-27128-5
Utgitt med tilskott fra Norsk Kulturråd
Klikk her for å lese ”Innledningen” til boken.

 

Kaaven helbreder

Avreise

Avreise fra Skuvvanvárri 24. august 1914.
Fotograf: Lensmann Åge Hegge.

Omsider var skoleinternatet i Læv’dnja ferdigbygd, og alle de små skolekretsene i området ble nedlagt, deriblant Skuvvanvårri. Nå bodde barna på skoleinternatet på Smørstad de tolv ukene som skolen varte.

I tillegg til lærerne Nilsen og Eriksen var det en til, Bartnes. Han var bestyrer. Han hadde vært offiser i det militære og var preget av det. Han hadde langt, svart skjegg.

Skoledagen begynte med at han førte fraværet inn i dagboka. Så ble elevene hørt i leksa. Da måtte de reise seg og si fram leksa utenat.

Det var alltid en eller annen som ikke kunne leksa. Da kastet Bartnes dagboka ned i klassen. Det smalt som børseskot når den store protokollen fór ned blant pultene.

Det var første varsel. Og var det enda flere som ikke kunne leksa, begynte han å rive seg i nesen. Så slo han nøkkelknippet i veggen så nøklene spratt, og sprang ut. Døren slo han igjen bak seg, og borte var han. Elevene satt og ventet.

Når han kom tilbake, var han en helt annen mann. Da var han snill og rolig. Så begynte han å undervise.

Enkelte ganger når han var sint, rev han seg i vesten, så knappene spratt ut til alle kanter.

I klasserommet var en pekestokk til å peke på tavla med. Den stokken fikk elevene ofte i hodet. Men den var av sterkt materiale, så den gikk ikke i stykker.

Pekestokken brukte de også i gymnastikktimene. Da var Bartnes munter og blid. Han skjøv i den ene enden, og guttene i den andre. Det var liv og moro. Til slutt klarte guttene å skyve ham opp mot veggen. Men Bartnes bare lo.

Han var ikke høy. Men han var forferdelig snop. Noen ganger hop¬pet han som en stålfjær i luften. Fotbladene hans smalt i golvet når han falt ned igjen.

Ragna var blitt skolejente, og ble sendt til Læv’dnja for å gå på skole, hun også. Men på internatet der nede ble hun syk. Den sunne jentungen ble blek og tynn og begynte å skrante. Det ble liten skolegang på henne, oftest lå hun syk på internatet. Doktoren undersøkte henne og ville ha henne hjem til Skuvvanvárri. Så reiste Ragna. Men hun ble ikke bedre hjemme. Hun ble bare dårligere.

En dag kom doktoren til fjellstuen. Han undersøkte Ragna grundig. Han lyttet på ryggen og brystet hennes, og ristet betenkt på hodet. Det var dårlig det her. Han skulle videre til Kárášjåkka, og når han kom tilbake derfra, skulle han undersøke henne enda grundigere.

En stund etter at doktor Ottesen var reist, kommer Johan Kaaven til fjellstuen. Han er også på vei til Kárášjåkka. Han kommer inn på kjøkkenet, og setter seg på vedkassen. Anders Opdahl hadde sett ut av vinduet at Kaaven var på vei, han satte seg da på en stol med Ragna på fanget. Attmed døren sitter Sverre.

Kaaven ser på Ragna. «Det e pen pia du har der.» «Ja», svarer Anders, «pen e ho nok, men ho e syk.» «Jasså, e ho syk?» sier Kaaven. «Ja, ho har vært lenge syk», svarer Anders. Mer blir det ikke snakket om Ragna, de blir sittende og prate om vær og vind, mens Kaaven får seg en kopp kaffe.

Sverre sitter og ser i smug på denne karen som han har hørt så mye om. Han vet at han er en trollmann.

Kaaven merker at gutten ser på ham, og snur blikket mot Sverre. Øynene føles som slipte Morakniver! Lenge stirrer Kaaven på gutten. Sverre later som han ikke merker det, men ser bare ned i golvet. Han skjønner at naturligvis vet Kaaven mer enn andre, og at han nå sikkert ser på Sverre alt det gale han har gjort.

Kaaven snur seg mot Anders igjen, og de to voksne prater om fisking og Karasjokturer og slikt. Kaaven trenger en sekk med komagsenna, og det får han. Han tar sekken på ryggen, sier farvel og går over sundet til Pikku-Jussa der han pleier å ta inn når han er i Skuvvanvárri.

Dagen etter skal Ragna gå til moren sin som er i fjøsen og mater kyrne. Da begynner hun å kaste opp ute på tunet. Midtveis mellom fjellstuen og fjøsen blir hun stående og brekke seg. Hun kaster opp og kaster opp! Det renner blod og materie i store mengder.

Oline kommer springende med støvbrett og kost. Hun samler slimet opp og bærer det under fjøsgryta. I fjøsen bruker hun å koke mat til kretturene, og det er murt opp en steingrue. Nå brenner Oline slimet på den grua.

Noen dager etter kommer Ottesen tilbake fra Kárášjåkka. Han tar og undersøker Ragna på nytt, banker og lytter på den lille kroppen.

Ottesen blir forfærd: «Men i all verden! Her er et mirakel skjedd! For hun er frisk i brystet! Har det vært noen her?»

«Nei», sa Anders, «her har ikke vært andre som han Kaaven, men han gjorde ikke nokka.»

«Nå, så han Kaaven har vært her? Merkelig», sier legen og rister på hodet. «Så han Kaaven har vært her?» Han drar videre. Men Ragna friskner til.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *