Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Menn forteller
Innsamlingsleder:Knut Ottem
Utgitt i 1995
(Klikk her for å lese Forordet til boken)

Kampene ved Åndalsnes

Intervjuobjekt:    
Even Krigsvold

Intervjuer:
NN

Singsås skole

Even Krigsvold var 25 år da krigen starta. Han bodde da heime på småbruket «Husflætten» på Kotsøy. Etter krigen kom han til Osøien på Bjørgen, hvor han ble gift med sin Ane.

Omkring midten av april i 1940 kom det opp en plakat om mobiliseringsordre. Den kunngjorde at de som hadde tjenestegjort ved Ingeniørvåpenet (Sambandet) skulle møte på Åndalsnes. Mine to brødre, Ingebrigt og Anders, og jeg hadde alle tre gjort militærtjeneste der, så vi gjorde oss klar til å reise. Foruten oss fra Singsås kommune var det Harald Myre fra Singsås og Ola Sandrød og Jens J. Fløttum fra Forbygda.

Vi reiste med ekstratog fra Singsås til Støren, antakelig 21. eller 22. april. Ingebrigt, min eldste bror, fikk lov til å reise heim fra Støren for å hjelpe far med telefonarbeid. Far var da telefonformann i Øvre Gauldal. På Støren ble Per Rogstad med oss.

Vi reiste med bil til et godt stykke forbi Sunndalsøra, det siste stykket med båt til Åndalsnes og videre til Setnesmoen som ligger rundt 5 kilometer opp fra Åndalsnes. Vi fikk uniformer den første dagen vi var der, men ikke våpen.

Tyske flyangrep

Så en dag skulle vi fa gevær. Det var fullt opp med våpen og ammunisjon i ei brakke. Men plutselig gikk det flyalarm, og kvartermesteren beordret oss til et tilfluktsrom. «Kom igjen i morgen», sa han. Men tidlig om morgenen dagen etter ble våpendepoet bombet av et tysk fly. Da smalt det mange timer etterpå.

Etter som dagene gikk, ble de tyske flyangrepene mere og mere hyppige, og vi fant da ut at vi måtte søke tilflukt i en av de mange fjellhulene ovafor Setnesmoen.

Jens J. Fløttum blir drept

En dag kom det et befal til oss og spurte om det var noen der som tilhørte artillerikompaniet. Jens Fløttum gikk da ned, og det var siste gang vi så han i live. Senere fikk vi fra pålitelig hold høre at han hadde søkt tilflukt på en av Setnesgårdene sammen med noen andre soldater, men at han ble for sein til å komme seg ut da huset fikk en fulltreffer. Han ble drept av en granatsplint. Hele gården brant ned. Dette skjedde den 30. april eller 1. mai.

Det var med stor sorg vi mottok denne meldingen. Han var en god kamerat. Per Rogstad, Anders og jeg var forøvrig med i begravelsen etter ham på heimgården i Forbygda.

Brannvakt

Jeg husker godt at vi ble utkommandert til Åndalsnes på brannvakt ei natt. Vi skulle sprøyte vann på de fa husene som stod igjen. Blant annet var det en kolonialforretning der som var uskadd. Vi gikk inn. Døren var ulåst, og det var fullt av varer der. Blant annet lå det ei stor fleskeskinke på ei vekt, ferdig til å pakkes inn. Så de som hadde vært der inne, hadde nok fått det travelt med å komme seg vekk.

Vi var der hele natten, og det var ikke bare bygningene som var våte, men vi ble ganske mye «oppbløtt» sjøl også. Da det lysnet av dag, ble vi nokså redde, for det var i grålysningen de tyske flyangrepene kom. Men det kom en lastebil og hentet oss, og da var det bare å knyte seg sammen i fjellhulen igjen. Denne episoden hendte fa dager før engelskmennene trakk seg ut.

«Får uten hyrde»

et var engelskmennene som hadde forsvaret av Setnesmoen, men de hadde lite å stille opp med, og til slutt trakk de seg ut. Da stod det bare en eller to brakker igjen som var hele. Resten var bombet og oppbrent. Det hadde i utgangspunktet vært rundt 10-12 brakker der.

Nå måtte vi bare gi oss ut på «loffen». Per Rogstad, Anders og jeg drev en storstilt leteaksjon etter norsk befal i flere dager. Vi hadde rappet med oss litt brød og smør fra kantina før vi drog, og vi overnattet i høyløer og låver. Maten oppbevarte vi i soveposene våre, og drikken var det klare kildevann. Vi følte oss bokstavelig talt som «far uten hyrde». Til slutt traff vi tilfeldigvis på en norsk kaptein. Da ble det mer ordnede forhold.

Under tysk kommando

Da engelskmennene trakk seg ut fra Setnesmoen, måtte Romsdalsdistriktet oppgis, og vi kom på en måte under tysk fangenskap. Men vi hadde hele tiden norsk befal. Vi ble kommandert til å utbedre og reparere veien for tyskerne. Anders, Per Rogstad og jeg ble med på dette. Så ble det spørsmål om frivillige til å gjøre kjøkkentjeneste, og jeg meldte meg. Jeg hadde det bra som servitør for det norske befalet.

Vi var ei uke inne i Isfjorden, like ved Åndalsnes, men så ble vi flytta til Lesjaskogen og var der ei uke.

Heim igjen

Så en dag kom det ordre om at vi skulle kjøres til Lillehammer for å få pass av tyskerne, slik at vi kunne reise heim. Etter at vi ble frigitt, stod vi rundt 10-11 personer på Mesnabrua i Lillehammer og ventet på en tysk offiser som hadde lovet oss å skaffe overnatting. Men han kom ikke, og vi var nokså ille ute da det var portforbud fra klokka 12 om natta. Vi kunne bli arrestert dersom vi ikke kom oss i hus til rett tid.

Og tiden nærmet seg fort. Da kom det gående to damer som vi ga oss i prat med. Vi fortalte om vår fortvilte situasjon. Den ene damen var så generøs at hun tilbød oss sin leilighet. Selv overnattet hun hos ei venninne Vi syntes dette var modig gjort, og vi var overmåte takknemlige. Denne episoden har jeg tenkt på mange ganger siden.

Heimreisen gikk ganske greit med bil til Dombås. Derfra fikk vi være med et tysk transporttog til Garli. Vi ble rett og slett plassert på ei krøttervogn på det tyske toget. Så gikk vi til fots fra Garli til Hovsbrua i Soknedal.

Derfra fikk vi etter mye parlamentering sitte på med en lastebil til Støren. Vi var i full uniform, og sjåføren var derfor lite lysten på å ta oss med. Sivilklærne våre hadde nemlig blitt brent opp under bombinga av Setnesmoen. Fra Støren og heim til Kotsøy gikk vi delvis, men fikk noe bilskyss.

Jeg kom heim i midten av mai. Nabogården, Huus, stod der nedbrent. Bare et hus, et kombinert verksted og smieverksted et stykke borte fra gården, stod igjen. Det var tragisk.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *