Kilde:
JÆRSK HUMOR
Av Theodor Dahl
I utvalg ved Knut Stahl
Stabenfeldt Forlag
Stavanger 1970

Kapteinløytnant Lange var for lenge siden stadsingeniør i Stavanger. Han kjøpte ei ku av en Jærbu. Jærbuen var bonde og kreaturhandler og temmelig dreven. Ordhag var han som få. Alt annet enn munnvalen. Enda lever det ord etter ham.

Men så var det denne kua! Jo; det gikk slik at den lå brått dau en tid etter Lange hadde fått den. Lange skikket brev til mannen på Jæren og ba ham komme. Og han kom. Saktmodig dibbet han inn til kapteinløytnanten, den fine, strenge herren. Og satte fram et ydmykt ansikt. Men det lå noe av et reveblikk og lurte i øyenkrokene. Han hadde sin slagplan ferdig. Viss om at han skulde være situasjonens herre.

«Koen du solgte meg er død!» sa Lange, og så på mannen med offisersuttrykk, noe barskt og bestemt.
«Ja, det var sørjele, Lange!» svarte mannen.
«Du har gitt meg en dårlig ko!» tok Lange i. «Du har lurt meg. Nå får du svare for din handling!»

Mannen krøp et grann i hop i sete lik en skyldner som får dom. Han dro seg i spisskjegget og med lurendreierblikk sa han:

«Straff meg ikke i din vrede og tukt meg ikke i din grumhet, kapteinløytnant. Lange, men høyr på meg.»
«Nå – ,» murret Lange.
«Der æ noge gale. Tore eg spørja kolst du molkte den kuno?»
«Vi melket den morgen og kveld som kyr skal melkes.»
«Ja, der he du dæ. De he drebe kuno. For den kuno eg selde kapteinløytnant Lange va sållest beskaffa at den måtte molkast jamt. Så de he drebe den gjæva kuno!» Da han hadde sagt dette, satt han likesom og lydde inn i Langes tanker.

For Lange var bymann og hadde mindre rede på fjøsstell. Det regnet Jærbuen med. Og han regnet rett. Lange ble av-sporet. Mon dette kunde være sant? Han hadde ikke hørt slikt før.

«Er det virkelig silke kyr til?» spurte Lange.

«Dei finnes, men dei æ sjeklne. Men du fekk nå ligavel ei. Og den he de drebe. Dæ va sørjele!»

Men så vaknet kapteinløytnanten oppatt. Han satt og fornam at han holdt på å bli drillet. Og totte han så skjelmen som lå i kuhandlerpupillene. Brått ble han arg og sa noen kvasse ord.

«Straff meg ikke i din vrede og tukt meg ikke i din grumhet!» tok mannen i på nytt. «Men kjøp nye ku av meg, Lange!»

Kapteinløytnanten falt for den sluge kuhandleren. Han avtalte med ham om ei ny ku.
Da mannen tok Lange i hånden til farvel, ga han ham disse skjilordene:

«Før eg går, Lange, lov meg en ting. Molk kuno trutt. La der sidja et mennesk å molka na jamt, så ska du nok sjå at kuno leve!»