Jeg er født i Kristiansund og kom til Trondhjem hvor jeg begynte i 3. klasse på Bispehaugen skole. Jeg var den eldste av fem søsken.

Vi bodde på Møllenberg i Dyre Halses gård på hjørnet av Rosenborg gate og Nedre Møllenberg. Der hadde vi tre værelser og kjøkken, men det var hverken bad eller klosett i leiligheten. Det var jo ikke vanlig ennå. Vi måtte gå ut i gården og inn gjennom en lang korridor for å komme til do, så jeg torde ikke gå alene om kvelden! Det var jo ikke innlagt lys der da.

Far var garantimaskinist på Trondhjems Mekaniske Verksted. Den tiden begynte de på arbeid tidlig om morgenen og hadde en middagspause midt på dagen. Jeg tror det var fra kl. 12. Fra T.M.V. var det en strøm av folk som gikk hjem til middag da. Vi hadde nok syntes det var rart om vi hadde sett det idag.

Far som var garantimaskinist, satte opp maskinen i de nye båtene, og var med ombord når båtene ble levert, og var ombord de første seks månedene mens T.M.V. fremdeles hadde ansvaret for båtene. Han fikk da gratiale når han kom tilbake etter seks måneder.

Min far reiste også på Kina som førstemaskinist med en stor ny båt. Han hadde da 280 kroner måneden. Da syntes folk at vi måtte være velstående og kunne spare mye penger! Selv om min far hadde den gode stillingen, var det ikke mye å rutte med. Vi var jo mange barn, og det var ingen barnetrygd eller noe sånnt den gangen.

Da far reiste på Kina, var han borte i to år! Da syntes han at han hadde vært borte hjemmefra så lenge at han ville hjem en tur. Men det måtte han koste selv! Det var nemlig ikke vanlig at de hadde ferie så de kunne reise hjem i den tiden.

Jeg husker at han var sammen med oss en eneste sommerferie på landet. Og i julen – ? Ja, det var ikke ofte. En tid reiste han med Backebåter. De hadde mange båter, og en gang var han med en av dem som lå inne i Hommelvik for å laste. Det var like før jul, og da måtte de arbeide på spreng for å få ferdig lasten så de kunne gå ut igjen før jul, for av økonomiske grunner kunne ikke båten bli liggende i havn så mange helligdager. Da reiste de forbi byen her på julaften, og de så lysene fra byen, men de fikk ikke være hjemme da. Det var nok litt bittert.

Under første verdenskrig var det matmangel, og mine yngre søsken var jo i den verste spisealderen, og da var det vanskelig å få maten til å strekke til hos oss. Min mor måtte ha spiskammernøkkelen med seg når hun gikk ut, og hadde hun glemt den, var hun aldeles ulykkelig, og det første hun da så etter når hun kom hjem, var om noen hadde vært i brødboksen og forsynt seg.

Vi hadde ingen slekt på landet slik at vi kunne få noe mel eller smør og slikt utenom rasjoneringen. – Merkelig nok fikk vi kjøpt kjøtt nok. Hos slakter Helgesen på hjørnet av Rosenborg gate og Kirkegaten, tror jeg det var, der handlet vi. – Mor hadde vært ute en dag og kjøpt kjøtt og kom hjem og skulle koke suppe. Men ikke hadde vi poteter og ikke grønnsaker. Vi hadde bare fått kjøpt noen tørrede grønnsaker som hun kokte sammen med kjøttet. Det var alt. Da var min mor faktisk så nedkjørt at hun satt og gråt, for hun syntes jo det var lite til middag for oss. Men så fikk vi et stort spann med poteter fra en av naboene som kom innom akkurat da, og så glad for poteter har vi vel aldri vært!

Bildet er kun et illustrasjonsbilde.

Det var selvfølgelig klemangel også. Det var jo ikke noe nytt å få kjøpt, så vi måtte greie oss bare med det vi hadde fra før, og det var ikke meget. Så vanskelig var det da.

Det var jo køer for mange ting. Min mor som ikke var så sterk da, besvimte en gang hun sto i kø, så min søster måtte overta, enten det nå var for en liten skvett fløte eller melk og lignende. Vi måtte til og med stå i kø for å få fisk! Det var en liten fiskebutikk langt oppe i Nonnegaten hvor vi handlet fisken når det var noe å få.

Det var stor mangel på brensel også. Det ble heldigvis ordnet sånn at det ble anledning til å ta torv på Fjellsetermyrene, tror jeg det var. Der stakk vi torv og tørket den. Hvordan vi fikk den med oss hjem, husker jeg ikke, men kanskje vi bar den i ryggsekken ?

Da vi var barn, var det litt forskjellige leker å holde på med. Om vinteren, når det var glatt, gikk vi på skøyter. Det var jo både sne og is i gatene da. Noen ganger satte vi i på skøytene øverst oppe i Wessels gate og sto nedover bakken på skøytene helt ned til Gråmølna i Innherredsveien! Vi var da visst flinke til å gå på skøyter, den gangen og. Og så var det jo ingen trafikk i gatene da.

Det var mest hestetrafikk i den tiden. Det ble brukt vogner om sommeren og sleder om vinteren. Jeg husker at jeg måtte ut og samle opp hestelorten i gaten for å ha på blomsterpottene i vinduene.

Om søndagene da vi var små kunne vi dra på utflukt til Leirfossen. Det var jo lang vei dit fra Møllenberg. Vi hadde ikke så god råd, så vi sløyfet trikken og gikk til Jernbanestasjonen og tok toget derfra til Selsbakk stasjon. Min mor hadde pakket nistekurv, og så hadde vi med oss kaffekjel. Så gikk vi fra Selsbakk stasjon og helt opp til Leirfossen mens vi bar alt dette. Og oppe ved bredden der satte vi oss ned og kokte bålkaffe og spiste nistematen.

Sånne søndagsutflukter hadde vi i den tiden. Det var jo mye strev for mor, men det var deflige, herlige turer! Fossestuen var jo et meget brukt utfartssted den gangen. Hvis min far var hjemme, var jo han også med selvfølgelig, men det var sjelden. Ellers så gikk vi rundt Brattøra på søndager og så på Hurtigruten.

Det var mange originaler i byen den gangen. Jeg husker en som spilte på mange instrumenter på en gang. Han hadde en hatt på hodet med bjeller på. Så hadde han en trommestikke bundet fast til den ene armen sånn at han slo på tromme med den. Fra den ene foten hadde han en tråd som var festet til noen slags lokk oppå tromma. Og så hadde han trekkspill. Og når han spilte, svingte han arma slik at han trommet, og så trakk han i tråden med foten så lokkene slo mot hverandre, og så ristet han på hodet så bjellene ringlet, så han hadde et helt orkester helt alene! Han gikk rundt i gårdene og spilte, og da kunne han få litt penger for det. Det var jo ingen trygd av noe slag den gangen. Og forsorgen prøvde folk flest å holde seg unna så lenge som mulig. Det var jo regnet som en skam å «gå på forsorgen», som var den siste utvei for mange for å berge liv.

Knippel-Krogh hadde positiv som han spilte på. Det var det også mange andre som hadde.

Til eksamen i syvende klasse fikk jeg min mors brudekjole omsydd til meg! Den var hvit, og da syntes jeg at jeg var veldig fin!

Det var en sydame som kom hjem til oss og sydde nytt eller sydde om klær. Hun kunne være hos oss både i åtte dager og mer. Vi hadde en Grover & Backer symaskin, og alt sydde hun på den. En skulle tro den var rene dampmaskinen, så mye arbeid som det var på sying av klær den gangen. Men det ble pene ting av det. Det var forresten mye håndsøm på klærne også. Og belysningen var dårlig. Jeg husker at til å begynne med hadde vi bare parafinbelysning. – Det var jo også mye mørke stoffer som gjorde det enda vanskeligere. Sydamene kunne sitte fra morgen til kveld med sømmen, da hadde de maten selvfølgelig, og noen kroner om dagen, men det var jo ikke meget.

På gebursdager fikk vi litt ekstra. Og så fikk vi ha venninner på besøk! Min mor var flink til å bake så vi fikk både bløtkake og annet, selv om vi hadde bare komfyren på kjøkkenet som vi helst måtte fyre i med kull.

Ellers fyrte vi i ovnene med kull eller koks, men også med ved. Vi hadde jo etasjeovner den gangen, en på spisestuen og en på den andre stuen. Jeg husker en gang jeg hadde fått nye sko.

Så ble de vasket og satt høyt inni etasjen for å tørke. Dessverre ble de avglemt, og da ble de jo nokså ødelagt da. Stor sorg, for det var ikke ofte vi fikk nye sko!

Vi bodde ennå på Møllenberg da elektrisiteten kom. Da kjøpte vi en glasskjerm med frynser, som vi hadde på stuen, og det syntes jeg var så storartet! Men den ga jo ikke så mye belysning da.

Før elektrisiteten kom, hadde vi parafinlamper. Den fineste var en gammeldags lysekrone med lange armer og lys og prismer. Det ble jo anderledes da det elektriske lyset kom, selvfølgelig. Jeg tror forresten at vi fikk lagt lys i den gamle kronen siden. Men til å begynne med hadde vi bare den glasskjermen som vi kjøpte. Det var til og med japanske malerier på den, og frynsene var av glassperler! Ikke rart om vi syntes det var storartet! Også bare å trykke på knappen da!

Vi hadde jo den kullkomfyren på kjøkkenet der, men jeg husker at da vi bakte til jul og til konfirmasjon og lignende, det kunne være formkaker og berlinerkranser og annet, da bakte vi det ferdig hjemme og la det på stekebrettene eller langpannen. Og så bar vi det oppover til Rosenborg Dampbakeri i nærheten, hvor vi fikk dem stekt for en liten betaling. – Jeg var eldst, så jeg måtte alltid hjelpe til med dette. – Å nei, det var ikke så enkelt i gamle dager, men det ble da hjemmebakt likevel!

Klevasken måtte vi stå på kjøkkenet med den gangen. Det var et størhus i den andre enden av gården, men da måtte vi gå over gårdsplassen med all trevasken, så vi vasket som oftest klær på kjøkkenet. Vannet måtte vi varme på komfyren på kjøkkenet da. Klesnorer var det i gården, så vi kunne tørke tøyet der.
Det var en kolonialforretning i kjelleretasjen på hjørnet i hovedhuset. Det var to gamle frøkener som hadde den. De solgte også lampeolje der. Den hadde de på store fat i bakgården inne i et skur med bølgeblikktak over. Det var påbudt at de ikke måtte fylle på olje til kundene innendørs. -Det var to sorter olje eller parafin, astralolje og jordolje.

Vi bodde i samme leiligheten ennå da jeg ble konfirmert i 1905, så konfirmasjonsselskapet ble holdt der. Min bestemor kom helt fra Kristiansund for å være med på den dagen. Jeg hadde sort kjole. Det var to som hadde hvite kjoler, men vi andre hadde sorte.

Den gangen var det veldig mye arbeid med konfirmasjonskjolene. Vi hadde sydamen i mange dager da. Kjolen var i sort, fint ulltøy, og hele skjørtet var foret. Nederst på innsiden av skjørtet var det skoning, og så var det tykke kantebånd helt nede i kanten. Litt ekstra var det når det ble sydd en kappe med legg på innsiden, slik at skjørtet kunne stå litt ut.

Og så hadde vi knappsko da! De var høye og gikk langt oppover leggen, med mange knapper hele veien opp. De knappet vi med en slags krok som lignet litt på en stor heklenål. Vi hadde paraply også! Det hørte med.

Jeg ble konfirmert i september, og da kunne det jo være godt med en sånn varm kjole. Og så hadde jeg en kort jakke. Den var laget av et slags stoff som kaltes Homespun. Det var av ull og kunne være rutet på vrangen, og ensfarvet og håret på retten. Min jakke var i en pen blåfarve. Kjolen var helt fotsid så vi måtte samle opp skjørtevidden nederst og holde det oppe når vi gikk. – Jeg husker at det var regnvær på konfirmasjonsdagen min, men vi hadde jo ikke så lang vei. Det var ikke snakk om å ta bil den gangen, så vi måtte spasere fremover til kirken. Det var Bakke kirke.

Det var presten Jørgensen som konfirmerte meg. Han hadde en datter og hun var min lærerinne på skolen. Gamle presten Weider var også i Bakke kirke den gangen.

Bakke kirke lå midt i gaten da, men den ble jo flyttet senere. Da var det så smalt og trangt der at det var bare såvidt vi kunne gå ved siden av kirken når trikken kjørte, selv om det var bare en linje der da.Jeg gikk ofte forbi Bakke kirke, så jeg husker godt hvor smalt det var.

På den andre siden av Innherredsveien var det noen lange lave bygninger. De ble kalt Basarene. Der var det små butikker, men opprinnelig hadde det vært reperbane der i gamle dager.

I 1906, året etterat jeg ble konfirmert, ble Kong Håkon kronet i Domkirken. Jeg var jo i sekstenårsalderen da, og da var vi ofte på farten i byen under festlighetene. Vi var der også da han kom med kronprinsen på armen og holdt ham opp i vinduet i Stiftsgården. Det var masse folk som sto der og ventet og ventet og ropte på kronprinsen, lille Olav da.

Vi pyntet oss i det beste vi hadde disse dagene. Og Munkegaten i disse junidagene var så vakker! Jeg tror den må være Norges vakreste gate, bred og fin som den er! Og jeg håper den får være like fin i fremtiden også!