Internt referansenummer: 25.08.2011 – BOK
Kilde:
SKUVVANVÁRRI
(Det susende fjell)
Richard Bergh
NORSK FOLKEMINNELAGS SKRIFTER 116
Universitetsforlaget 1976
OSLO – BERGEN – TROMSØ
ISBN 82-00-27128-5
Utgitt med tilskott fra Norsk Kulturråd
Klikk her for å lese ”Innledningen” til boken.

Kirkegård i måneskinn

 

Det er måneskinn over Kárášjåkka. Det lyser over snøhvite veier og jorder. I nærheten av den lille kirkegården på stedet bor Nils Balto. Og flere hus er der ikke i nærheten.

Marie, datter til Per Hansen, er på besøk hos Nils. En kone fra Guov’dagæi’dno (Kautokeino) er der også. Så er denne kona ute en tur. Da hun kommer inn igjen, sier hun: «Voi, voi, der e nåen på kirkegården! Dæm kjørte dit med hæst og va tre støkka. Hoff! På kirkegården nu!»

Og hun vet hva folk gjør på kirkegården nattes tider. Hun vet det fra Guov’dagæi’dno. Og hun forteller. Husets folk og lille Marie lytter spent. Jo, i Guov’dagæino hender det at de legger brennevinsflasken på kirkegården og lar den ligge der en tid, så lenge at det kommer dauinger på den. Og så lurer de seg til kirkegården og henter flaska igjen. Så besøker de ham de vil skade med dauingene og byr ham av brennevinet i flaska. Da kommer åndene over på ham, og stakkars mann! Enten blir han drept eller tullat. «Og ka dokker trur dæm tre mannan gjord’ på kirkegården nu? Jo, dæm henta brennevinsflaska.»

Marie blir redd. For den ene av de tre som var på kirkegården, var Jens. Og hun har hørt at han er arg på far hennes. For Jens hadde laget seg en øks til å hogge tømmer ulovlig med. Men så hadde myndighetene oppdaget det, og Jens var blitt satt i arresten. Og der hadde han sittet og ment det var Per som hadde meldt ham.

Marie sier fort adjø. Det er sent på kvelden, og hun burde ha gått hjem for lenge siden.

Det er frost, og snøen knirker under skallene. Hun skynder seg det hun klarer. Bare det ikke er far hennes som Jens er ute etter nå!

Der ser hun bestefarens hus. Der bor Marie i loftsetasjen med foreldrene sine. Da stopper hun og blir livredd, for utenfor inngangsdøren står hesten til Jens. I sleden sitter to mann. I døråpningen står Jens selv. Han venter på far hennes.

Marie går videre mot huset og skynder seg inn. Faren er på vei ned trappen fra loftet. Mor hennes står i kjøkkenet og sier til ham i det han går ut: «Husk nu det at du drikk’ ikke om dem byr dæ brænnevin.» Så går Per ut og prater med Jens. Og der byr de ham brennevin, og Per smaker, han også.

Neste dag skal Per tidlig av gårde. Han skal til Bies’kinjár’ga og hente tømmer. For han skal bygge eget hus. Han har skysskar med. De drar av gårde i grålysningen.

De overnatter i Bies’kinjár’ga. Om morgenen deretter skal de begynne å laste tømmeret på sleden. Men hva ser de: En ulv har vært der om natten og spist opp sæletøyet!

«Har djævelen vorre her?» spør skysskaren. De ser ulvespor i snøen. «Å, det ligne’ mer spor av ulv,» sier Per. Sporene forsvinner i retning av Kárášjåkka. «Den djævelen går kanskje hjem til oss og et der,» flirer skysskaren.

Det er ikke annet å gjøre for dem enn å vende hjem til Kárášjåkka. Og da skysskaren kommer hjem til seg selv, har ulven vært der og spist opp kretturmaten i løypingsgryta.

Etter dette begynner det å ryktes i Kárášjåkka at en ulv holder til i området. I mørket kommer den helt ned til gårdene i bygda og titter inn vinduene til folk. Men oftest blir den sett i nærheten av de tre som var på kirkegården med en brennevinsflaske.

Kona til Per Hansen er urolig for mannen sin. Er ulven gan som er bestemt for ham?

En dag hører hun at trollmannen Johan Kaaven er kommet til Kárášjåkka, og hun skynder seg å oppsøke ham. Han trøster henne: «Mann din har så sterkt blod at det e ikke nokka fare. Ganet bit ikke på han. Men det er verre med de trean som ville sende ganet på han. Ganet kom på dæm sjøl! Og får dæm ikke hjælp, e dæm ferdig.»

Kaaven er en stund på kirkestedet. Det varte ikke lenge før ulven forsvant derfra. Alle skjønte det var Kaaven som hadde fått den av gårde.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.