Internt referansenummer:B-15.04.2013
Kilde:
EKKO FRA MIN BARNDOMS BY
Av: C. BORCH-JENSSEN
2. OPPLAG (Forøket utgave)
TH. FJELLANGERS BOKHANDEL (I KOMMISJON)
ANT. ANDERSSENS TRYKKERI
LARVIK 1944

Kjølvann…

 

Det har hendt av og til at man i de senere år har kunnet nyte det skjønne syn av et seilende skib, som søkte havn i vår brede fjord.

For de ganske unge mennesker, som så det for første gang, var det en virkeliggjørelse av og en bekreftelse på hvad de hadde hørt fortelle om stolte skuter under hvitt seil, skuter med klingende navn og staute menn i ruff og kahytt, skib og folk som i gamle dager gav havnen og byen dens preg.

Vi som er litt lenger oppe i årene følte vel bare likesom et pust fra guttedagenes oplevelser fra havn og brygge.

Men de gamle, de erfarne og kyndige, gjorde nok sine sammenligninger og beregninger om vilkårene før og nu.

Og hun som var den unge sjømanns pike, og hans manndoms strevsomme viv, syntes visst hun levet opp igjen det frydefulle øieblikk da hun så sin farende svenn seile fjorden inn for å mønstre av, og være hjemme en stund hos den han hadde kjær.

Men Norges seilende flåte har skrumpet sørgelig inn, ja regnes ikke mere. Den viser ikke lenger det norske flagg på fremmed red. Den har måttet bukke under, skib for skib i ærlig forlis, og enkelte av dens stolte svaner må friste en kummerlig alderdom som en usellig lekter, eller de har blitt smadret til skrapjern, og solgt til spottpris.

Den som har vært med i overgangen fra parafinlampen til pæren, fra velocipeden til motorsykkelen, fra ballongen til aeroplanet, fra seilet til dampen og motoren, fra «Svend Foyn» til «Kosmos», har jo omsider måttet resignere, og gjort sig fortrolig med tidens jag og dagens krav. Men ingen makt i verden kan nekte ham den særegne fryd som fyller ham, når en skværrigget seiler en sjelden gang gjør minnene mere levende.

Er han en gammel, forhenværende sjømann ,seiler han i tankene om igjen og om igjen på de samme hav, og gjester de gamle havner. Han minnes tidligere dages vilkår i kost og kaplaken, i hyre og trekk. Og har han eid et skib, tenker han på svunne tiders certepartier og remisser.

Tidligere var det neppe et hjem i byen og distriktet som ikke på en eller annen måte var knyttet til skipsfarten, og var avhengig av den.

Skutenes ferd blev fulgt med forventning og håp, med spenning og angst, i glede og sorg.

Ti sjøen gav og tok, da som nu.

Jeg husker så levende de dager, da vi om høsten kunde se seil på seil stikke op over Ramsholmen, der ute ved Sta¬værn, og vi guttær kunde stå nede ved Ælva og diskutere hvad for en skute det vel kunde være av dem vi visste var ventendes hjem for å legge op for vinteren.

En kanonportet bark kunde være «Søskumnaeren» eller «Europa», «Ugland» eller «Astracan», «Vinteren» eller «Sørideren», for ikke å tale om «Orion», «Magnum», «Lady Blessington» eller «Høvding». De lysmalte kunde være «Sleipner» eller «Clara», «Regina» eller «Laura», og de sortmalte skrogene kunde være «Dronningen» eller «Familien», «Gode Moder». eller «Haabet», «Nordkorp» eller «Sinken», «Emma» eller «Gyda». — Var det en brigg, så måtte det vel være enten «Erato», «Anna» eller «Dato», og var det en av skonnertene, kunde det jo være både «Anna Busk», «Pylades», «Robert» eller «Dido» — eller en annen av de mange, mange…

De som bar for Hølen, lot vi bære for Hølen — vi fikk nok greie på hvem det var, når guttane viste sig med sekk og kiste – men de, som styrte for indre havn, minsket seil, skar op i vinden og dryppet anker, enten ved Torstrand eller ved Jordfalden, — de blev temmelig snart belemret med prommær både om styrbord og babord: Det unge Larvik bordet sine skuter, og hilste velkommen hjem sine kjære og sine kjenninger…

Det var vel ikke en eneste gutt fra land som gikk fra borde uten at hans busserull og lommer svulmet av den eftertraktede søte, engelske beskøit. Den stod høit i kurs, ikke så med den tykkere, porøse franske, som var vassen og nesten uten smak. Men var det en kulltrader som var vendt hjem fra østkyst kullhavn, hadde vi ikke annet å vente oss dér ombord enn Jacobsens eller Pedersens gode, norske kavring, som nok kunde være både seig og grønn, av alder og fuktighet. Men det var da skipsbrød!

Og så kom vinteren, – med yrende liv i gater og streder, – av hjemvendte fullbefarne sjømenn i dypblå pjekkert og dress, enkelte duftende av floridavann — og med flagrende kulørte halstørkleder og yankeehatt, især hvis de farte på Kanada.

Den unge kokk, deksgutt og jungmann fulgte trolig i de fullbefarnes kjølvann, både i adferd og utstyr, om de enn måtte renonsere på yankeehatten og isteden nøie sig med en engelsk lue med blank skygge, eller med en sixpence.

Det var ikke så få som tok alvoret over sig også ved land.

Det var dem som vi møtte ved middagstid bærende på sin voksdukveske og lange lineal, — de som gikk skolen og lærte oktantens bruk, de som senere tok op arven, og sammen med sine staute feller søkte å bevare en stolt tradisjon.