Internt referansenummer:B-15.04.2013
Kilde:
EKKO FRA MIN BARNDOMS BY
Av: C. BORCH-JENSSEN
2. OPPLAG (Forøket utgave)
TH. FJELLANGERS BOKHANDEL (I KOMMISJON)
ANT. ANDERSSENS TRYKKERI
LARVIK 1944

Konfirmasjonen

Den av våre kirkeligè handlinger som i videst utstrekning påkaller vår opmerksomhet og er gjenstand for vår spesielle interesse er vel konfirmasjonen.

Selvfølgelig er det den enkelte konfirmant som er sterkest interessert i denne viktige forordning, ikke bare under selve handlingen, men i rum tid foran, og under forberedelsen hos presten.

Likeledes er det en selvfølge at de hjem som skal avgi konfirmanten er sterkt optatt av dette for deres barn så betydningsfulle skritt.

Det er jo også naturlig at interessen ytrer sig hos konfirmantens slekt og venner.

Men en konfirmasjon er så omfattende, at den formår å lokke den største forsamling til kirke. Beveggrunnene kan jo være så mange, og så forskjellige, men jeg gad vite om det ikke egentlig er så — for oss eldre iallfall — at vi ønsker å være vidne til noget høitidelig og gripende.

Jeg vet ikke hvilken av de kirkelige funksjoner jeg tør nevne som den viktigste, den skjønneste, men det vet jeg, at når jeg overværer en konfirmasjonshandling, kan jeg ikke være uberørt. Og så, er det vel for de fleste, ja, for alle. Hvem tør for eksempel påstå at han uanfektet kan synge den linjen: Engang de ut fra fedrebo omkring i verden vanker? Å nei! Enten kommer der en liten klump i strupen, så tonen blir ru og ubestemmelig, eller der lister en tåre ned ad kinnet. Og når den unge skare bølger i koret for enkeltvis å bli nevnt ved navn og få velsignelsens ord, da føler også vi andre at nu skjer der noget stort.

En ceremoni, sier nogen. En skikk, sier mange. Uforglemmelig, sier en og annen, uforglemmelig og bestemmende for livet.

Men jeg er ikke kallet til å tale om konfirmasjonens indre vesen, og som et ledd i vår religiøse opdragelse som menighet eller som individ.

Jeg vil kun gjøre et forsøk på å skildre den ytre siden, således som jeg kan erindre den fra åttiårene og opover til min egen høitidelige kirkegang. Enhver kan da gjøre sine sammenligninger om før og nu.

I 1880 årene var det visselig ingen lett sak å utstyre en konfirmant, selv for de hjem for hvem pengene var av underordnet betydning.

For pikene var der ingen konfeksjonsforretning, og det skulde anstendigvis være to kjoler, en til overhøringen og en til konfirmasjonen. Og så var det støvlene. Man måtte gå til skomakeren og ta mål, og få hans høitidelige tilsagn om at støvlene skulde bli ferdig i god tid. Kjolestoffet og annet tøi ble ferdigsydd enten av sydamen i hennes etablissement, eller ved leiet hjelp i konfirmantens hjem, kanskje var det de mødre som våget eksperimentet på egen hånd; kjolene var visst enklere dengang — eller kanskje nettopp derfor vanskeligere å gi sig i kast med? Det var visst liv med langt skjørt med skoning og greier; kulørt kjole til overhøringen, og sort til konfirmasjonen. Jeg er ikke sikker på om alle pikene hadde kåpe og hatt. Men jeg vet at piker fra Langestrand hadde grått sjal, med lenkenål, og hvitt hodetørklæ, av silke!

Med guttanes garderobe gikk det forholdsvis enkelt til. De greide sig med søndagsdressen og de korte benklærne til overhøringen, men skulde dog ha sort eller blå langbuksedress til selve konfirmasjonen. Men for guttane var det heller ingen konfeksjon. De ferdige dressene man kunde kjøpe i butikken var nærmest for sjøfolk og for smårollinger.

Det eneste de kunde få kjøpt i ferdig stand var en krage og et slips, og så den obligatoriske skottelue med de flagrende, lange silkebånd. Derfor måtte man ty til skredderen med det tøi man hadde forskaffet sig i manufakturbutikken.

Det var jo også dem som ikke hadde helt ny dress. Det kunde være en bonjour efter far eller en annen — som måtte kunne la sig dandere til en jakkedress for en gutt, og gamle Lieb’ack løste på en smuk måte den ingenlunde lette opgave å dissekere den gamle mundur, og bringe den up to date — selv om det måtte bli endel for mange sømmer i ryggen — til en jakkedress å være. Buksene var jo ikke en fullt så innviklet affære.

Men så var det jo fint klæde!

Jeg har forresten hørt fortelle at der i 70-årene var guttekonfirmanter som ikke behøvde å forandre nogen konfirmantdress. De stillet i bonjour, stiv hatt, nedbrettet flipp med tilsvarende knute, og det uundgåelige grå silketørklæ om halsen. Og mansjetter, selvfølgelig, av de med innsnevring ved en rundsøm på midten, og derfor traktformig i begge endene.

Presangene var ikke mange, men de var dyrebare. Både for dem som fikk dem, og for dem som gav: Hjemmefra var det som regel salmebok — og paraply, og slekt¬ninger og venner et poesialbum med plysjbind, et fingerbøl’ eller en filigransnål, til pikene. — Guttane fikk, foruten salmeboken og paraplyen, en notisbok, et blekkhus, en teskje med virret skaft, og i gunstigste tilfelle en slipsnål: en hestesko av gull, til 5 kroner. Av presten fikk man, iallfall mitt kull, et billedkort med egenhendig skrevet bibelsitat, vel den mest verdifulle.

Konfirmasjonen foregikk, i åttiårene som nu, i Larvik kirke. Og det var også dengang slik, at man gjerne vilde kjøre. Men det var ikke så svært mange vognmanns-hester til stasbruk i de dagene.

Mange konfirmanter og deres pårørende måtte derfor gå , andre plundret kanskje til en hest hér og en vogn dér. Man kunde derfor se ikke alene kalesje og trille, men sogar karjol, gigg og char à bane på kirkeveien.

I kirken var konfirmantene plasert på taburetter, opstilt i rekker langs begge benkeradene, fra døren og opover mot koret: Middelskolens og pikeskolens elever øverst, og så folkeskolens nedover. Denne orden er nu heldigvis utvisket ved å gi konfrmantene plass i de øverste benkeradene, og dette stemmer unektelig bedre med vår tids demokratiske innstilling. Og så slipper konfirmantene å distraheres av hvem som sitter tvers over. Det skulde man jo merke sig! Men skjebnens veier har nok artet sig noget anderledes for både hun og han.

Det er nok dem som ennu husker hvem de satt tvers over for…