Kilde:
Namdal Historielag
Årbok for Namdalen 1966 side 80
Skriftstyrar: P.Jæger-Leirvik
Skrevet av Sander Ledsaak

Kongen kommer!

Soldat-minner fra 1906

Mange eldre vil huske Steinkjersannan fra arhundredets (1900) begynnesle. Det var med ikke liten interesse og spenning en ungdom imøteså rekruttskolen. En feire var det jo ikke tale om i den tiden, og noen kroner til en tur til Steinkjer var det vanskelig å avse, – for ikke å snakke om til en lenger reise, som f. eks. til Trondheim. Så langt var det mange som ikke hadde reist før og knapt nok fikk gjøre det siden. Det var derfor de som imøteså militærtjenesten med en viss glede.

Den gang kunne en ikke reise med tog over Snåsa eller med bilrute over Namdalseidet og Beitstaden. Men det gikk en lokalbåt fra Namsos til Rødhammer. De som var beslått med mynt, kunne så ta hesteskyss videre til Elda o.s.v. Andre tok delvis skyss og gikk imellom. Men det var også de som gikk hele vegen fram til Steinkjer.

Øvelsene på Sannan kunne bli litt ensformige og trettende. Da var det godt å få koble av om kvelden på et marketenteri eller senere på soldatheimen. Sviskegrøten var populær. Helt blank for penger var en jo ikke. En hadde 15 øre dagen!

En avveksling ble det også når det ble en manøver uti skog og mark. Etter hvert ble tjenesten også mer bevisst fra befalets side. Det spente forholdet til broderfolket i øst ga anledning til å frykte en alvorlig utvikling. Med denne mulighet var mannskaper plassert ved grensa i 1905. Militær innkalling kunne foregå i all stillhet ved nattetid. Om morgenen spurtes det at han Per eller han Ola var reist om natten. De skulle være vakt ved grensen. Og der hadde de som var hjemme sine tanker i denne tiden. Ble det en rimfrosset morgen sagt: ”Det har vært kalt til gutan i natt,” så var det ingen som hørte det i tvil om hva der siktedes til. Selv vinterfrakken i en kode ble forstått i de dager. Alvoret skapte en umiddelbar forbrødring, så alder stand og stilling var ikke merkbar som før.

Men i denne tiden foregikk også en hektisk anstrengelse for å avverge åpen konflikt. Utfallet av forhandlingene i Karlstad kjenner vi alle. Det ble ikke mottatt med like stor glede av alle. Men når vi nu ser tilbake, vil vi alle være takknemlige for den visdom og forstand Gud gav de menn som satt ved forhandlingsbordet.

Et nytt styre for land og folk ble aktuelt. Monarkiet syntes å være selvfølgelig. Og interessen samlet seg om prins Karl av Danmark, dette så mye mer som historien kunne påvise slektskap mellom det danske og det norske kongehus fra Harald Hårfagres tid. Og så var prins Karl ekteviet med prinsesse Maud av England. Prinsen sa seg villig til å ta over den nye kongestol under navnet Haakon VII, og deres sønn skulle som vordende prins ha navnet Olav.

Kroningen av det nye kongepar skulle foregå i Nidaros domkirke. For at dette kunne foregå, med den orden og ytre verdighet som en kongekroning krevet, ble årets militære avdelinger i Trøndelag innkalt, herunder også mannskapene fra Steinkjersannan. Den 22, juni siste sommer var det 60 år siden disse begivenhetsrike dager i Tronheim.

For oss soldater den gang har nok erindringen mer eller mindre bevart noe av minnene. Vi ble delvis befordret med jernbane, og i Trondheim anvist leirplass på Vollan, hvor der nu er en barnehave. Der var ikke velordnede omgivelser som i dag. Oppførelsen av Norges Tekniske Høyskole var begynt. Store jord og grushauger lå i helningen fra Gløshaugen og nedobver til Klæbuvegen. Men det ble en festlig anledning for de unge mannskaper. De fleste hadde nok ikke vært i Trondheim før. Stompen ble ikke stort verdsatt i de dager, men meget etrstattet av skillingskake fra utsalg i Vollabakken. For øvrig ble det nok beredvillig bidratt av soldatene selv også til et festlig opphold i byen.

Dagen den 22. juni var preget av forventninger og høytid. I ordren for dagen ble det sterkt understreket hvorledes alt måtte foregå med verdighet og presisjon etter gitt ordre. En visste det var så mye større grunn til det som mange høyt ansette og notable personer fra inn- og utland var kommet for å overvære høytiden. Havnen var også internasjonalt preget med fremmede lands krigsskip, som ville være med for å høyakte og lykkeønske land og folk ved kroningen av den nye konge.

Fra Vollan ble det marsjert ned til sentrum. De militære mannskaper skulle på begge sider dekke det høytidelige opptog fra Stiftsgården og opp til Domkirken. Guttene fra Steinkjer fikk oppstilling på torvet med front mot Harmoneien og det senere blomstertorv. Der stod den gang et av de mindre presentable svarte avtreder for menn. Oppe på det hadde en fotograf funnet en beleilig plass for sin betydningsfulle oppgave. ”Munken”s fire etasjer var da på det nærmeste ferdige, og mange hadde fått anledning til å innta en av dagens mest oversiktlige plasser på taket her. Ellers var det arrangert sitteplasser på takene av gårdene nedover Mukegaten på venstre side.


Fra kongekroningen i Trondheim 1906 Foto: Peder O. Aune (1862 – 1931)

Den militære oppstilling foregikk i en god tid i forvegen, og minuttene forløp under stor spenning. Etter de reglementerte kommandorop, lød der fra Stiftsgården og oppover til Domkirken, idet soldaten vendte hodet til venstre sidemann:

–    ”Kongen kommer!”

Det gav et betagende inntrykk når en slik hørte ordene gjentatt nedenfra og oppover:

–    ”Kongen kommer – Kongen kommer!”

Da den høytidleige kroning var foretatt i kirken og de kongelige med følge var vendt tilbake og skuelystne spredt igjen, var det militære innslag i dagens begivenheter vesentlig endt. På Vollan ble en også på militært vis erindret med en festmiddag.

Hermed hadde namdalsguttene fra Steinkjersannan vært med og opplevet en historisk begivenhet som ikke noen tidligere kan se tilbake på. Nu var det bare oppbrudd som foresto. På retur fikk nordtrønderne stanse ved Verdal, hvor en manøver strakte seg opp forbi Leksdalsvatnet og ned Ogndalen til Steinkjer.    

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *