Internt referansenummer: I-10.04.2020-1
Kilde:
http://www.luroy.folkebibl.no/artikkelregister.htm

Kongsvik Kraftverk A/S
Av Rune Bang

 

Ønsket om egen kraftforsyning vokste seg sterkere og sterkere utover det ganske land i etter første verdenskrig. Ja, noen var enda tidligere ute med elektrifisering av sin vannkraft, som var et av de mest sentrale virkemidlene i til den norske staten i utviklingen av det moderne Norge. Lurøy kommune hadde sin første ”kraftpioner” i Johan Jørgen Johansen som bygde et lite gårdselektrisitetsverk i Kjerringåga allerede året 1913. Diskusjonene om en større elektrifisering i Lurøy ble tatt opp politisk i kommunestyret i 1920, men det skulle gå mange år før et kommunalt kraftverk skaffet strøm til husholdningene her. Først i årene tett før siste krig ble det mer struktur på arbeidet med strømforsyning i Lurøy.

Elektrisiteten kommer til deler av Lurøys befolkning.
På fastlandet var Tonnes først ute, idet her ble satt i drift et likestrømsanlegg i Mølleelva så tidlig som i 1942. Tonnes Lysverk A/S leverte strøm til husholdningene over eget lavspen-nett fra en likestrømsanlegg på 33 kW. Selnes Lysverk anla et likestrømsanlegg på 28 kW som ble satt i drift i 1946, hovedsakelig bygd på tysk materiell fra Grønsvik Hærkystfort, lokal skog til stolper og egenprodusert vannturbin. Det begynte å bli lys i heimene rundt om i Lurøy. Onøy hadde også fått lys i disse krigsår, om enn ikke ved bruk av vannkraft. Disse nye småanleggene var et typisk ”krigsfenomen”, idet det nå var blitt mer penger blant folk. Hva så med befolkningen i Konsvikbygda? Arbeidet de med å elektrifisere også sitt område av kommunen?

Folket i Konsvik var nok nå kjent med det pågående arbeide med utbygging av Kjerringåga og stiftelsen av AS Lurøy Kraftverk. Mye av det grunnleggende arbeide skjedde i 1938/39, men den formelle aksjetegningen ble først gjort etter krigen i 1946. Likevel synes stiftelsen av de mange lokale selskapene, at de fleste hadde vanskelig for å tro på et felles kraftverk i denne tiden. Dette kunne ha sin årsak i flere forhold, den kommunale geografien, de store avstandene, øysamfunn, de økonomiske utsiktene, framdrift m.m. Det er i alle fall tydelig at det lokale initiativ ikke ble mindre på grunn av planene om et større ”Lurøy-anlegg”.

Stiftelsen av AS Kongsvik Kraftverk
En fin sommerdag under krigen, den 28. juni 1942, møttes samtlige interesserte aksjonærer for å arbeide med å realisere planene om et mindre kraftverk i Konsvikbygda. Det fremgår av møtereferatet, at mange av disse personene hadde arbeidet med saken en tid forut for dette møtet. Ja, starten tok etter hva som sies, til i 1939. De hadde på forhånd tegnet seg som aksjonærer og noen hadde også innbetalt sin aksjekapital. En oversikt over tegnede aksjer i selskapet, viser at hele 78 aksjonærer hadde til hensikt å slutte seg til selskapet. Hver aksje kostet kr 100,-, men det var i tillegg åpnet adgang til også å tegne ”1/2-aksjer” til kr 50,-. Omregnet gav aksjetegningen totalt 87,5 aksjer, hvorav 27 var såkalte ½-aksjer, til en pålydende verdi av kr 8750,-. Spørsmålet alle stilte seg denne dagen var nok som følger: ”Når skulle det bli strøm til husholdningene i bygda?”

Til møtet forelå en oversikt over allerede innkjøpt materiell, en 39 KW dynamo fra firmaet Sangstad & Sangstad, Stavanger med tilhørende apparattavle og en regulator. Regningen for dette kom på kr 4.358,10. For å skaffe til veie penger i sakens anledning, hadde en den 21. s.m. arrangert en tilstelning for saken. Netto overskudd på denne tilstelning ble kr 1.037,10, altså ikke nok til dynamoen. Avtalen med firmaet gikk ut på av kr. 2.000,- skulle betales i juni og resten etter nærmere overenskomst. Møtedeltakerne bestemte å bruke deler av aksjekapitalen til å dekke dette mellomværet. Nå hadde de i alle fall dynamo til kraftverket.

Det forelå tilbud fra Gjøvik Mek. Verksted om levering av 65 HK turbin til en pris av kr 8.570,-, fritt opplastet på Gjøvik. Møtet bestemte å tegne kontrakt på leveransen, dersom en kunne få teknisk assistanse fra elektrisitetskontoret i fylket. Til å forestå korrespondansen i anledning kjøpet, ble valgt Ole Haugen.

Det måtte velges et styre i det nystartede kraftverket og følgende ble nå valgt: Ole Haugen, formann, Nils Olsen, Johan Østre,, Jacob Jacobsen og Sigurd Jensen. Til kasserer ble deretter valgt Rolf Olsen, uten at han var en del av styret. De hadde påtatt seg et stort og vanskelig oppdrag, forventningene var ennå på topp.

Ankommet materiell skulle assureres og lagres på gården Haugen hos formannen. Deretter bestemte de frammøtte enstemmig at selskapets navn skulle være: Kongsvik Kraftverk A/S.

Den vanskelige starten.
Fjorten dager senere ble det holdt styremøte i anledning betaling av første avdrag på turbinen. Selskapet hadde ikke nok penger til dette, da de fleste av aksjonærene ikke hadde innbetalt sin aksjekapital. Styret bestemte seg til å gå på aksjonærene og kreve innbetalt manglende aksjekapital samt forsøke å få tegnet flere aksjonærer i selskapet. De satte seg en målsetning om kr 2.500,- i løpet av de neste 6 dagene!

Stiftelsen av kraftverket måtte ha ryktes, for selskapet mottok umiddelbart en skrivelse fra Lurøy kommunale elektrisitetsnemnd v/Riddervoll Pettersen. Kunne de tenke seg å gå sammen om den planlagte utbygginga av Kjerringåga som kraftkilde ? Dette anlegget var kalkulert til 3,25 mill. kroner og nødvendig aksjekapital måtte være mellom kr 100.000,- og kr 200.000,-. Det var allerede tegnet aksjer for kr 49.700,-. Avgjørelse kunne styret ikke kunne ta alene, og det ble derfor kalt inn til allmannamøte den 6. juni 1943.

De mange interesserte som møtte var lite begeistret for henvendelsen. Arbeidene med et kraftverk i bygda var kommet så vidt langt at en vanskelig så for seg muligheten for å avslutte her. De hadde jo allerede fortatt innkjøp til det lokale kraftverket. Det syntes også å være mye uavklart med anlegget i Bratlandselva. Møtedeltakerne følte seg derfor tvunget til å avslå en sammenslutning som antydet.

Deretter ble det tatt opp et tilbud fra Gjøvik Mek. Verksted om ferdigstillelse av ønsket turbin til kraftverket. Den ville bli avlevert Konsvikosen så snart andre del av beløpet var innbetalt, totalt kr 3.000,-. Innsatsen fra styret hadde resultert i en nytegning av aksjer til den nette sum av kr 2.100,-. Selskapet kunne dermed innbetale det manglende beløp for turbinen senest 13. juni.     Framdriften så ut til å holde, så langt.

Damanlegget i Kviskerågvatnet.
Det var mye arbeide som skulle gjøres før selskapet kunne produsere strøm, og det som nå ble prioritert var inntaksbassenget. Det ble bestemt å bygge ut i Kviskerågvatnet, og her måtte det gjøres arbeider ved utløpet, – støping av en inntaks- og reguleringsdam. Nordland Fylke Elektrisitetskontor hadde beregnet grovt det gjennomsnittlige avløp til 70 l/sek, hvilket tilsier et årsavløp på 2,2 mill. m. Elektrisitetskontorets plan forutsatte en regulering på 3 meter, hvorpå en da ville oppnå et magasin på ca. 90.000 m. Etter ugunstigste reguleringskurve, kan man anta en regulert vannføring på ca. 24 % av den gjennomsnittlige. Dette vil si 17 l/sek; tilsvarende ca. 0,5 mill. m pr. år. Beregningene som ble gjort her høsten 1942 av ingeniør Alf Alfsen, ble umiddelbart brukt til fullstendige tegninger for anlegget i Kviskeråga, både for lengeprofil av påtenkte turbinrør samt tegning med utkast til inntaks- og reguleringsdam. Nå var det i vesentlig grad opp til bygdefolket selv!?

Styret bestemte seg for å starte med disse arbeidene, først og fremst jobben med nødvendig inntaks- og reguleringsdam oppe i utløpet av Kviskeråvatnet. De ville smi mens jernet var varmt, og de signaliserte til bygdefolket at det var ønskelig med oppstart av arbeidene allerede mandag 28. juni 1943! Nå skulle det arbeides for fullt, og de som møtte opp skulle godgjøres med dagpenger etter følgende sats: kr 10,- pr. 8 timers dag!

Helt fra starten var den store utfordring selskapets økonomi, som i hovedsak skulle skaffes gjennom nødvendig aksjekapital og minimum to årlige ”lysfester”, – en om sommeren og et rundt nyttårstid. Selv om det økonomiske fundament syntes spinkelt, rådet ennå optimismen.

Påfølgende styremøter omhandler i stor grad fastsetting av dato for lysfester og tilhørende valg av festkomite. Framdriften med anlegget gikk således heller trått under krigsårene, men fredsvåren kom også til Konsvikbygda. Kanskje gav dette ny giv til kraftverksplanene her?

Ny optimisme i årene etter krigen?
Men, hvor sterkt en enn ønsket å elektrifisere bygdene rundt om, ble den vanskeligste barrieren å sikre nødvendig økonomi til utbyggingsplanene. De var i vesentlig grad prisgitt tilskudd fra staten, som selv hadde parolen : Mest mulig kraft for minst mulig statsstøtte! Ennå arbeidet de kommunene Rødøy og Lurøy med hvert sitt kommunale kraftverk i denne tiden og Lurøy sendte søknad om statsstøtte høsten 1946 for en utbygging i Kjerringåga. Samtidig arbeidet elektrisitetskontoret i Nordland for en integrert løsning, planer som lå ferdige i januar 1947. De viste til store økonomiske besparelser ved en felles utbygging med kraftstasjon i Reppa. På tross av dette arbeidet folkene i Konsvikbygda med sitt lokale kraftverk, først og fremst ved årlige ”lysfester”. De gjorde også forespørsler om nødvendige stolper og turbinrør høsten 1945, men ellers skjedde det lite i sakens anledning.

Søndag 13. januar 1946 var det tydelig at flere hadde antydet muligheten av at det kanskje ikke ble noe av. Det syntes som om en nå sto foran et valg i saken: Enten å arbeide videre med en lokalløsning for bygda eller slutte seg til det nystartede Lurøy Komm. Kraftverk? Møteleder innledet med å referere skriv om selskapets kraftverksplaner for utbygging av Kjerringåga.

Etter mye diskusjon, bestemte imidlertid de 16 møtedeltakerne seg for å arbeide videre med eget prosjekt. De ville nå søke å bringe på det rene om når fordelingsnett og rørgate kunne skaffes og om det var mulig å få til statsstøtte på mellom 20. – 30.000 kroner til anlegget i Konsvik. Hovedmålet var nå som tidligere, å få elektrisk kraft levert til bygdas husholdninger.
De påla likevel formannen å holde seg oppdatert på framdriften i de kommunale planene for Kjerringåga.

Tre måneder senere ble det avholdt nytt møte i saken. De ble fortsatt antydet en viss optimisme om å arbeide videre i saken. De 10 møtedeltakerne mente å få igangsatt arbeidene med demningen til sommeren og å få innsendt søknad om nødvendig statsbidrag. Til hjelp med disse arbeidene, ble det bestemt å kjøpe inn 8 anleggsbårer til dette bruk. De var av det gode gamle slaget med jernhjul, vasstrukne og velbrukte. Johan Østrem videre ta på seg arbeidet med å gå i ”gårdene” og tegne nødvendig abonnement til Kraftverket. Neste fest skulle avholdes søndag 2. juni.

I møte den 5. juli s.å. gjaldt diskusjonen om innkjøp av stålrør. De trengte ca. 170 meter, rør som formannen hadde fått løfte på fra en tur til Bodø noen dager tidligere. Det var et stort lager av egnelige rør på Fauske og prisen var kr 12,- pr. løpemeter levert her. Styret besluttet å ta opp et lån i Lurøy Sparebank på kr 2.500,- mot kausjon av selskapets styre og kasserer. Snart tøffet ei motorskøyte nordover med ei notskøyte på slep. De fem-seks karene som var med om bord, fikk lastet inn rørene i de to skøytene og dro heimover. Da de ankom bygda med den store lasten, steg interessen og entusiasmen hos bygdefolket.

Den 28. juli s.å. ble det avholdt generalforsamling i selskapet med 14 deltakere. Formannen refererte til møter med fylkesmannen og elektrisitetskontorets ansatte samt til hva som var blitt innkjøp til anlegget. Selskapet trengte nå et lån i Lurøy Sparebank på kr 3.500,-, et lån som søkes opptatt mot kausjon av styret samt handelsmann A. Olsen.

De bestemte nå å ta fatt på damanlegget, og arbeidene måtte ta til førstkommende høst, – helst innen utgangen av august. Generalforsamlinga oppfordret samtlige interesserte om å være med å bringe materiellet på plass under fjellfoten. Egen arbeidskomite ble valgt til å lede disse arbeidene med damanlegget, med Arnulf Olsen som formann.

Et styremøte i oktober 1946 fastsatte at dagpenger skulle ”utbetales” i form av aksjetegning. Samme oppgjørsform skulle gjelde for anleggsformann Johan Østrem. Dagpengesatsen ble bestemt til kr 14,- pr. dag med et tillegg på 1 kr dagen for anleggsformannen.

En skulle videre foreta undersøker på pris for 100 stolper fra Rana. Østrem fikk i sammenheng med sveisekurs, dekket reiseutgifter med inntil kr 150,- mot senere ekstrainnsats med sveis i tilknytning rørgata. For å tilføre selskapet økonomiske midler, ble det avholdt lysfest den 2. januar. Ved årsskiftet ble det også bestilt 100 stolper hos Jørgen Seljelid, Elsfjord mot levering til våren 1947. Nå begynte saker å skje innen selskapet.

Avvikling av selskapet.
Det er tydelig at høsten samme år ikke hadde forløpt slik en hadde tenkt seg. Fremdriften med arbeidene gikk så som så, og selskapet hadde en meget anstrengt økonomi. Det hadde ikke vært mulig å oppnå nødvendig statstilskudd og den lokale interessen var dalende igjen. Generalforsamling den 15. januar 1947 tok derfor på nytt opp lagets stilling og utsiktene for videre engasjement i saken. Møtedeltakerne besluttet å søke om nok et låneopptak. Denne gang mot pantsetting i anskaffede maskiner, materiell etc. Formannen ble pålagt å undersøke med flere banker i sakens anledning. Når resultatet fra han arbeide forelå, ville det bli innkalt til nytt møte. Denne dagen møtte hele 22 av aksjonærene i selskapet. Men dette ble vel på mange måter et slag i luften.

De oppnådde ikke banklån og utsiktene til statstilskudd var fjernere enn noen gang. Selv de største optimister, var vel i noen grad blitt pessimister i denne saken om lokalt kraftverk. Aktiviteten i årene 1947 og 1948 synes av tilgjengelige kilder å ha vært minimal, både i arbeidsinnsats og i møteaktivitet.

Den 6. juni 1948 ble det holdt felles generalforsamling i kraftselskapene i Rødøy og Lurøy og sammenslutningen var et faktum. Konstitueringen av det nye Rødøy-Lurøy Kraftverk ble foretatt i møte på Tonnes den 22. august s.å. Nå syntes tiden å ha løpt fra initiativet om et eget kraftverk i Konsvik-bygda ? Kommunale og fylkeskommunale krefter arbeidet mot en slik ”miniløsning”.

Men, den 15.6 1949 holdes neste generalforsamling i selskapet, som senere skulle vise seg å bli den siste. De skulle nå sette siste spikeren i kista og begrave selskapet for godt. Det nye selskapet Rødøy-Lurøy Kraftverk skulle nå dekke strømforsyningen i både Rødøy og Lurøy kommuner. Kraftstasjonen skulle ligge i Reppa og dette selskapet hadde også ”fusjonert” med Lurøy Kommunale Kraftverk foregående år.

Dette nye selskapet hadde nå tilbudt seg å overta det materiell som var anskaffet i sammenheng med Kongsvik Kraftverk, – turbin, dynamo, rør m.m., mot en kjøpesum på kr 17.000,-. Verdien skulle omgjøres i aksjebrev i det nye interkommunale kraftselskapet. Generalforsamlingen skulle forestå denne fordeling ut fra hva den enkelte aksjonær i Konsvik hadde brakt inn i selskapet ”Kongsvik Kraftverk”, ”…med den reduksjon som salgssummen betinger”.

Bygdefolket i Konsvik, som gjennom mange år hadde arbeidet og anskaffet materiell til et eget kraftverk, fikk sine investeringer nå omgjort i aksjebrev i det nye Rødøy-Lurøy Kraftverk, – totalt 144 aksjer.     ” (…) Med dette er selskapet avviklet”, som det står i protokollen. I hvor stor grad de enkelte aksjonærer var fornøyd med dette ”makebytte” skal være usagt. Det skulle imidlertid ennå gå mange år før heimene i Konsvik og det øvrige Lurøy skulle få nyte godt av elektrisiteten. Først den 16. november året 1956 ble kraftstasjonen i Reppa satt i ordinær drift, – 8 år etter at aksjonærene i Konsvik fikk sine aksjebrev. Da var også de små lokale kraftselskapene i drift ”oppkjøpt” av det nye kraftselskapet. Disse hadde jo også bare en begrenset og kort levetid som leverandører av elektrisk strøm til husholdningene i sine respektive bygder, men de var viktige nok da de kom.

Kilder:
Forhandlingsbok for Kongsvik Kraftverk AS     (28.6 1942 – 15.6 1949).
Brev fra Nordland Fylke, Elektrisitetskontoret av 16.4 1966
Kopi av tegninger for Kviskeråga Kraftanlegg, Konsvikosen :
Tegn. Nr. 820 : kart og lengdeprofil
Tegn. Nr. 821 : Inntaks- og reguleringsdam
Lurøyboka –89 : Per J. Pedersen : Selnes lysverk
Bjørn Barth Jacobsen : Lyskraft og livskraft – AS Rødøy-Lurøy Kraftverk gjennom 50 år

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *