Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Kvinner forteller
Minnebanken 1995
Trykk: Selbu – Trykk A/S
Illustrasjoner og bilder kommer fra privatpersoner, Fosen Bildearkiv og andre arkiv i Sør-Trøndelag.
En særlig takk til Kari Rolseth, som har latt oss benytte hennes fars, Normann Haugums, etterlatte arkiver.
ISBN 82 – 91572 – 00 – 3
(Klikk her for å lese innledningen ”Barn skriver om krigen og frigjøringen)
(Klikk her for å lese selve  innledningen til boken)

Krigen i Malvik


Intervjuobjekt:    
Aase Wingan (1926) f Rekkebo

Intervjuer:
Maria B. Waaberg

Den første dagen

Morgenen 9. april våknet vi av flydur. Far gikk bort til vinduet og lurte på om de skulle begynne å skyte fra Værnes snart. Broren min og jeg skulle dra den lange veien til skolen. Jeg gikk i sjuende klasse. Da vi kom ned til hovedveien møtte vi tyskere på motorsykkel. Vi syntes det var et veldig rart syn fordi de hadde «vaskefat» på hodet(hjelm). Da vi kom fram til skolen var læreren helt ute av seg fordi det var krig, og fordi den eleven han likte best ikke kom på skolen da han var på jernbanestasjonen for å hente tyskere. Det ble ikke undervisning den dagen. I stedet leste vi ei bok som het «Det blå lyn». Mens vi leste, gikk læreren fram og tilbake i klasserommet og var sint.

Kaka ble ikke rørt

Da vi kom hjem, kjørte far hest og slede hele dagen for å hente gjestene som skulle bo hos oss. Broren min hadde fødselsdag den dagen, og mor hadde bakt ei kake med glasur, men den ble ikke rørt.

Vi fikk ikke noe mer skole den våren. Vi bodde ganske langt oppe i skogen. Der holdt heimefrontsgruppa til. Det kom slepp fra England på Stavsjøfjellet i Malvik, som lå like i nærheten av hjemmet mitt. På fjellet ble det ofte liggende igjen en del fallskjermer som folk lagde klær av. Vi vente oss fort til at det var krig og at tyskerne var her. Jeg vokste opp på en gård og vi hadde nok mat, men det hendte seg at vi ikke hadde smør på brødskiva, isteden hadde vi kålrotstappe. Vi bodde veldig nær Hommelvik, så det hendte seg at folk vi kjente der, kom og spurte om de kunne fa litt melk, og det fikk de. Det var en julaften vi verken hadde melk eller fløte, for det hadde vi gitt bort.

Vi ertet dem

Høsten 1942 begynte jeg på realskolen i Trondheim. Jeg måtte reise fram og tilbake med toget, og på toget var det en del tyskere og nazister som vi elsket å erte. Det var ei jente fra Malvik som hadde ertet på seg ei gammel lærerinne fra Trondheim. Lærerinnen var tyskvennlig og truet jenta med at hvis hun ikke oppførte seg, så skulle det gå henne galt. Men lærerinnen visste ikke hva hun het og hun sa det heller ikke. Da jenta skulle gå av toget gikk hun forbi lærerinnen og neide og sa: «Mette Snippen.»

Det var lite godterier å få tak i, men enkelte forretninger hadde litegrann. Ved togstasjonen var det en kiosk, og en dag da min venninne og jeg skulle ta toget hjem, tenkte jeg at jeg skulle lure henne litt, for hun var så glad i godterier. Jeg gikk bort til kiosken og spurte om de hadde karameller, men det hadde de ikke. Til min venninne sa jeg at de hadde karameller i kiosken, så hun gikk til kiosken og sa: «Jeg skal ha karameller for 50 øre.» Og tenk – så fikk hun det! De hadde nemlig karameller under disken likevel, så jeg var ikke særlig heldig med den luringa.

Kjedelige fag

Det ble lange dager på skolen. Toget gikk klokka seks om morgenen og vi kom ikke hjem før klokka var seks eller sju om kvelden fordi toget var forsinket eller at tyskerne skulle ha vognene. På skolen gikk flyalarmen ofte, og vi var glade, særlig når det var et kjedelig fag eller når vi ikke hadde gjort leksene. Vi ønsket også at flyalarmen skulle vare lenge, så når den var over var de fleste misfornøyde. Det hendte at hvis det var en kjedelig time så kunne vi finne på å skulke timen ved å si at toget var forsinket.

Da jeg kom på gymnaset, kom det ei ny jente i klassen. Hun var kjæreste med en gutt som var med i Rinnanbanden. Rektor, som var nazist, kom inn i klasserommet og sa: «Jeg venter ikke at dere skal være venninne med henne, men dere skal ikke være ekle mot henne heller.» Senere fikk vi vite at begge var partert (drept), som de sa.

Nazistenes foredrag til ungdommene

Det var forbudt å gå med røde toppluer, og i hvertfall de med dusk. Det betydde nemlig at vi var imot tyskerne og nazistene. Det var en nazist som holdt foredrag om hvor bra tyskerne var og at vi skulle overgi oss til dem. Vi ble beordret til en av kinoene i Trondheim for å høre på et slikt foredrag. Vi lurte på om vi skulle gå eller la det være, men alle ble enige om at vi skulle dra av sted på en betingelse. Vi skulle ha på oss toppluer og bråke noe helt forferdelig, slik at han ikke fikk sagt noen ting. Det var populært å gå med binders (som betydde samhold) og det norske flagget, ofte på innerlomma eller utenpå jakka hvis de torde. På kongens fødselsdag var det bestemt at alle skulle gå med en rose. Det var ikke særlig populært verken hos nazistene eller tyskerne. Vi fikk ikke ha fester, men om sommeren kunne vi danse ute eller på låver rundt omkring, og da hadde vi alle med oss litt mat.

Den russiske fangeleiren

Skolen lå ikke langt fra en russisk fangeleir, og fangene marsjerte forbi skolen hver dag. De hadde bare filler på seg og tyskerne passet på dem med gevær med bajonetter. Det var et forferdelig syn. Jeg har hørt at da de gikk forbi en risbærbusk ble en russisk fange stukket ned og drept fordi han tok noen bær fra busken. Det var også en fangeleir ikke langt fra der min tante bodde. Der var tyskerne ganske menneskelige av seg. Fangene brukte å hente vann fra en brønn der min tante bodde, så hun brukte å legge ut mat til dem, og som takk for maten lagde de små trefugler til henne og familien.

Freden

Da freden kom, lå jeg til sengs med tuberkulose, så de andre måtte feire freden uten meg.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *