Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Kvinner forteller
Minnebanken 1995
Trykk: Selbu – Trykk A/S
Illustrasjoner og bilder kommer fra privatpersoner, Fosen Bildearkiv og andre arkiv i Sør-Trøndelag.
En særlig takk til Kari Rolseth, som har latt oss benytte hennes fars, Normann Haugums, etterlatte arkiver.
ISBN 82 – 91572 – 00 – 3
(Klikk her for å lese innledningen ”Barn skriver om krigen og frigjøringen)
(Klikk her for å lese selve  innledningen til boken)

Krigen ved Isfjorden


Intervjuobjekt:    
Ellen Nielsen (1922) f Hagen

Intervjuer:
Andreas Thyge Nielsen

Ellen Nielsen ble født på Vinjeøra i 1922. Flyttet til Isfjorden i Romsdal som 17-åring. Hun var 18 år ved krigens begynnelse. Hun jobbet som hushjelp hos en kjøpmann, og i tillegg var hun butikkdame i butikken som lå i etasjen under. Hun fikk krigen tett innpå seg da også to tyske befal bodde i to av rommene i huset der hun holdt til. Hun skal nå fortelle noe om den andre verdenskrig.

Bombing av Isfjorden

Vi som bodde i Isfjorden følte krigen på nært hold da de bombet bare 6 km unna. Det gikk fly over husa våre hele tiden. Da Isfjorden ble bombet flyktet folket i bygda. Grunnen til at tyskerne bombet, var at det lå en finsk ammunisjonsbåt ved kaia. Da tyskerne rykket inn i landet kom de norske soldatene, jaget av tyskerne, nedover Romsdalen på hester. Med dårlige klær, nesten ingen mat og med for dårlig utstyr skulle de møte tyskerne. De norske soldatene hadde trefninger med tyskerne i Gudbrandsdalen og på Dombås.

Ungdomshuset i Isfjorden ble gjort om til en fangeleir for de tyske soldatene. Vi som var igjen etter bombingen, blant dem var jeg og datteren i huset, måtte hjelpe til der. Vi brukte tomme hvetemelsekker og fylte dem med høy for at tyskerne skulle ha hodepute. Men ungdomshuset ble fort et lasarett (et lite sykehus) etter som det ble flere og flere skadede tyskere. Vi holdt på til langt på natt med å koke tøystrimler. Etter det måtte vi stryke dem med et gammelt strykejern slik at strimlene skulle være sterile og klare til nye sårede tyskere som kom til lasarettet. De norske soldatene som ble jaget nedover Romsdalen av tyskere, kjøpte opp nesten hele butikken for de var helt tomme for mat.

«Jeg husker også en som skulle kjøpe bukseseler fordi buksa hans hele tiden skled ned,» ler Ellen. De engelske soldatene var noen tynne spjælinger, du kan kalle dem «spirrevipper». De kom også til butikken og skulle kjøpe det de manglet. «De kjøpte opp smøret og sjokoladen som de «maula» på», sier Ellen ettertenksomt. Brødbakingen ble det snart slutt på, fordi bakeriet gikk fort tomt for gjær.

Engelsk tabbe

Det var mye skyting på både tyske og engelske fly over Isfjorden. Da et fly oppholdt seg over et område som engelske soldater hadde greid å erobre, trodde engelskmennene at det var et tysk fly og begynte å skyte. Flyet ble truffet og begynte å gå mot bakken. To av de tre som var i flyet greide å skyte seg ut. Den siste som var i flyet, piloten, styrtet i bakken sammen med flyet. En av de som hadde skutt seg ut landet i sjøen mens den andre landet på jordet som lå like nedenfor der jeg jobbet. Alle «gammelkallene» i Isfjorden hadde i mellomtiden hentet børsa og begynte nå å skyte etter han som kom ned i fallskjerm. Han sprang mot de som skjøt med hendene i været og unnslapp heldigvis alle hagleskuddene. Da han kom frem så alle til sin forferdelse at engelskmennene hadde skutt ned sitt eget fly. Flyet hadde kommet for å hjelpe til å holde stand på den engelske basen.

Vi som bodde i Isfjorden var veldige mistenksomme mot alt og alle. Alle som vi ikke kjente så vi an for å være spioner. En gang banket det på ruten der jeg bodde. Bare jeg og datteren i huset var hjemme og vi lurte på hva vi skulle gjøre. Vi åpnet ruten på gløtt og spurte hva han ville. Han skulle låne telefonen. Vi torde ikke å åpne for han fordi vi mistenkte han for å være en spion og tenkte med oss selv: Vi går nok ikke på det der med «får jeg låne telefonen»-trikset vi nei, og bad han gå sin vei. «Senere fikk vi vite at han som hadde banket på var en norsk general», ler Ellen.

For hver dag som gikk fikk vi vite at tyskerne kom nærmere og nærmere nedover dalen. Plutselig en dag kom tyskerne og okkuperte bakeriet. En avtale mellom de norske og de tyske bakerne gikk ut på at de skulle få bake et halvt døgn hver. I det huset jeg bodde i, skulle det bo to befal fra den tyske hæren. De tok to rom og kjelleren.

Fanger fra mange land

Der det til nå hadde vært tyske fanger ble det nå polske, tsjekkiske og russiske fanger etter hvert som det kom mer og mer tyske soldater til Isfjorden. Det tok tre uker fra tyskerne kom til landet og til de hadde tatt Romsdalen der jeg bodde. Åndalsnes og Veblungnes var nedbrent Vi i Isfjorden var veldig usikre på hvordan det nå kom til å bli. Det huset jeg bodde i hadde både butikk og bakeri, så jeg merket ikke noe mangel på mat der i huset nei! Men for de som handlet var det rasjonering på alt; smør, mel, klær, sko og alt det andre som var nødvendig. Noen hadde til og med rasjoneringskort på papirsko.

Jeg og datteren i huset begynte å gi mat til fangene i fangeleiren. Der var det en veldig snill fangevokter som visste at vi gav mat (gamle brød og lignende). Slik gikk det ei god stund uten at vi ble merket. Men så ble det merket av høyere hold. Da fikk vi beskjed om at det gikk for denne gangen. Jeg sa til datteren i huset at jeg ikke ville være med på dette lenger. Men neste dag, da vi satt i kassa og ekspederte, sa hun – «Eksped& her du, så skal jeg gå med maten». Like etter at hun kom tilbake, kom en høy og kraftig offiser inn i butikken. Han gikk rett mot meg, men da han så at datteren i huset ble helt rød i fjeset skjønte han det var henne som hadde gitt fangene mat. Han gikk bort til henne og kommanderte henne til å bli med til Åndalsnes, hvor tyskerne hadde et slags høysete. Faren til datteren i huset godsnakket med befalet som bodde i huset. De kontaktet så Åndalsnes og fikk ordnet det slik at hun slapp å dra til Åndalsnes. Hun slapp med en måneds husarrest som hun fikk av det tyske befalet som bodde i huset

Tvangsarbeid

Tyskerne drev med «utskriving» av folk til å gjøre tjeneste for nazister. Tjenestene som det var snakk om, var for eksempel hushjelp, snekkere og potetskrellere. Selv ble jeg skrevet ut til å være hushjelp for en nazilensmann. Jeg skulle gjøre rent til jul for han og bake kaker til hans familie. Heldigvis fikk jeg komme hjem til jul.

Husker du noen spesielle episoder som du kan fortelle meg om?

– Ja, jeg husker en spesiell. Jeg og venninna mi ble den siste krigsjulen bedt til en gård litt i utkanten for å feire jula. På julekvelden rømte det fanger fra fangeleiren på Isfjorden. Tyskere som lette kom også på gården der vi feiret julekvelden. De ransaket fjøset, huset, og til og med folka som bodde der. Vi hadde ikke med oss passene og ble nok en gang nesten tatt med til Åndalsnes. Det vi ikke visste var at på gården hadde de en radio som de tradisjonelt brukte å høre på julaften. Men på grunn av at de ikke kjente venninna mi godt nok, torde de ikke ta den fram i år – heldigvis. Fruen i huset var stor og rund og det var henne som viste tyskerne rundt i huset da de ransakte. Da de skulle opp på kvisten var også fruen i huset med. Radioen var gjemt i et lite kott på kvisten. Hun stilte seg godt inntil døra slik at hun dekte til hele døra. På den måten greide hun å skjule gjemmestedet til radioen», ler Ellen.

Den dagen venninna mi kom og sa at krigen var over, kom det veldig plutselig på oss som bodde i huset, i alle fall på meg. En stund etter krigen flyttet jeg tilbake til Vinjeøra, der jeg ble født og bodde før jeg flyttet til Isfjorden.- En dag stod to polske menn på trappen. De kjente jeg med en gang igjen. Det var to fra fangeleiren i Isfjorden. De hadde med seg en pakke og takkebrev med navnene til 14 av fangene som vi hadde gitt mat til skrevet på. De takket for all den hjelp og mat de hadde fatt. I pakken var det mange småting som fangene selv hadde laget. Det var også en hel del bilder der. Jeg følte meg både beæret og lykkelig da de to stod på trappa og gav meg dette. På norsk sa de: «Takk for hjelpen du gav oss. Du skal huskes for alltid.»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *