Internt referansenummer:A-000001
Kilde
Lokalhistorisk artikkel skrevet av Gunnar E. Kristiansen

Kulturforskjeller mellom

HARSTAD og NARVIK?

Del I

av

Gunnar E. Kristiansen

Tre historiebøker er kulissen for de betraktninger som følger; om hvor store likheter og forskjeller i kulturelle uttrykk det er mellom byen ved Vågsfjorden og malmbyen innerst i Ofoten. Da Narvik ble 100 år i 2002 bestemte de seg for å hyre to historikere til å skrive fortellingen om byen sin. Valget falt på Bodø-væringen Steinar Aas, som tok på seg å skrive fra 1902 til og med 2. verdenskrig, mens Harstad-gutten Oddvar Svendsen fikk oppgaven med å skrive seg fram til jubileumsåret 2002. I Harstad mente man at det får holde med en historiker – og dessuten – som i alle fall ikke skulle ha noen tilknytning til miljøet i Tromsø. Derfor kom Kristian Steinnes som var knyttet til universitetet i Trondheim og skrev Harstads historie 1904-2004 : Ved egne krefter. La oss samtidig se litt på hvordan profesjonelle historikere framstiller byenes kulturliv. Kan hende det i seg sjøl blir interessant nok? I denne delen tar vi for oss Narvikhistoria før 2. verdenskrig sammenholdt med Harstad for samme tidsperiode.
 

Fins det en spesifikk bykultur. Har forfatterne fått med seg det spesielle og nyansene byene i mellom i kulturutøvelsene? Om det nå i det hele tatt er nyanser?

Er tilnærminga til kulturen satt i perspektiv eller løsrevet fra sammenhenger for øvrig? Er det samsvar; likhetstrekk, eller totalt forskjellige vinklinger og perspektiv?  Dette skal ikke være en generell komparativ analyse. Da måtte vi ha brukt mer enn de vel 3000 sidene historikerne fant nødvendig for å fortelle sine historier. Vi skal bare se på kulturen, de uttrykk den fikk sammen med et islett av fri tid – satt inn i et kulturelt perspektiv.

Med overskrifta Livet mellom bygningene vil Kristian Steinnes ta oss inn i «live` i-mella Harstad-husan». Steinnes skriver da mest om vann, kloakk og elektrisitetsforsyning; med et par hederlige unntak: Om noe så lidderlig som prostitusjon og drukkenskap. Det er avisartikler som sto i Harstad Tidende i 1908,1916 og 1938 som danner kildeunderlaget for denne beskrivelsen.
I Steinar Aas sin framstilling av Narviks yngre år gjør han bruk av politistatistikk til å vise oss byens usedeligheter. Det hele krydres med sitater både fra Ofotens Tidende, Fremover, Narvik Tidende og Ofotens Folkeblad.

Det er som noe mangler i Harstad-framstillingen. Nå er det selvsagt ikke slik at usedelighetene i Narvik verken var større eller mindre i omfang, på grunn av historikernes framstilling eller bruk av et mer omfattende kildemateriale.

Men – ved en for snever bruk av kilder mister man mangfoldet. Hallvard Tjelmeland som skrev 4. bind i historia om Tromsø har sagt at ”avisene var den viktigaste kjeldekategorien.” For i Tromsø var det to dagsaviser som kjempa om lesarmarknaden”.

Det er for eksempel først på side 83 i Harstad-boka at vi møter folkelivet mellom husene i form av 17. maifeiring fra begynnelsen av 1900-tallet der Divisjonsmusikken og festkledde barn passerer Helga Lind-gården. Steinnes ror likevel kapittelet pent i land ved sin avslutningskommentar om at ”Det var blitt både lettere og mer attraktivt å bo i Harstad” – altså på grunn av vann- og kloakknett, el-forsyning og bedrede kaiforhold etc. Men inntrykket etter første kulturkapittel må oppsummeres til: Var det ingen kultur ”mellom bygningene” i Harstads barndom?

I den perioden vi her har for oss var det fem aviser i Harstad: Haalogaland (V), Harstad Tidende (H), Folkeviljen (A), Dagens Nyheter (NKP) og Midnatsol (NU).  (Her rangert etter hvor stor antatt markedsandel avisene hadde) Det at disse avisene også representerte fem forskjellige ideologiske ståsted, er i seg sjøl viktig å merke seg. Det burde og vært brukt til å benytte seg av det tilfanget av forskjellig-artet kultur de representerte


Harstad som radikal konservativ, og Narvik som kapitalismens by par excellence?

Harstad og Narvik var – og er; ganske så forskjellige, men var de det også i sine politiske strukturer? Historikerne synes å mene det. Aas framhever at Narvik var ”Kapitalismens by par excellence”. Svendsen gir flere indikatorer, med et mer variabelt innhold. Tonen er likevel klart klassepreget i kapittelet med overskrifta ”Motsetningsfylt ettpartiby”. Harstads posisjon som ”Konservativ med radikale understrømmer” gir et vink om at her var det andre forhold. Harstad var en langt mer konservativt preget by.

I Narvik fikk arbeiderbevegelsen fotfeste allerede midt i 1880-åra. Partipolitisk økte det radikale engasjementet ved byens tilblivelse og utover i 1920-åra.

Harstad hadde  minst 400-500 arbeidere i 1902, samme år som Trondenes socialdemokratiske forening ble stiftet. Harstad mekaniske Verksted ble startet i 1895. Byens arbeidere ble likevel ikke radikalisert på samme måte som i Narvik. Steinnes holder fram forsvarets politiske konservative rolle som forklaringsmodell for dette.

Stortingsvalget 1903 er gjennomgått med utgangspunkt i Alfred Eriksens innflytelse på velgeroppslutningen om Arbeiderpartiet i Troms og nordre Nordland det året. Det er dog et lite, men interessant poeng som går både Steinnes og Aas hus forbi: Jørg Berge som ble innvalgt til Stortinget for DNA, fra byene Narvik, Bodø og Tromsø i 1903 var nylig kommet til Narvik fra Harstad hvor han hadde tjenestegjort som kateket i den katolske menigheten. (Fremover 27/5-2003)
I Narvik svingte valgene mellom 1903 og 1918 ”Fra kjøpmannsdominans til arbeiderstyre”, mens i Harstad ga valgene solide borgerlig flertall. Likevel kom Hans Simonsen-Sparboe som den første arbeiderordfører i 1916. I Narvik hadde arbeiderbevegelsen fått sin første ordfører allerede åtte år tidligere.

Forsvaret som kulturell kraft

Forsvaret er allerede nevnt som påvirkningskraft i det lille Harstad-samfunnet. At Harstad ble garnisonsby, mens Narvik i større grad ble preget av industriell vekst, gjør det vanskelig å sammenligne kulturhistoriens utvikling på dette feltet. Vi kan altså si at forsvarets rolle utgjør en av de store forskjeller i byenes struktur.

I Narvik-historien gis unionsstriden rundt 1905 ni sider mens forberedelsene til 2. verdenskrig og nøytralitetsvakten er på knappe en side. I Harstad var det både befalsskole, Forsvarets distriktsmusikkorps, 6. divisjon og seinere kom Trondenes fort, Åsegarden leir og flere administrasjonsenheter. Det er klart at denne ”overrepresentasjonen” av forsvarsverket måtte få kulturelle avspeilinger. Dette får da også Steinnes fram på en utmerket måte.  Divisjonsmusikken, Evensen og de forskjellige bygg som Forsvaret skaffet den unge byen er gitt god og velfortjent omtale. Men likevel; det mangler en del, kanskje særlig om de negative foreteelser forsvarets personell tidvis påførte lokalsamfunnet. Blant annet er ikke de aksjoner Forsvarets avdelinger ble brukt til mot arbeidsfolk satt inn i en videre kontekst.

Dette levendegjør Aas i fortellingen om da Narvik-folket kjempet om ”hegemoniet” i forhold til markeringen av nasjonaldagen.  Her var muligvis trangen til å markere egen stilling og stand sterkere enn tilfellet var i Harstad? Det er en gåte hvorfor Steinnes ikke gjorde bruk av de samme grep for Harstads del, med hensyn på da ”kampen om musikkpaviljongen” sto på 17. mai 1927. Men likevel;  Steinnes gir uttrykk for at ”I den politiske sfære var det overrepresentasjon av offiserer.” Og  han undertrykker heller ikke at «[militæretaten] var den borgerlige stats forlengede arm», slik Gitta Jønsson uttrykte seg 1. mai 1927 i Harstad.

Kulturliv i vekst

Var Harstad en kulturby før 2. verdenskrig?  Steinnes legger vekt på ”de betydningsfulle” kulturutøvere; byens kunstmalere, og utøvende musikere. Forsvaret får også her sin naturlige del, blant annet ved Divisjonsmusikkens markante stilling, og den allestedsnærværende musikkløytnant Evensen. Men vi blir og gjort kjent med fiolinmakeren Bertram Olsen. Poenget til Steinnes synes nok å være å gi et best mulig innsyn i byens ”kulturelite”. Noe av dette slipes imidlertid til i avsnittene om kinoen, film og teater. Der gir Steinnes et innblikk i at byens borgerskap kunne forlyste seg på teaterforestillinger basert på Munch, Egge, Bjørnson og Ibsen. Deretter er han på kort visitt inn i amatørteatervirksomheten og lokale revyer – men igjen; uten å ha fått med seg at 20- og 30-tallet var tida for de store politiske revyene.

Arbeidermarkedet som ble tatt opp igjen i 1924, etter et lite opphold med bakgrunn i de ideologiske stridighetene i 1922-23, har Steinnes heller ikke fått med seg. Markedet fokuserte på underholdning som ble avviklet i Arbeidersamfundet. Nest siste helg i november slo man til med revy, og annonserte med numre som Krigen i Harstadgaarden og De berømte kanoner. Den beste kilden for dette er nok gamle årganger av Dagens Nyheter. De andre avisene skrev helst om ”sine” markeder, men kommunistavisa skrev om alle, enten de var i regi av Turnforeningen, Mannskoret, Harstad Idrettslag, Bondeungdomslaget eller arbeiderpartiet. Bakgrunnen for dette kan vi tenke oss er at redaktør Simensen var opptatt av lokal utfoldelsestrang, hva enten den artet seg som korsang eller revy. Ellers fikk Dagens Nyheter annonser fra alle som arrangerte noe på Samfundet, som var ganske naturlig, etter som Samfundets formann var identisk med redaktør Simensen.

I 1927 framførte den kommunistiske arbeiderrevyen noen av sine beste prestasjoner, skal vi tro anmeldelsene. Hovedsaken da var at sjefen for 6. divisjon hadde nektet Harstad Mandskor å benytte musikkpaviljongen på 17. mai. General Johannessen bestemte seg for å stoppe sangernes vandring over plenen for å komme fram til paviljongen.

Osloavisene fikk tak i historien, og Einar Roses Chat Noir tok opp historien i sin revy allerede samme sommer. Det gjorde også kommunistene i Harstad, og høstet velfortjent honnør for arrangementet. Debatten omkring saken førte til at den stridbare general ble permittert. Hærsjefen kom nordover og innkalte til møte på Sætermoen for å drøfte saken med divisjonens befal. På høsten kom en henvendelse fra kommanderende generals adjutantur som ba Dagens Nyheter om å få oversendt alle numre av avisa der saken var omtalt. For å få overblikk i dag må man lese hovedstadsaviser og Dagens Nyheter, samt hente inn informasjon fra Riksarkivet.
Dette avsnittet avrundes med en lynvisitt til danseskolene som drev en ikke ubetydelig virksomhet i ”de glade 20-årene”.

At Harstad hadde den første kommunale kinematograf i Norge allerede før Stortinget behandlet kinoloven i 1913, har Steinnes selvsagt fått med. Men dette massepopulærkulturelle mediet som så til de grader kom den lokale allmue til gode, særlig fra midt på 1920-tallet har ikke fått den oppmerksomhet det fikk i tidens presse – og allmue.

Da Harstad fikk ei ny avis i mars 1924, ser vi at den ”oppdaget” hvor mye som lå i dette nye kulturuttrykket. Den første omtale som kan minne om en filmanmeldelse sto nemlig i Dagens Nyheter 27. mai 1924. Det var i anledning The son of Tarzan, Junglens herre. Denne avisa var lenge alene om å forhåndsanmelde filmene som ble satt opp på kinoen. Det må ha vært en bra jobb som ble gjort, for i desember 1929 sto et oppsett i Harstad Tidende der en leser beklaget seg over den dårlige kvalitet på kinoprogrammet i høyreorganet. Han måtte kjøpe kommunistavisa for å få skikkelig innsikt i kinoprogrammet! Den kreative redaktør Simensen påpekte da det finurlige ved at Harstad Tidende fikk ca 115 kroner mer i annonseinntekter fra kinoen enn det hans avis hadde hatt de forløpne to år.

Igjen; den manglende bruk av kilder ledet til at både de politisk betonte revyene og filmanmeldelsene gikk tapt i Ved egne krefter. Årsaken til at også revyene mangler den omtale de hadde fortjent ligger og helt klart i manglende bruk av byens flerfoldige aviser.

I oppsummeringen vektlegges elitens kulturelle utfoldelser sammenlignet med hva man på samme nivå kunne oppleve i Tromsø. «[s]elv om Harstad var både yngre og mindre og manglet Tromsøs ”finkulturelle” tradisjoner…», sier Steinnes etter nettopp å ha vektlagt finkulturen. Framstillingen er som et kontrapunkt til Aas sin fortelling om Narvik-kulturen i mellomkrigsåra. I Narvik-historia vektlegges nemlig husmorlag, frimenighetene og andre foreninger. I tillegg til at kafékulturen gis god plass fortelles også historiene om BUL og andre innflytterorganisasjoners virkning på lokalsamfunnet sammen med jazzens og kinoens betydning for folks ve og vel.

Fri tid og idrett

Da det ble tid til overs ble det mulig å drive fritidsaktivitet slik vi i dag kjenner begrepet. For Narviks del avgrenser Aas sitt kapittel i tid til 1920-39.  Steinnes omtaler hele perioden fra århundreskiftet til 1940.

Hvorfor Steinnes overhodet ikke nevner arbeiderrådsbevegelsen er rett og slett utilgivelig. Sigurd Simensen ble valgt til leder for Landssammenslutningen av arbeiderråd i Norge på kongressen i mars 1918, og burde derfor absolutt vært tatt inn i Harstad-historien.  For det var arbeiderrådenes virksomhet som fremskyndet innføringen av 8-timersdagen og derved utvidelsen av den frie tid – og ferien i Norge.

Sjølve tilnærmingen til den fri tid og idrett er altså temmelig lik hos Aas og Steinnes.
Det vell av idrettslige aktiviteter som utspiller seg i Harstad i mellomkrigsåra synes Steinnes å ha fått et godt grep om. Men igjen, vi føler at det mangler noe. De tette bånd mellom idrett og Forsvar det var i de første tiåra ved inngangen til forrige århundre skapte klare skiller i Narvik. Vi ser ikke så klart disse skillene i framstillingen fra Harstad. Eksisterte ikke skillene her?

Begge har fått fram det kulturelle uttrykk som ga seg utslag i at vi på 1920- og 30-tallet fikk et eget forbund der arbeiderbevegelsen selv tok styring, men poenget framstilles med et sideblikk på at dette mer var et sentralt styrt forehavende enn det engasjementet som ble skapt lokalt.
Under spalta som bar navnet ”Dagens nyheter” trykket Folkeviljen onsdag 7. juni 1922 et eklatant uttrykk for den nye tid med fritid under overskriften Idrett:

”For at faa den nødvendige interese for boxning inden klubben har ”Nordlys” engagert hr. boxeinstruktør Georg Brustad fra Kristiania til et 14 dagers ophold. Træningen som foregaar i Arb.samfundet gaar med liv og lyst. I aften er det anledning for interessert publikum at overvære træningen som begynder kl. 9. Førstk. lørdag faar man saa enledning til at se avslutningen paa kurset, med selve Brustad i aktion mot vore egne. Brustad regnes som bekjendt for skandinavisk mester.”

Georg A. Brustad var utøvende bokser, instruktør og dommer. Han vant gull i mellomvekt i NM 1916 og i tungvekt i NM 1917 og NM 1918. Han bokset i alt 22 kamper som profesjonell. Han var bokseinstruktør og trener for flere av 1920-tallets store boksere, bl.a. Pete Sanstol, Otto von Porat, Edgar Norman Christensen, Haakon Hansen, Sverre Sørsdal, Aage Steen, Johannes Røhme m.fl. Til OL1920 og 1924  var han lagleder og trener for bokserne.

Brustad var redaktør av Atletjournalen og var aktiv skribent i tidsskriftet Idrætsliv. Han har skrevet Boxedommeren som kom i 1922 og kapittelet om boksing i Idrætsboken fra 1923 som også kom ut som særtrykk i boka Boksning i 1924.

Men det hadde vært flere idrettsarrangement i Harstad; blant annet fotball:
2. pinsedag var det kamp mellom ”Borkenes Turn- og idrætslag og Harstad Idrætslag`s B.lag paa pladsen i Harstad. Harstad Idrætslag seiret overlegent med 9 mot 0”.

Dessuten hadde Brustad og Hoel hatt ”opvisning paa Borkenes i pinsen (som) samlet udmerket hus og det var sikkert en behagelig avveksling for folket der at se fagmænd i de 2 sportsgrene”. Dessverre sier referatet intet om hvilken sportsgren Hoel representerte – men sannsynligvis var han bryter.

Et poeng som Aas får fint fram, er den patriotismen idretten etter hvert skapte i lokalsamfunnet. Denne trer klart fram allerede i mellomkrigsåra i Narvik. Steinnes ser ikke ut til å fange inn slike forhold, han er mer opptatt av den enkelte utøvers individuelle prestasjoner. – Altså en slags mikroorientert sosialhistorieframstilling. Så la det bli konklusjonen på variasjonene mellom framstillingene i kapitlet om fritid og idrett i mellomkrigsåra. Men avsnittet om travløp på de islagte Møkkelandsvannet og Steinsåsvannet  som Steinnes gir, er både flott og unikt. Ja, så bra er det at det så å si inspirerer til videre undersøkelser om temaet. 

Establishment under press

I Harstad-historien framstilles Sigurd Simensen som frontfigur for arbeiderbevegelsens venstreside. Aas portretterer òg en del personer i framskutte posisjoner fra arbeiderbevegelsen i Narvik. Det som da skiller framstillingene er at Aas nettopp ikke framhever enkeltpersonen, men snarere ”de som sto i spissen”.  I så måte ligner Aas` tilnærming på sosialdemokratisk og populistisk sosialhistorie som sosialhistorien har delt med store deler av kulturhistorien.

At Steinnes velger sin form er selvsagt greitt. Det som er litt ugreit er at man forvirres om når Simensen egentlig kom til Harstad. Vi får tre forskjellige årstall, og når ingen av disse er rett mister vi tilliten til det framlagte.

Simensen kom nemlig til Harstad i desember 1918, og bosatte seg først på Sama. Men seinere blir det enda verre: Da krigen kom skal Simensen ha blitt sendt til Setermoen, hvor han var i tre år før han kom tilbake til Harstad i 1943.

Nei, da: Simensen var en kort stund på Setermoen før han måtte dra til Finnmark hvor han tok del i oppbygginga av Banak flyplass.

Dette har intet med framstillingsmåten å gjøre, men tas med for å understreke viktigheten av å være kildekritisk. Kapittelet er for så vidt en innføring i ”arbeiderbevegelsens gjennombrudd”, slik Aas summerer opp – om hva bevegelsen besto av, hvor den hadde sine røtter, og hva de besto i. I Harstad-boka får vi ingen slik samlet framstilling, det blir bruddstykker hvor ting ikke har samklang. Vi får vite litt om Harstad socialdemokratiske ungdomslag. Det kunne eksempelvis ha passet å fortelle at Martin Tranmæl i 1912 var for radikal for ungdomslaget i Trondheim til å kunne bli valgt til landsmøtet det året. Harstad-laget derimot, lot seg representere av Tranmæl, og han ble valgt inn i ungdomsforbundets sentralstyre. (Cartfjord 1983:15)

Kilder:

Cartfjord, Ståle: Farvel til føderalismen. Oslo       1983
Kaldal, Ingar:  ”Sosialhistorikaren i 'Nr. 13' – kulturhistorisk gjenvisitt.” I: Håkon With- Andersen, Anne Kristine Børresen, Ida Bull, Ingar Kaldal og Ola Svein Stugu (red.). Historie, kritikk og politikk. Festskrift til Per Maurseth. Nr. 37 i
Skriftserie frå Historisk Institutt, NTNU, Trondheim    2002
Kristiansen, Gunnar: ”Kultur i Harstad og Narvik gjennom 100 år” upublisert   2004
Kristiansen, Gunnar: Sigurd Simensen. Kommunist og pressemann. Tromsø  2006
Pløger, John: Byliv og modernitet NIBR       1997
Tjelmeland, Hallvard:  ”Aviser som historisk kjelde.” i Pressehistoriske skrifter nr 3 
Oslo            2004

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *