Internt referansenummer: 16.04.2011 – BOK
Kilde:
Grensebeboerne
Av Thor Krog
Klikk her for å lese forordet til boka

 

Kurer- og flyktningetrafikk

Det var en gang i apri11944, telefonen ringte. «Morn, det er møbelsnekker Nyengen fra Trøgstad. Er Jørgen hjemme?» «Nei», sa jeg. «Kan du gi ham beskjed om at stolene er ferdige og kan hentes når som helst?» Hvem var så Jørgen? Det var min eldste bror, som jeg delte soverom med. Han var 19 år da krigen begynte. Han drev lastebiltransport sammen med sin kamerat, Andreas Sæther. Han var svært lite hjemme, som lastebilsjåfører flest. Dessuten var han en taus og rolig kar så jeg visste derfor svært lite om hva han bedrev. Jeg ga ham beskjed om stolene som skulle hentes. Straks etter så jeg Jørgen i ferd med å fylle ved i generatoren på lastebilen. Han dyttet veden godt sammen med en spesiell stokk. Han «staka», som det het på fagspråket. Nå skulle han ha vedgass til å starte opp og kjøre lastebilen.

Jeg var nysgjerrig på denne stadige møbelkjøringen hans. Tent på litt spenning var jeg også. Jeg våget derfor å spørre. «Kan jeg få lov til å være med?» «Kan du vel» var hans korte, kanskje litt motvillige svar. Andreas Sæther kom også, og vi startet opp og reiste. Ferden gikk mot Mysen. Første stoppested var bilverkstedet «Hauge og Vik». Der kom det to unge spreke karer med ryggsekk på ryggen. De snakket noen ord med Jørgen. Så hoppet de opp på lasteplanet, og ferden gikk østover igjen, mot Sverige. På en øde skogstrekning i Trøgstad stoppet vi. Der ble guttene plassert i hjørnet mellom førerhytta og generatoren. Det ble satt noen vedsekker omkring dem. Og en gammel presenning ble lagt over det hele. Der satt de med sine pistoler og håndgranater i beredskap. Det ble staka litt ekstra i generatoren, for å ha gass nok i de spennende minuttene som gjensto. Vi kjørte på isen over Rødenessjøen ved Kroksund.

Straks vi kjørte av isen på østsiden, økte spenningen betraktelig. Det var noe som blinket framme ved Saksegårds lagerhus. Det måtte være en dynamo-lommelykt. Disse var så mye i bruk den gang. Det var nemlig meget vanskelig å skaffe batterier.

Vel — det var ingen retrettmulighet nå. Det var bare å kjøre på. Vi kom nærmere og fikk se en uniform, det var kontroll. Jørgen bemerket: «Han skulle ikke vært her nå. Han skulle vært på Ørje.» De var nemlig godt orientert disse flyktninglosene. Men dette var herr Sørvåg, den mest fryktede av alle grensepolisene. Han bestemte antagelig en del selv, ettersom han trodde det var behov. Vi kjørte fram til polisen, med grenseboerbevisene klare til visning. Sørvåg tittet inn i hytta. Han kjente oss og ville ikke se papirene. Istedet gikk han mot lasteplanet. Nå var spenningen på topp. Jeg visste at hvis han lettet på presenningen ville det smelle momentant. Våre passasjerer var nemlig helt klar over, at hvis de ble tatt, hadde de ingen sjanse til å overleve. Det gjaldt liv eller død. Jeg gjorde meg så lav som mulig for eventuelle skudd bakfra. Og sekundene var lange. Men polisen kom tilbake. Hva? Gadd han ikke gå opp på lasteplanet? Eller torde han ikke? Det kan være det samme. Jeg skal si gleden var stor da han kommanderte «kjør».

Vi reiste hjem til Opsahl, hvor mor hadde et deilig måltid mat ferdig. Guttene var i sprudlende humør. Og den ene bemerket i anledning kontrollen: «Det er bedre å drepe enn å gå.» De fortalte villig om sitt arbeid. De var altså fallskjermjegere. Det var nordmenn som var utdannet i England. De ble så fløyet hit til Norge, for å utføre bestemte oppdrag. Når så dette var utført, måtte de ta seg fram mellom tyskere og nordmenn tilbake til Sverige, for så å bli fløyet tilbake til England. Her fikk de hvile ut en tid, for å lade opp til en ny runde.

Da vi hadde spist oss gode og mette, ga de seg i vei, så vidt jeg minnes på egen hånd, den biten som var igjen til Sverige.

Etter den kvelden var Andreas og Jørgen mer åpne, og villige til å fortelle om sin virksomhet. Jeg fikk høre en del om hva de bedrev, og måten de gjorde det på. De hadde en heldig posisjon disse to, ved å bo bak grensepolitiets mest vanlige kontrollsteder. De kunne dermed alltid skylde på at de skulle bort eller hjem. Og de drev allsidig transport. De kjørte tømmer, driftsmidler til jordbruket og de kjørte levende dyr. De måtte derfor ofte skifte utstyr til bilen. De kunne for eksempel legge om fra tømmer- til dyretransport. Så la de i vei til Oslo. Ingen kunne vite at det ikke var noen dyr bak de høye lemmene. Her lastet de inn kanskje 30-40 jøder. De tok rede på hvor det var hull i politiets kontrollmur. Så kjørte de dette lasset nesten til svenskegrensen. Hvorfor tok de den store risiko å kjøre helt inn? Kunne de ikke gå over skogen den siste biten? Vel, de fleste gjorde det. Men jødene var dødsdømt av Hitler alle sammen. Enten de var nyfødte eller de var oldinger, de var like dødsdømt. Derfor ble det en ganske stor del av disse som ikke kunne ta seg fram ved egen hjelp.

Av boka «Svenskar i Hitlers krig» kan vi finne at Jørgen fraktet den yngste som flyktet på egen hånd, nemlig Tove Strand. Det var et pikebarn på 6 mnd. Han hentet henne hos hennes besteforeldre i Oslo og kjørte til Karlsbybrakka på Rømskogfjellet. Her møtte Andreas As, fra Sverige, og kjørte henne over grensen til sine foreldre. Det skulle vel trolig reiseflaske til også, til en slik. Det skulle ikke forundre meg om han stoppet f.eks. på Rødenesfjellet, der han pleide å spise, og ga henne tåteflaske. Men hvis Jørgen selv hadde fortalt det, ville jeg bli sjokkert.

Jeg husker godt en skogsbestyrer kom hjem til oss en gang, og fortalte at han hadde sett spor i snøen. Det var minst 40 mennesker som hadde gått av en lastebil ved Hølevannet, og vandret innover skogsbilveien.  «Det var vel ratt flyktninger det da?» spurte Jørgen likegyldig. Bestyreren ble tydelig irritert over min brors likegyldighet. Han slo derfor med ett over til sitt egentlige ærend. Han ville ha kjørt noe tømmer.

En annen form for hemmelig transport var cellulosekjøring. Det ble brukt mye cellulose til dyrefôr den gangen. Dette var plater som ble lagt på hverandre til store firkantede pakker. Ved å stable disse pakkene langs ytterkantene på lasteplanet, fikk en et fint lite gjemmested i midten. Med en presenning over ble det en ganske trygg transport for noen få mennesker.

Av og til fikk Jørgen beskjed om at han måtte være forsiktig, han var i søkelyset. Da flyttet han sitt nattelosji ned i fjøset, hvor han lå i en tom kalvebinge noen dager eller uker. Herfra hadde han god oversikt over veien og gårdstunet. Arrestasjonene foregikk jo nesten alltid på natten. Hvis noe ekstra skulle oppdages, kunne han stikke ut bak låven, og gjemme seg til det hele var utredet. Han slapp å bruke denne utvei.

Men en gang var guttene i vanskeligheter. For å forkorte gangveien, kjørte de nordover sjøen, Risen. Øverst her i «Løkensundet» var det tydeligvis noe strøm og dårlig is. For her raste bilen gjennom isen. Det var ikke dypere enn at en del av førerhuset stakk opp. Så det var for så vidt ikke så farlig. Men hvorfor var de her oppe med lastebilen? Her som ingen annen ferdes for tiden? Det var det som ville bli så vanskelig å forklare for offentligheten. Etter rådslagning med sine fedre, som begge var praktiske bønder, dro de i vei disse fire. Hjelpemidlene var en hest, en talje og en issag. Ved et nøysommelig arbeid der ute i ensomheten fikk de bilen opp. De fikk renset den for vann, og kom igang igjen, uten at noen uvedkommende fikk vite det. En må vel kunne si at Jørgen sitt liv hang i en tråd nesten alle de fem årene krigen varte. Men en del år senere falt han av lasset på sin egen bil. Han slo hodet mot en sten og døde momentant, bare 48 år gammel.