Internt referansenummer: 16.04.2011 – BOK
Kilde:
Grensebeboerne
Av Thor Krog
Klikk her for å lese forordet til boka

 

Kurer- og flyktningetrafikk

På høsten 1944 kom Andreas Sæther og spurte om jeg hadde lyst til å være med i hjemmefronten. Jeg syntes dette hørtes spennende ut, og sa meg med en gang villig. Tid og sted ble bestemt. Og ikke lenge etterpå var vi samlet, en gjeng av oss. Det var Andreas Sæther, Kristian og Håkon Bunes, Ole og Gudmund Foss, Rolf Dilling, Karsten Skaug, Jørgen Krog og jeg. Vi hadde tre instruktører: Eivind Degnes, Svend Burås og en som ble kalt «Oddvar». Disse tre kunne bevege seg fritt over hele Sverige, og var hos oss i tur og orden. Samlingstedet lå nemlig også i Sverige. Grinfossmoen heter hytta, og ligger noen meter inne på svensk side, et par mil nord for Ørje. Jeg ble sterkt imponert første gangen jeg kom dit. Vi hadde ikke vært i nærheten av våpen på flere år. Men her var det nok av pistoler, maskinpistoler, og det som det sto mest skrekk av var «Djevelegget» – den engelske håndgranaten som sto i ei hylle på veggen. Vi var sammen noen få ganger. Men det var langt å gå. Det ble derfor bestemt at vi skulle ta en ukes sammenhengende øvelse. Denne øvelsen ble bestemt til 1. uke etter jul.

Et av de første oppdragene vi fikk her var å grave en tunnel fra hytta og ut i skogen. Slik at vi kunne gå ned i kjelleren og ut i skogen. På den måten kunne vi komme oss usett ut, for så i neste øyeblikk å kunne angripe en eventuell fiende bakfra. Denne tunnelen ble imidlertid aldri ferdig. Vi grov en grøft, men siden ble det ikke mer tid og initiativ til det.

Mye av tiden gikk nok med til å lære våpnene å kjenne. Vi plukket fra hverandre og satte sammen igjen. Dette skulle helst kunne gjøres i mørket og på kortest mulig tid. Skyteøvelser kunne vi ikke drive med på grunn av støyen. Ellers trente vi en del i forsvar uten våpen. Vi lærte forskjellige slag og knep, som skulle gjøre best mulig effekt. Jeg hadde en gang en treningsrunde med Karsten Skaug. Men han var sterk og brutal. Jeg ble så støl, og hadde så mye ømme flekker at jeg fraba meg flere slike treningsrunder. Han var en av 14 søsken denne Karsten, og hadde fått mye juling i barndommen. Han hadde vel behov for å gi noe igjen.

Kniven måtte vi også lære å bruke. Den ble fremholdt holdt som et fremragende våpen på grunn av sin lydløshet.

Denne «Oddvar» kunne av og til være noe for vilter for oss. En kveld begynte han å skyte med pistol i karmen over døra. Til stor moro for ham selv. En annen kveld skjøt han med en tåregasspistol. Tårene rant, og det var svært ubehagelig. Jeg valgte å ta med soveposen og gå i stallen. Det var ca. 20 kuldegrader, og stalldøra sto åpen, fastfrosset i hestemøkk. Men jeg hadde god sovepose, fikk mye god frisk luft, og tok ingen skade av det. En tredje kveld hengte han ut en sprengladning ute i skogen. Denne hadde sin utløsning i dørhåndtaket til hytta. Den første som måtte ut, ville da utløse et skikkelig smell. Oddvar fortalte meg om sine planer, slik at en av oss skulle vite det. Jeg ventet i spenning. Så gikk en av guttene og åpnet døra, og det ble et skikkelig smell. Øvelsen virket fortreffelig. Alle som var på beina kastet seg momentant ned. Jeg husker best Rolf Dilling, som befant seg midt på gulvet. Han hev seg bakover og ble liggende på ryggen til jeg avblåste det hele.

I slutten av uka fikk vi lyst på en juletrefest. Vi visste at i Sverige var det sjokolade og andre godsaker å få. Saker som vi ikke hadde sett på flere år. Vi prøvde å få Svend Burås til å gå og handle. Han var nok ikke mottakelig for press denne dagen. Men til slutt sa han: «Den som gidder å gå, kan få låne papirene mine.» Jeg meldte meg med en gang. Jeg leste papiret hans, hvor det vesentlig sto: Karl Petter Stubbnes, Norge, med fødselsår og dato. Han hadde rett til å bevege seg over hele riket. Passet ville bli ettersendt. Med underskrift og stempel fra Stockholm.

Med et par gamle treski uten smurning og med falske papirer ga jeg meg i vei. Jeg passerte forskansninger langs veien og svære tanksperringer. Og hva var det? – En militæravdeling kom marsjerende mot meg. Nå var jeg redd, og spurte meg selv: hva hadde jeg gitt meg ut på? Blir jeg arrestert eller holder det med internering? Avdelingen passerte forbi uten å se på meg, og spør om jeg var glad. Så kom jeg forbi en rød stue, hvor det bodde en smed. Smeden kom ut og spurte: «År du norrmann du?» «Ja», svarte jeg. Det var hele samtalen. Han vendte ryggen til og gikk inn. Jeg skjønte dette var utløsningen, at han hadde meldt meg. Seks ganger ble jeg kontrollert på veien til Tøcksfors. Etter ordre svarte jeg ikke på spørsmål, og fikk hver gang papirene tilbake. På hjemveien passerte jeg tollstedet Hån. Her ble den sjuende kontrollen. En mann stoppet meg med følgende replikk: «Vi har ventet på deg i hele dag, -kom inn.» Jeg ble overlevert til en toller. Han leste mitt skriv. Og med et bitte lite smil spurte han: «Ligger du i Skjærvika eller Grinfossmoen du da?» «I Grinfossmoen,» svarte jeg. «Ja, da kan du bare gå,» sa han. Sliten og glad kom jeg tilbake til hytta.

Det ble juletrefest. Jeg sørget for sjokolade, og vår fremragende kokk, Karsten Skaug, sørget for kaffe og kaker.

Kokken, ja – en dag hadde han laget en deilig middag. Det var flesk og hvit saus. Da alle var gode og mette spurte han: «Smakte det, guttær?» «Ja,» svarte vi i kor. «Det gjorde ent’no at je pissa på flesket da?» sa han. «Det hadde rest ned fra hylla, så je pissa på det i natt je,» sa han.

Det hadde vært en spennende uke her inne. Men nå hadde det begynt å gå rykter i bygda. Håkon Bu-nes var savnet, han hadde sikkert rømt til Sverige. Hva skulle vi gjøre med det? Jo, vi ble enige om å vise oss fram mest mulig alle sammen. Dette ble for øvrig min siste øvelse på Grinfossmoen. Jeg hadde overtatt Andreas Sæthers rolle i flyktningruta. Sæt-her mente det greide seg med det. Det var ikke bra at en mann visste for mye. Det kunne fort bli arrestasjon, med den påfølgende uutholdelige tortur.