Internt referansenummer: 16.04.2011 – BOK
Kilde:
Grensebeboerne
Av Thor Krog
Klikk her for å lese forordet til boka

 

Kurer- og flyktningetrafikk

Under våpenøvelsen vår i julen 1944, spurte Oddvar om jeg var villig til å følge ham over skogen til Basmoen en kveld. Hva han skulle, ble aldri nevnt. Men jeg gikk ut fra at han skulle instruere i våpenbruk, et eller annet sted. Jeg fortalte at jeg ikke var særlig godt kjent i den vestre åsen, men jeg kunne da prøve. Det ble en avtale. Oddvar kom til den tiden vi hadde bestemt. Han hadde med seg bare det nødvendigste, nemlig pistol, maskinpistol og håndgranat Vi ga oss i vei, forbi Lintjern, over Kråkehattåsen til Djupedal, over Rødenessjøen, opp hella ved Roligheta, videre over åsen og nedover mot Basmoen. Dette hadde gått riktig bra, tenkte jeg. Men plutselig kom vi fram til en vei som jeg ikke kjente. Vi fulgte denne et stykke og kom fram til noen gårder. Jeg stoppet opp, og så på dem en stund. Da var det med ett som om noe snudde seg i hodet mitt. Det var, de for meg, kjente Storløsgårdene. Vi hadde ikke gått over åsen. Vi hadde bøyd av, gått en halvsirkel der oppe, for så å gå ned på den samme siden vi hadde kommet fra. «Hva skal vi gjøre?» spurte jeg Oddvar. Oddvar bare lo. Han hadde fått de fleste av de gavene et menneske trenger. Men vett i hodet sitt manglet han fullstendig. «Vi går veien,» sa han. Jeg følte jeg satt noe svakt i det nå, og syntes jeg måtte følge med. Han leverte meg maskinpistolen, og beholdt selv pistolen og håndgranaten. Så rusket vi i vei. Vi kom fram til Rakkestad-gårdene, og tok riksveien vestover. Hva ville han gjøre hvis vi møtte en lastebil full av tyske soldater, undret jeg. Det var jo en ganske vanlig foreteelse. Antagelig ville han forsøke seg med å lempe en håndgranat opp på lasteplanet.

Jeg for min del så skogkanten som min eneste redning. Over Rakkestadjordene var spenningen størst. Der var det langt til skogkanten. Siden gikk det bedre. Vi møtte en eneste mann, mellom Steinhaug og Skislett. Det var halvmørkt, og han så visst ikke noe mistenkelig i oss.

Da vi hadde passert Skislett og kom inn i skogen mot Bae, sa Oddvar, noe ironisk, at denne veien skulle han greie å følge på egen hånd. Jeg var ikke særlig stolt av min losvirksomhet da jeg gikk hjemover. Men desto gladere var jeg for at jeg hadde liv og helse i behold.