Internt referansenummer: 16.04.2011 – BOK
Kilde:
Grensebeboerne
Av Thor Krog
Klikk her for å lese forordet til boka

 

Kurer- og flyktningetrafikk

De første flyktningene jeg traff var en gang jeg syklet over Rømskogfjellet. Ute i Kiselbergmosen fikk jeg se tre hoder som stakk opp bak noen tuer. Det var tre helt unge gutter som lå der og forsøkte å gjemme seg. Jeg kom i snakk med dem. De ba så pent om å få følge til Sverige. Det var jo ikke så langt igjen. Jeg la fra meg sykkelen og ble med dem til grensen. De var meget takknemlige og forklarte: «Vi har ingen penger. Men dra opp til onkelen min på Narvestad i Høland og få et kilo flesk,» sa den ene. Jeg var enda ikke så sulten at jeg risikerte livet og friheten for et kilo flesk, så det fikk være. Jeg antok at disse var ute for spenningens skyld. Det var deres form for speidertur. Langt alvorligere ble det nok lille julaften 1943.

Lille julaften 1943

Jeg hadde fremdeles en del ved jeg skulle ha kjørt fram fra skogen. Min kamerat og jeg kjørte hver vår av fars hester. Det var nemlig et meget stort vedforbruk under krigen. De fleste skogeiere var heldige, og fikk ryddet sine skoger for mindreverdig virke.

Firmaer som Saugbruksforeningen og Askim gummivarefabrikk kjøpte gjerne ved på rot. For så å bruke egne ansatte til hogsten. Disse ble det som regel ikke så mye arbeid med. De var jo ikke vant med skogsarbeid. Det endte nok oftere med at de erobret noen av våre kjekke jenter og dro hjem igjen. Vel, så kunne skogeieren drive fram veden selv og selge den en gang til.

Langt mindre populært var det når tyske soldater kom med sine kjempetunge motorsager og angrep grovskogen. «Jeg var glad jeg ikke hadde våpen», uttalte skogeier Håkon Svendsby fra Ørje, da han oppdaget dem i sin skog langs E 18. Nok om det. Hva fikk jeg se da jeg kom opp om morgenen? En ung mann satt ved vedovnen og spiste. Han var våt, og så noe forskrekket ut. Hva kunne han fortelle? Han het Finn Tveito og var fra Stavanger. Tveito var student i Oslo og så seg nødt til å flykte til Sverige for ikke å bli arrestert. Sammen med ca. 60 andre hadde han gått fra Trøgstad og var på vei gjennom Rødenes. Da de skulle passere riksveien nord for Kroksund, smalt det et varselskudd. De hadde møtt grensepolitiet. En kan antagelig si det slik: De sto ved porten til konsentrasjonsleiren. Der hvor sulten og eventuelt døden ventet på dem. Noen av de første i rekken overgav seg, men de fleste løp ut i skogen, enkeltvis eller i små følger. Det ble et slit for mange i de store ukjente skoger, og det ble i ettertid funnet skinnkåper og andre kostbare klær etter. Om jeg skulle sløyfe vedkjøringen den dagen behøvde jeg ikke tenke på. Min mor hadde nemlig lovet ham følge til Sverige. Straks etter kom Harald Pettersen, min arbeidskamerat. Han kunne fortelle at utenfor trappa hos ham lå det en ung, sliten og oppgitt mann da han kom opp om morgenen. Vel, vi ga oss i vei mot Sverige alle fire.

Da vi hadde gått en times tid, kom min far etter oss med hest og slede. Han hadde med seg tre flyktninger til, så vi ble sju. Den ene var lege fra Kristiansand. Som takk for hjelpen skrev han ut resept på to flasker sprit «til medisinsk bruk». Far trodde det ble vanskelig å redegjøre for hvorfor han hadde søkt lege i Kristiansand, ved en eventuell kontroll. Han hadde jo ikke engang lov til å ta seg inn i «grensesone vest». Derfor lot han resepten brenne ved første leilighet.

Vi slet oss fram i skog og snø. Omsider kom vi oss over riksgrensen og til «Paul» på Römungsneset i Varmland. Jeg var blitt sulten. Nå skulle det bli godt med mat. Jeg tok opp matpakka fra lommen. Den inneholdt to brødskiver. Harald Pettersen hadde ikke tatt med niste, så han fikk den ene av meg. Da vi hadde gått ca. halvveis på hjemveien, møtte vi en ny pulje med flyktninger. De ba så tynt om hjelp så vi gav oss med dem også. Som takk fikk jeg en liten pistol som en av dem hadde gjemt i votten. Den hadde neppe blitt noen redning for vedkommende. Pistolen var nemlig bitte liten (kal. 6,35). Den ville heller ikke smelle på grunn av for svak fjær.

Vi ga oss igjen på hjemvei. Da vi passerte Flata-setra, fikk vi se to personer komme mot oss i tusmørket. Vi fryktet grensepolitiet nå som det var så fin sporsnø. Derfor slapp jeg den lille pistolen ned ved en uthusvegg der. Den traff noe jernskrap, og jeg syntes det klang noe forferdelig. Heldigvis var det flyktninger det også. De var så slitne at vi måtte støtte dem resten av veien. Rett som det var bråstoppet den ene og spurte: «Hva er det?» Jeg så ikke noe spesielt, og kunne derfor ikke svare ham. «Paul» fikk overta disse også. Vi gikk hjem sakte og sikkert. Klokka halv tolv om kvelden var vi hjemme. Å! Det var mat, og det var jul. Hva mer kunne en ønske seg?

Jeg har hatt kontakt med to av flyktningene i ettertid. Jeg spurte Finn Tveito om han ville fortelle om sin flyktningferd. Han skriver følgende:

Oslo — Ørje,  desember 1943

Universitetet ble tatt novides. 1943. (Jeg husker ikke nøyaktig). Studentene var utrolig naive. Tross advarsler ble de sittende på lesesalen og ved eksamensbord. Derfor havnet mange i Tyskland og kom aldri hjem igjen.

Vi drev noe illegal virksomhet, så vi fikk låne Prestenes kirke i Oslo. Da sa lederen: «Når vi har fått lånt en kirke, må vi da kunne bli to kvelder.» Andre kvelden var vi omringet, angivere innen egne rekker. Det var en som så at jeg var blitt litt nervøs. «Ta deg en røyk», sa han. Jeg var vel den eneste i Norges land som er blitt røyker i en kirke.

Senere lå vi i dekning både hist og hen, sist hos Norges første kvinnelige svakstrømingeniør, Martha Strømme og hennes søster Esther.

Stikkordet var da jeg skulle hentes:

«Har dere en komfyr til salgs?»

Vi hadde glemt å informere hushjelpen. Hun kom bestyrtet inn, «tenk å spørre om en komfyr midt under krigen». «Hvor er mannen?» sa jeg. Han var vekk. Men jeg kom meg av sted likevel. Martha Strømme hadde utstyrt meg med en lommelerke med konjakk. Hvor hun nå tok den fra midt under krigen. Den kom vel med.

Vi ble lastet på lastebilen ved Ullevålsykehus. Vi lå under presenningen og visste ikke hvor det bar av. En gang ble vi stoppet på veien. Da trodde jeg det var slutt, men det var vel tyskere som var bestukket.

Da vi begynte å gå — var vi ca. 60 ifølge — så skjønte vi at dette måtte gå galt. Vi hadde med Odd Nina og Aksel Mathisen (hun var russisk flyktning og lege, han hudlege og en glimrende radiokåsør). Nina forsinket Odd slik at da vi skulle fått ny fører, då trodde han at vi ikke kom. Han gikk hjem, og den første føreren måtte bringe Odd videre. Og så skjedde det, midt på landeveien: Det var en prest med som sa: «hvis det er Guds vilje at vi skal bli tatt, så får vi stå her.» Jeg lo litt og sa «jeg vil nå se om ikke det er Guds vilje at vi skal forsvinne ne bak buskene.» Den dom lo reddet seg. De andre forsvant. Det var trist å se dem forsvinne. Så sto jeg der alene i skogen, i skodde, snøslaps og plystret for å få svar. Jeg vandret — etter å ha tatt meg en slurk av Martha Strømmes lommelerke — i ring i skodden hele natten inntil jeg så en stor utelykt. Nå er jeg i Sverige, tenkte jeg. Jeg banket på døren. Din mor åpnet. Jeg spurte henne: «Er jeg i Norge eller i Sverige?» Hun svarte: «Duer i Norge, men er du kommet hit så skal du komme til Sverige. Vi har hørt om dere. « Og då havnet jeg foran hennes vedkomfyr med sjokolade, smørbrød, kaffe og kaker.

Jeg kjente ikke terrenget den gang, og gjør det ikke nu heller. Jeg husker at du og din kamerat fulgte. Hvem dom gikk først og hvem som gikk sist av dere kan jeg ikke huske. Dere hadde ihvertfall ryggsekker og økser begge to, og skulle merke skogen i tilfelle fare. Johan Greve Brun var kommet til nabogården alene. Han gikk etter førstemann, jeg etter ham — med en trygg baktropp bak meg. Allikevel — vi var vel litt oppspilte — vi gikk jo midt ute på et vann. Da måtte jeg stoppe å vente på baktroppen. Jeg spurte: «Dere kan vel ikke merke trær midt ute på et vann.» Jeg tror ikke jeg fikk noe svar, men ble beroliget. et. Så gikk vi videre, men det varte ikke lenge før jeg måtte vente på baktroppen igjen. Da fikk vide en hest med slede dom kom kjørende. Jeg fryktet selvsagt tyskerne. «Det er han far», sa baktroppen, så baktroppen var nok du.

Din far kom med Nina og Aksel Mathisen på slede. Hele turen gikk midt på et vann. Heldigvis fikk vi ikke bruk for å merke tømmer. Enden av vannet måtte vel ligge i Sverige for der skiltes vi. Det var bare så vidt isen bar hest og slede.

Jeg husker at Aksel Mathisen ga dere brennevinsresepten, men jeg har hørt siden at dere ikke ville bruke den, og det gjorde dere rett i. Selvfølgelig skulle dere — våre to følgesvenner — høre radio mens dere var i Sverige. Ungdommen er modig — heldigvis.

I Sverige ble vi godt mottatt. Selv om vi ble avluset (vi hadde ikke lus). Vi ble også eksaminert. «Ja, men det skjedde jo i Norge,» sa jeg. «Vi har varit i Norge førut», fikk jeg til svar. I Arvika fikk vi en mottakelse av Røde Kors og en kjøpmann som ga oss all den frukten vi ville ha, gratis. Jeg husker jeg gråt, så jeg var vel nokså utslitt. Så bar det til Norges Samlingsleir. (Keseter?) Julaften.

1. juledag ble vi så grundig vaksinert at vi satt på toget i en døs til vi kom til en infanterileir i nærheten av Gøteborg. Et trist norsk miljø. Heldigvis, — etter en uke — kom det folk fra Stockholm og spurte hvem som ville på befalskurs. Jeg havnet på Axvall nær Stockholm i 3 måneder, infanteri, senere sanitetsbefalskurs nær Falun. En god tid.

Så bar det ut i tropp, Bardå1a tror jeg det het, nær Ørebro. En trist tid. Så fikk jeg høre om en befalsskole på Måleåker nær Stockholm — 6 måneder — med svenske offiserer. Det var en fryd. Vi var 200 elever. Jeg valgte «tunga våpen» mitraljøse og tung bombekaster. Det måtte være først i 1945, for ved frigjøringen ble jeg innkalt tilet spesialoppdrag — den eneste av 200 elever. Jeg havnet i Narvik — Tromsø. Jeg gjorde meg ferdig med befalsskolen i Sverige og senere med studiene. Etter det var jeg brigadelege i Tyskland i to perioder. En tøff tid.

Siden har jeg praktisert som lege i Vågåmo til jeg var 73 år gammel. Jeg er nå pensjonist.

Jeg er takknemlig for Finn Tveitos utførlige referat. Han har vært flink til å få med seg mange detaljer på sin ferd helt fram til «enden av vannet» som han sier. Dette gjelder nordenden av sjøen, Risen. Her mener Tveito at han var ved riksgrensen. Han har fullstendig glemt den siste halvmila som han gikk gjennom skogen, fra Risen til Römungsneset. Dette forteller hvor slitne disse menneskene var. De bare slet seg fram i en døs, og detaljene festet seg ikke i hukommelsen.

Hvordan gikk det så med de som ble tatt? Jo, det gikk utrolig bra. De gikk straks inn i forhandlinger med grensepolitiet om frigivelse. De ble enige om en sum på 4 000 kr for dette. Pengene for dette hadde de ikke med seg. Derfor måtte de bli med tilbake til Oslo. De gikk til fots til Skullerud, en strekning på ca. 5 km. Derfra reiste de med Aurskog-Hølandsbanen til Sørumsand, og videre med tog til Oslo. Her møtte det straks opp en mann med penger. Polisen tok imot, og gikk fra dem. Nå kunne de starte på nytt, på sin ferd. Jeg har hørt at alle kom seg velberget til Sverige.