Internt referansenummer: 16.04.2011 – BOK
Kilde:
Grensebeboerne
Av Thor Krog
Klikk her for å lese forordet til boka

 

Kurer- og flyktningetrafikk

Den tyske arme hadde rast fram i flere år. Den hadde lagt under seg store områder i Europa, Afrika og Asia. Mange trodde derfor at tyskerne var uslåelige. Men nå begynte de å få voldsomt store områder å bevokte. Samtidig med dette ble motstanden hardere, nær sagt på alle fronter.

Den alminnelige mann og kvinne begynte nå å forstå at tyskerne kunne ikke greie dette i lengden. Før eller siden måtte de gi tapt. Men på hvilken måte ville de overgi seg? Ville de overgi seg over alt på en gang? Eller ville de forsvare områdene bit for bit? Dette var spørsmål som ingen kunne gi svar på. Det var i denne tidsfase det ble fløyet en masse våpen fra England over til Norge. Jeg hadde svært liten føling med dette, og lar derfor Erling Sæther fortelle:

«På Buviken, hos Aksel og Anna Persson var det plassert en radiostasjon. Herfra hadde de norske hjemmefrontstyrker stadig kontakt med de norske styrkene i England. Dette var administrasjonssentralen for våpenslippene i distriktet. Jeg var med på flere, både vellykkede og mislykkede slipp. Et mislykket slipp, hva er så det? Jo, det kunne være berammet et slipp på et bestemt sted.

Hjemmestyrkene møtte fram for å ta i mot det. Men de ventet og ventet utover natten, og ingen kom. Til slutt måtte de gi opp, og gå den tildels lange veien hjem. Hva hadde så hendt? Flyene hadde vært på vei, men så hadde de blitt utsatt for ned-ising over Nordsjøen. De hadde blitt for tunge, og måtte vende tilbake til England. Eller som det hendte i Trømborgfjella en gang, nærmere bestemt ved Varden. Det var berammet et slipp der. Vi gikk dit på kvelden. Det var langt. Vi gikk time etter time. Det var mørkt, så vi brukte stormlykter for å finne fram. Og det var regn og sludd hele veien. Vi kom omsider fram. Vi var utslitte og gjennomvåte til skinnet. Det var ca. 20 mann av oss under ledelse av Oscar Myhre fra Hærland.

Vi måtte ha varme for å få tørket oss. Det var vanskelig å finne noe tørr ved der i mørket. Men vi fant omsider litt og fikk fyr. Siden brukte vi fersk furu. Det går bra, bare en har skikkelig undervarme. Men jeg har hørt siden at det var svært lite populært hos skogeieren, som vel ikke hadde anelse om hva som hadde foregått. Vi dro av oss det meste av klærne. Jeg husker jeg sto der med bar overkropp og tørket skjorta mot varmen. Så fikk vi høre flydur, og stilte opp som vanlig: Tre mann med ca. 100 m avstand. Vi lyste med lommelykter mot flyet. Flyet gjorde noen runder over oss, og så forsvant det. Hvorfor reiste de? Var det et tysk fly? Var vi oppdaget, og kunne vente tyske soldater når som helst? Etter rådslagning ble vi enige om å gå hjem, hver til vårt.

Hva det var for fly ble aldri oppklart, så vidt jeg vet. Men jeg antar det var et av våre fly, som skulle droppe våpen et sted i nærheten. De brukte nemlig den taktikken, å sende ut mange fly på en gang, for så å holde opp i lang tid. Ca. et kvarter etter at vi hadde gått, kom flyet. De fant oss ikke, og måtte vende tilbake til England med lasten i behold. Jeg var heller ikke bra på denne turen. På hjemveien ble jeg så sliten at jeg var ikke sikker på om jeg greide å gå helt hjem. Blant tankene som fôr gjennom hodet mitt var: faller jeg overende, tror jeg ikke jeg gidder å stå opp igjen.»

«Et vellykket våpenslipp fant sted hjemme på Myrsæter,» fortsetter Erling. Jeg vil få føye til at Myrsæter er en plass langt inne på skogen på vestsiden av Rødenessjøen. Dette var sikkert et ideelt sted for våpenslipp. Men det forundrer meg at familien våget å ta på seg et slikt ansvar. For hvis det ble oppdaget, ville det bli arrestasjoner med påfølgende tortur og kanskje døden til følge. Erling forteller videre: «Det var senhøstes 1944. Det var kommet snø, og det var is på tjernet. Vi var 11 mann samlet, 9 fra Hærland pluss min bror og meg. Flyene kom etter programmet. På kort tid hadde de droppet 44 containere, under like mange fallskjermer. Det var tunge saker dette, men forholdsvis små fallskjermer, slik at det ble ganske harde nedslag. Det hendte derfor ofte at containerne sprakk og innholdet ble spredd utover, og i dette tilfellet var det tre av dem som hadde gått i stykker. Den ene av dem var falt ned på en bergodde i tjernet. Det ble for hardt nedslag. Den hadde gått ordentlig i stykker. Det var spredd patroner langt utover isen. Vi hadde mye arbeid med å samle sammen disse. Innholdet i containerne var for øvrig lette våpen. Det var håndgranater, et par bombekastere, og litt mat. Maten var beregnet på fagfolkene fra England. Men hvor var det blitt av dem? Det skulle jo følge med tre spesialister fra England. Etter et par dager kom de tuslende.

Ved en feiltakelse var de droppet ved Holene i Hærland. De hadde hatt store problemer med å ta seg fram, og med å finne plassen Myrsæter. I mellomtiden hadde vi samlet sammen det hele, og lagt det i en stor haug i skogkanten. Etter beste evne hadde vi også prøvd å slette sporene i snøen, som fantes nær sagt over alt. Det var bare å håpe på at det snart kom noe snø for å gjøre finpussen på det hele.

Da guttene fra England kom, satte vi i gang å bygge ei hytte lenger inne i skogen. Vi bygde den av trevirke, under en berghammer der inne. Den ble i sin helhet dekket med jord, som vi plantet noen trær i. Det ble så naturlig at en etter en tid kunne spasere over hytta uten å oppdage den. Her ble våpnene stablet inn. Og så vel innsatt med fett, og godt pakket som de var, kunne de sikkert ligge i årevis uten å ta skade.

Heldigvis ble det ikke bruk for våpnene. De hvilte i fred i Vikebyhøgda til freden var et faktum. Så ble de transportert til Mysen festning og tatt hånd om der.»