Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Kvinner forteller
Minnebanken 1995
Trykk: Selbu – Trykk A/S
Illustrasjoner og bilder kommer fra privatpersoner, Fosen Bildearkiv og andre arkiv i Sør-Trøndelag.
En særlig takk til Kari Rolseth, som har latt oss benytte hennes fars, Normann Haugums, etterlatte arkiver.
ISBN 82 – 91572 – 00 – 3
(Klikk her for å lese innledningen ”Barn skriver om krigen og frigjøringen)
(Klikk her for å lese selve  innledningen til boken)

Kvinnene under krigen


Intervjuobjekt:    
Julie Larsen (1908) f. Godhavn

Intervjuer:
Aina Catherine Johansen og Mari Fillingsnes.

Julie Godhavn, gift Larsen, ble født i Godhavn på Fillingsnes som ligger på Sør Frøya. Da hun giftet seg flyttet hun og familien til Stabben på Titran. i 1936 fikk de en sønn, og et par år senere døde hennes mann på sjøen. Da krigen brøt ut ble de tvunget til å flytte fra Stabben fordi at tyskerne skulle bygge bunkers og uttkikkstårn over hele plassen. Det fantes ingen vei, og da de flyttet til Julies barndomshjem ble de fraktet fra Stabben til Godhavn i motorbåt sammen med husdyrene. På Godhavn hadde de en gård med to kyr, en gris og sauer. Det var god plass i huset. de hadde to stuer, et kjøkken og fire soverom. I huset var det tregulv, så det var tungt arbeid når det skulle vaskes.

Kvinnfolka gjorde alt

Det var kvinnfolk som gjorde alt i huset, i fjøset og passet barna. Om somrene skaffet de høy til dyrene. Når de skulle ha høy, slo de først gresset og deretter tørket de det utpå jordet. Hver gang det ble solskinn og varme, snudde de høyet. Og når høyet var tørt, dro de det inn på låven med børtau. Et børtau er et vanlig tau som de bar inn høybøra med. Hos familien Goldhavn hadde de nok mat. Mesteparten av maten skaffet de selv. Når de skulle kjøpe mat, måtte de ha rasjoneringskuponger. Kupongen fikk de utdelt på Valen som ligger to mil fra Godhavn. De fikk lite av margarin og sukker, og melet de fikk kjøpt var dårlig. Så når de bakte brød, falt skorpa av. De kalte brødet «termoskak». De laget smør selv. De hadde også en jordbit, så de dyrket poteter og gulrot selv.

Klærne

Klærne laget de selv. Da vevde de stoff til kjoler, undertøy og bukser. De strikket ullgensere, ullbukser, votter og luer av ulla de hadde samlet inn av sauene. Julie fortalte også om en gang de fikk tak i noe kjolestoff fra Trondheim Mora hennes fikk tak i blått kjolestoff til seg selv, og rødt kjolestoff til Julie og søsteren. i tillegg fikk de fatt i noen blonder. Da de sydde seg kjoler av dette, syntes de var veldig fine. Det var søndagsklærne i lang tid. Når klærne skulle vaskes, måtte de vaske for hånd. De laget såpen selv. Den laget de av soda. Klærne til mannfolka var vanskelig å få ren, fordi de drev på med fiske og motorbåter.

Kontakt

Under krigen var Julie med i Røde Kors Forening. I foreningen samlet de inn penger, og det hendte seg at de holdt en liten basar. Og da strikket de gevinster. Andre organer som eksisterte under krigen var misjonsbladet «Hyrden». Under krigen fantes det ikke aviser. Tyskerne hadde samlet inn alle radioene, men Julie hadde gjemt unna sin radio. Hver søndag gikk de i kirken. Og når noen skufle gifte seg, var det slik som i dag, first til alters og så en sammenkomst. Ved begravelser gikk de bare i kirken, men det hendte at de holdt en liten sammenkomst. Under krigen var det vanlige sykdommer som for eksempel feber og forkjølelser. Det var ikke medisiner å få kjøpt. Det var vanskelig å få tak i doktor. Det kunne ta opp til flere døgn. Slik var det med Julies sønn som døde bare sju år gammel av sprukket blindtarm Under krigen hadde barna vanligvis ikke så mange leker, men vi fikk se et par av lekene som sønnen til Julie hadde hatt. Det var en liten gyngehest i tre. Da krigen sluttet, flyttet de tilbake til Stabben. Det var ikke noe pent syn. Tyskerne hadde tatt alt. Tyskerne hadde brukt kjøkkenet til bad. Og den dag i dag er kjøkkendøra merket med «bad II».

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *