Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Kvinner forteller
Minnebanken 1995
Trykk: Selbu – Trykk A/S
Illustrasjoner og bilder kommer fra privatpersoner, Fosen Bildearkiv og andre arkiv i Sør-Trøndelag.
En særlig takk til Kari Rolseth, som har latt oss benytte hennes fars, Normann Haugums, etterlatte arkiver.
ISBN 82 – 91572 – 00 – 3
(Klikk her for å lese innledningen ”Barn skriver om krigen og frigjøringen)
(Klikk her for å lese selve  innledningen til boken)

Intervjuobjekt:    
Dagfrid Nesset Bolsø

Intervjuer:
Vegar Bolsø Johannessen

Evakuering av sykehuset

Jeg var ferdig utdanna sykepleier da krigen kom, og var i Kristiansund da tyskerne bomba byen med brannbomber tidlig i krigen. De trodde kong Håkon var i de traktene. Vi måtte evakuere sykehuset, alle pasientene og så mye utstyr vi kunne få med oss i motorbåtene. Det var hardt arbeid, og vi sov nesten ikke på ei hel uke. En kvinne fødte et barn i et bedehus der vi holdt til med pasientene. Tilfeldigvis var en av sykepleierene utdannet jordmor, så det gikk fint. Dette ga meg ideen om å søke jordmorskolen på Rikshospitalet i Oslo.

Etter evakueringa av Kristiansund sykehus, og mens jeg venta på å komme inn på jordmorskolen, var jeg på Ørlandet på heimgården Nesset. Det hadde flytta soldater og underoffiserer fra okkupasjonsmakten inn på loftet i våningshuset på Nesset. Ingen likte dette, særlig ikke Per, en av brødrene mine Han ga beskjed om at ingen skulle hilse eller snakke til dem. Tyskerne sa at de ville ha soverommet til mor og far i førsteetasjen. Min eldste søster Svanhild var en bestemt type og sa klart fra om at det ikke kom på tale. Siden ble det ikke flere spørsmål om det soverommet.

Jordmorelever gav bort av rasjonene sine

På jordmorskolen i Oslo var det smått med mat. Mange av jordmorelevene ble blodfattige av det dårlige kostholdet. Fødepasientene fikk kjøttrasjonene våre. Kaffe hadde vi ikke, så heime laga pappa kaffeerstatning sjøl. Han plukka hvetekorn og andre planter han fant ute og varma det til det nesten ble brent. En gang han holdt på med det i kjelleren, ble det så kraftig røykutvikling at de nesten ikke klarte å være inne i bryggerhuset fordi det svei i øynene og luftveiene. Det var så vidt de fikk tatt «kaffen» unna varmen og hindre brann. Mange brukte å brenne erter til kaffe.

I 1942 var jeg ferdig med jordmorskolen og fikk et vikariat for jordmor Langfjell på Ørlandet i et halvt år. Det var ei travel tid. Distriktet var stort, og kommunikasjonene dårlige. Det var ikke alle ungene som var like velkomne til verden. Hvis far var tysk eller var nordmann som arbeidet for tyskerne, kunne det bli vanskelig for mor og barn. Jeg må tilstå at jeg følte meg nokså ensom første gangen jeg var ute i fødsel. Oppe på et loft i lysskjæret av ei parafinlampe, ingen vante jordmødre eller leger i nærheten. Jeg fikk hjelp av lege to ganger, det jeg kan huske. Ellers var det i den tida mange kyndige koner som var svært flinke til å assistere.

Tyskerne på loftet

Tyskerne på loftet oppførte seg skikkelig, men marsjerte og trampa når de gikk. Det hørtes godt nede. Enda i dag tåler jeg ikke lyden av taktfaste og trampende hæler. Da det ble utskifting og det kom et nytt parti tyskere på loftet, orket ikke Per lenger den psykiske påkjenninga ikke å besvare hilsinga når tyskerne hilste på ham. Han foreslo at de skulle nikke til svar, og slik ble det. Jeg tror ikke disse tyskerne var nazister, det virka som mange forsto oss. En av dem brøt sammen midt under krigen. Min søster Marit forsto tysk. Han ropte: «Her er vi i et fremmed land hvor vi ikke hører til. Ikke har vi mat og brennevin. Ingen vil ha oss her!» Han var hysterisk.

En dag hadde tyskerne uniformsinspeksjon ute i gården. Alle måtte stå med ryggen til offiseren, og løfte opp uniformsjakken bak og vise fram bukserompa si på kommando. Jeg syntes det virka nedverdigende.

Difteriepidemi på sykehuset

Etter det halve året som jordmorvikar på Ørlandet ble jeg oppringt av Trondheim sykehus. Det var difteri-epedemi på sykehuset. Mange av sykepleierne var syke, og det var stor mangel på hjelp. Jeg dro til Trondheim. Direktøren for sykehuset var jøde og var tatt av «herrefolket». Det meste av direktørboligen var omgjort til sykeavdeling. En annen sykepleier og jeg ble innkvartert i det rommet som før hadde vært direktørparets soverom. Det ble ei hektisk tid. I tillegg til at pasientene hadde difteri, var mange av pasientene fulle av lus, særlig hodelus. Det fantes ikke ordentlig såpe. Vi brukte det vi kalte B-såpe, som var laga av sand og fett. Den skummet ikke i det hele tatt. For å få bukt med luseplagen, smurte vi inn håret til folk med et stoff som het Sabadilla. Deretter tok vi ei «lus-hette» av gasbind rundt hodet. Dette gjentok vi flere ganger til lusa var borte.

Mens jeg var på Trondheim sykehus, kom det en båt sørover fra Kirkenes. Det var lærere som var blitt arrestert ved krigens begynnelse. Dette var lærere som ikke ville si til barna det nazistene sa de skulle si. Mange lærere ble arrestert for å vise de andre hvordan det gikk når en ikke gjorde etter herrefolkets ordre. Lærerne hadde hatt det vondt i tysk fangenskap. Mange var syke av dysenteri, og lus hadde de også. De ble innkvartert ved sykeavdelingen i direktørboligen. Etter som vi var to sykepleiere som hadde rom der, ble det til at vi hjalp til med mottakelsen av lærerne denne første kvelden og utover natta. Jeg husker jeg spurte en som satt på do det meste av tida, om hvordan han trodde det gikk med krigen. Han svarte: «Det går rett vei. Mist ikke motet. Det er bare et spørsmål om hvor lang tid det tar.» Jeg husker jeg syntes det var tappert sagt av en mann som var helt tappet for krefter.

Det var langt på natt før vi hadde fatt flidd båtlasten med lærere. Jeg husker vi fikk en rødvinstoddy av kjøkkenbestyrerinna da vi var ferdige. Jeg var jo egentlig avholds og tok ikke alkohol. Men her var det godt å gjøre et unntak!

Etter dette fikk jeg arbeid som jordmor i Larvik og Brunlanes. Da jeg kom, dit skrev jeg meg på ei liste for å fa smørrasjon. Etter tre uker fikk jeg kjøpe smør. Det var lite mat, så du kan tro jeg var slank! Mens jeg var der, fikk jeg en gang et stykke Roquefortost og en bit sjokolade etter å ha tatt imot et barn. Jeg var overlykkelig for osten og sjokoladen, og jeg og hybelvertinna mi holdt fest der vi spiste godsakene. Så spurte hun plutselig: «Hvordan hadde de fatt tak i det?» Vi ble litt nervøse, men spiste for det. Det viste seg siden at mannen til hun som fødte, hadde stjålet varer fra et tysk lager. Siden solgte han det videre, men ble arrestert for svartebørshandel. Kona hans brøt helt sammen.

Heime på Ørlandet skjedde det saker og ting våren 1944. Nazistene kom om natta og
arresterte faren min og brødrene mine Drengen ble også tatt. Særlig ille hadde tyskerne fart
med Kåre, den ene av brødrene mine Kåre, kona Borghild og barna Narve og Ragnhild bodde på Austrått. Kåre hadde vært den mest aktive i motstandskampen, særlig med å hjelpe serbiske fanger. Kåre ble torturert om natta mens kona og ungene hørte på. Det var mange andre i bygda som også ble tatt, sier hun og ser ut av vinduet.

Min søster Marit var heime på gården på den tida. Dette brevet skrev hun til meg:

28. mai 1944

Kjære Dagfrid

Ja, hald deg no fast! Her har det vore livleg eit par dagar. Her er det mest folketomt for tida. Natt til i går vart alle mannfolka her i huset henta, til og med Per Kjell og fatter. Far kom til all lukke heim att i går kveld, så vi synes da vi er ovanpå igjen. Mor har vore heilt strålande kjekk. Den som kunne bli så kald og roleg når ein er 70 år. Ho svinga opp med matpakkar til kvar av dei og klær til Per. Han rakk ikkje å kle skikkeleg på seg før dei sette handjarn på han med det same han åpna døra. Olaf vart bakbunden, men alle tok det med ro og fatning.

Det er mange folk på Ørlandet som er i same stoda, samt ei mengd i Stjørna, Bjugn, Ny Jord, Nes og Tysbotten. Kva grunnen er, er det ingen som veit. Venteleg eit anfall av sinnsforvirring.

Er nett kome heim frå Austrått. Borghild var nok litt nedfor. Ho var så lei seg for at ungane hadde vakna og sett kva som hende.

Her heime går det bra. Far har overoppsynet med fôringa og eg melkar. Våronna er vi så og seie ferdige med. Peder og Nils passer nøtene (ingen laks forresten). Og elles har alle lova å hjelpe til med alt som trengs. Du veit, her er gode grannar. Du treng ikkje ofra nokon tanke på oss. Per Kjell må vel snart koma ut, og da blir det no finfant. Far er glad for at han var med til arrestlokalet, trass i alt. Han satt i same rommet som Per heile tida. Det var 40 mann der. Elles kom dei med folk heile dagen. Ryktet fortel at dei er sende til byen, men veit ikkje om det er sant.

Gruer til å fortele Svanhild dette. Skal skrive meir når det er noko meir å skrive om. Eg kjem på at du kan skrive til Svanhild Du har betre tid til å emballere orda dine. (Posten er kanskje sensurert). Men gjer det med ein gong. Mor seier at du må ikkje seie opp jobben din og koma heim no. Ho har meir enn nok med eit menneske til å gå rundt med kost og klut heile dagen, seier ho. Så bli der du er til du får anna ordre. Skal skrive nokre ord så snart eg har høyrt noko.

Beste helsing Marit

Etter dette ville jeg heim til Ørlandet og søkte permisjon fra jobben min som jordmor i Larvik. Jeg hadde vel en tanke om at det kunne være bruk for meg heime. Jeg fikk et nytt brev fra min søster Marit:

8. juni 1944

Kjære Dagfrid

Nokre ord i all hast før eg syklar til Austrått med Narve. Eg er glad for at du ordnar med permisjon. Det blir trivelegare di fleire vi er.

Noko nytt har eg ikkje å berette. Du skjønner vel så omlag korleis stoda er. Dersom det er sant at det blir krigsrett i næraste framtid, er det bra du er heime. Mest for Borghild og mor si skuld Mor er nok svært kjekk no, men eg trur grensa er nådd for kva ho kan halde ut. Narve gled seg svært til du kjem. Skal helse frå han. Dersom du får permisjon treng du ingen attest heimefrå, for du får aldri fri ditt yrke berre for jordbruksarbeid si skuld Du får nok reisetillatelse når du fortel korleis det heng saman. Eldgamle, nedbrotne foreldre o.s.v. Men skulle det likevel bli nødvendig, så send eit telegram. Skal skrive til Agnethe og be henne skrive beinveges til deg. Greit dersom du kunne få besøkt Halvor. Blir ingenting av den neste Oslo-reisa mi no. Skal helse frå alle heime.

Beste helsing frå Marit

(Hugs at ingen veit kva dei er arrestert for. Truleg p.g.a. invasjonsfaren).

Halvor var forlovet med Marit. Han hadde blitt stilt for krigsrett, og dømt til fire års tukthus i Tyskland. Han satt på Akershus og venta på transport. Halvor vart sendt til Tyskland og ble redda av De Kvite Bussene til den svenske Bernadotte. Da var han nesten død. Det var kanskje ikke så rart at Marit syntes det var greit at jeg kom heim.

På båten på vei utover til Ørlandet gikk jeg ned i en av salongene under dekk og åpna døra. Den var full av tyske soldater. «Å herre Gud,» sa jeg og smelte døra igjen. Vel opp på land på Brekstad sto soldatene oppmarsjert i to rekker, 5-6 stykker på hver side. Da jeg kom, stilte de seg opp i stram giv akt. De skulle vel vise at de var høflige karer som viste respekt for damer. Det var ganske vittig, men jeg likte ikke at en av dem kikka på navnelappen på kofferten min. De skulle vel skremme litt også, sier hun med glimt i blikket og småflirer. På Ørlandet var det gårdsarbeid og ikke jordmoryrket som venta denne gangen.

Det var dårlig med klær. Vi laga vinterkåper av pledd, og jeg farga et laken og sydde meg kjeledress. Skoene vi brukte var også av det dårlige slaget. De var laga av et slags papir. På den tida var jeg sprek og myk i kroppen. Jeg hadde et «mesterstykke». Jeg klarte å løfte foten over hodet og bak nakken Dette skulle jeg vise til noen, og tok fatt i foten min. Da revna overlæret på papirskoen. Fiskeskinn ble også brukt til sko. Vi gikk mye i tresko. Vi lånte av hverandre, sydde om fra gammelt og delte det vi hadde. Folk var hjelpsomme.

Vi snakka helst ikke med andre enn de vi var trygge på. Informasjonen om krigens gang kom gjennom rykter og illegale aviser. De radio-apparatene som var gjemt unna tyskernes kontroll, var viktige informasjonskilder. Hans Jensa på nabogården, gjemte radioen til Olaf bror min. Jeg husker godt nyttårsaften 1944.

Her følger noe som Dagfrid Nesset har skrevet ned selv:

Nyttårsaftan 1944-45

Det var mange i grenda som visste at Hans Jensa hadde radio på mørkeloftet i krigsårene. Denne kvelden bestemte Marit og eg oss for å høre nytt frå London. Det var kome andre frå grenda der før oss. Eg husker spesielt at Anders Nilsen (Næsset) var der.

Radioen sto på ei kleskiste. Til vanleg brukte Hans å slenge eit klesplagg over apparatet. Det var ei selsom stemning og ei merkeleg oppleving å vera til stades i slike omgivelser ein slik kveld Kong Håkon heldt tale. Det eg husker best av den var om det at det berre var spørsmål om tid før tyskerne måtte kapitulere. Ikkje så lenge før Norge var ein fri nasjon igjen.

Da vi reiste oss for «Ja, vi elsker», la eg merke til at Anders var heilt likbleik i ansiktet. Og eg som er så snar til å bli grepet av «stunden alvor», sto vel antageleg og tørka tåra. Det var så høgtideleg og gripande, at det umulig å beskrive.

Nyheten om nazistenes kapitulasjon kom gradvis, og til slutt var det en sannhet. Men jeg husker likevel 8. mai 1945. Peder Persa kom syklende forbi, der jeg lå på kne og luka noe så sjeldent som en jordbæråker: «Nå er det visst slutt, for nå tenner de bål i Stakkferhaugen». Hvorfor? Jo, det var papirer som kunne bli bevis på samarbeide med tyskerene, som det ikke var ønskelig ble kjent. Anders Nilsen var innom og fortalte at samtlige fanger var sluppet ut fra Grini!

Togturen sørover til Oslo, på vei til jordmorarbeid i Larvik, tok 24 timer. Alle prata med alle, og vi prata og flira av alt.

Del på sosiale medier