Internt referansenummer: 13.08.2011 – BOK
Kilde:
Sagn og halvglømte navn.
(Fortellinger om folk som satte farge på bygdemiljøet)
Reidar Blokkeskar
Tegninger: Otto Lie
Nidaros forlag 1983
Utgitt i samarbeid med Meldal Historielag
ISBN: 82-990804-2-8

Lang-Randi

Lang-Randi
Tegnet av Otto Lie.

Kvar ho Randi var ifrå, vet jeg ikke. Men det rette namnet var Randi R. Loen. Kanskje var ho frå disse kantene. Jeg minnes henne, både frå guttedagene, og etterat jeg vart voksen. Ho hadde landevegen til heimstad. Med visse mellomrom for ho, enten sørom eller nordom. Han lærar Anders Grut fortalte at han og far hans møtte henne oppi «Pynta» en gong. (Ovafor Berkåk). De stoppa og snakka med henne. Ho hadde vært tjenestejente på Grut, så de var svært godt kjente. Etter at de hadde gått på kvar sin kant, sa han Gammel-Anders: «Ja, æ dæ itj rart kålles somme mennesjo har dæ her i vær’n. Om noen ha skompa ho Randi utover her, så ha dæ ailder vårte nå spørsmål ætte ho».

Ho kunne ikke reknes for sinnssyk. Men svært original. Liksom noe hadde gått i ranglås. Unger hadde ho lite tålmod med. De kunne også være ganske leie somme tider. Ropa Lang-Randi etter henne. Ho hadde liksom sin egen rytme. Hadde bestemte plasser der ho tok inn, og bestemte stabbestener der ho sette seg for å kvile. Da karva ho skråtobakk i krittpipa og satt og godgjorde seg før ho gikk videre. Det var enkelte plasser ho tok inn på når ho for på handelsferdene sine. Ho solgte såpe og kammer, og så laga ho kniplinger som ho solgte.

Når ho så kom inn på en plass der ho trivdes, fikk god kaffe, og fikk solgt et såpestykke, og husmora skrytte tå såpa, at det lukta godt og slikt, da vart-ho Randi i godt humør. Og da hendte det at ho song åt husfolket. Ho hadde tre songer som ho helst bruka. Den ene var songen om de tre jøder. Den andre var: «Å, fikk jeg blott være en pilegrim blant dem som vandrer fra grusen til Himmelens hjem». Den tredje var «De kommer fra øst, de kommer fra vest».

Ho Randi var velkommen kor ho kom inn. Ho var grei og omgåes når ho berre fikk være i fred. Ho var flink med hendene sine. Ho hekla mye blonder som ho solgte, eller gav bort i vederlag for mat og husrom. Men det hendte også at folk hadde bruk for henne til «å bett’ våtta og hosso» og slikt. Da kunne ho bli mange dager på samme rommet, til ho rusla videre med laupen og-panken mot nye mål.

Det var mange som undra seg over korleis ho kunne finne på å gå etter veien på denne måten. Ho var ikke av omstreiferslekt, så ho hadde ikke uroa i blodet på det viset. Nei, folk ville ha det til at ho var av bra bondefolk, men at det var en kar som hadde gjort narr av henne i ungdomsåra, så det var slik at noe hadde gått i ranglås i sinnet hennes.

Kor mange år ho for att og fram gjennom Orkladalføret vet jeg ikke, men jeg minnes henne frå jeg var liten guttunge omkring 1915-16 og til ut i 30-åra. Ho hørte liksom til i bygdemiljøet. Når det vart lenge imellom ho for, så undra folk seg. «Dæ æ læng sia ho Lang-Randi for no, ho mått vel snart kåmmå att». Og ho Randi kom, fikk mat og sengerom, og song songene sine som var det eneste såkornet ho Randi sådde langs landevegen i det ensomme livet ho levde. Men songene hennes lever enda, og er til hygge så mang ei stund i ly og lag.

Jeg minnes en gong det var songarstevne i «Meddala». Han lærar Anders Grut var festtaler i songarteltet der rund 500 songara var samla. Han Grut tala, som berre han kunne gjøre det, om song- og musikklivet i bygda. Mellom anna vart også ho Lang-Randi og songen hennes nemnt. Og Grut song om de tre jøder. Etterpå song han et vers om gongen, slik at de 500 songarane song verset etterpå, mens han Grut dirigerte. Aldri har ho Lang-Randi vorte vist slik ære som den dagen. Både talen og songen fikk ei fagning som mest løfta taket av det store songarteltet.

Ut i 30-åra vart livet på landevegen for drygt åt ho Randi. Ho fikk flytte inn i gamleheimen på Mogset, der ho døde i 1937. Ho var da 74 år. Ho Randi er med i den minnekransen som hører min generasjon til. Ei tid og et miljø som aldri kjem att.

Etter at dette var skrevet, kom jeg over en artikkel i ukebladet Hjemmet frå 1978, der ei dame skrev om ho Randi. Denne anonyme forfatterinna hadde nok et langt bedre kjennskap til ho Randi enn jeg, så jeg tar med slutten på denne artikkelen her:

«Da jeg ble større, betrodde mor meg noe av Randis hemmelighet. Hun var av rik og stolt ætt og var til og med odelsjente. Hun ble glad i en fattiggutt, men foreldrene satte seg imot og ville ha henne gift med en rikmannssønn. Om Lang-Randi ble jaget hjemmefra, eller frivillig forlot sin odelsgård for sin kjærlighets skyld, er det ingen som vet men hun var tro mot sin ungdoms kjærlighet. Hun var selvstendig og klok og uten bitterhet i sinnet. Kanskje hennes ungdomsopplevelse gjorde at hun aldri mer tenkte på å gifte seg.

Når jeg savnet Randi som verst i oppveksten, tok jeg gitaren som jeg fikk på min ni-årsdag og lurte meg langs ku-stien ovenfor låven, og gikk til jeg hadde utsikt over kirken og hele grenda. Der satte jeg meg på en tue og sang Randis sang: «Det var en gang tre jøder».

Tårene rant ofte når de kjære minnene dukket opp. Min gamle venninne var et kjernemenneske. Ærlig, fin og renslig i all sin ferd. Hun fikk intet minnesmerke blant de store. Men langt oppe i dalen gikk en liten pike med to lange fletter og gråt for seg selv når Randis navn ble nevnt».