Kilde:
NORSKE SAGN
ETTER FORSKJELLIGE KILDER
FORLAGT AV
CAMMERMEYERS BOGHANDEL
OSLO 1941

LARS MEDLI

På garden Medli i Skodje herred på Sunnmøre bodde det for vel et halvhundre år siden en bonde
som hette Tormod. Av barna hans var særlig sønnen Lars vidkjent for sin dyktighet i alt slags
kunstig handarbeid som å skjære i tre og annet slikt; men fremfor alt var han en flinkere spillemann enn noen annen på lang lei.

Midt imellom garden og setra ligger det en rund haug tett ved veien. Titt og jamt kunne en høre underlig sang og spill der inne, for haugfolket hadde holdt til der fra uminnelige tider. En morgen skulle Lars et snarærend opp til setra, og hadde en liten rund hatt på hodet da han gikk heimefra. Det lei med det skrei, men Lars kom ikke igjen. Da døgnet var omme og de hadde ventet vel og lenge på ham, fant de heime ved stuedøra hatten hans, uten at noen kunne si hvorledes den var kommet dit. Nå begynte de å skjønne at det måtte være noe galt på ferde, og de fleste mente han var tatt inn i berget ensteds på veien. De bestilte klokkeringing og brukte andre hjelperåder som før hadde hjulpet i slike høve. Dagen etter kom Lars heim til garden, men da var han fåmælt og liksom tomsete. Når folk spurte hvor han hadde vært, så gjorde han liten eller ingen greie for seg, og først litt etter litt fikk de ut av ham at han hadde vært inntatt i haugen, men han var ikke god for å si hvorledes det hadde gått til. Det bares ham for, sa han, at han var kommet inn i en rommelig stuebygning, der innbo og alt annet var å se til omtrent som ellers i bygdene, bare at alt sammen her inne var gildere og prektigere. Det som han undret seg mest på, var at han ikke så flere folk i stua; i all den tid han var der, viste det seg ikke andre enn ei jente. Hun var kledd i blå stakk og hadde fagert hår som var som silke og hang langt ned over ryggen på henne. Hun satte fram mat til ham, men han syntes alt han så og hørte, var så underlig at han ikke kunne komme seg til å røre maten. Jenta trøstet ham og talte vennlig til ham på mange vis, liksom hun ville sette mot i ham, og sa for visst at det ikke var noen fare, bare han ville slå seg til ro der. Men alt det hun snakket for ham, så syntes han han kunne huske at han likevel ble sittende der uten å svare et ord, og liksom tomset og ør i hodet. Nå tok jenta fram ei fele som var kunstigere gjort enn alt han før hadde sett av det slaget, og den ba hun ham spille på;

 – ”Jeg veit du er en dyktig spillemann,” sa hun.

Mens hun ba ham slik, kom han i hug hvor titt og gjerne han spilte på si eia fele heime; men denne her kunne han liksom ikke få seg til å ta i handa, om han aldri så gjerne ville. Merkelige utskjæringer i tre og annet kunstig arbeid så han mye av i haugen, og det han gikk og tenkte på støtt og stadig, var da om ikke han også skulle kunne arbeide slike ting. Hvorledes han var kommet ut igjen av haugen visste han ikke, og han ble aldri mer den han før hadde vært.

Det var sjelden de kunne få ham til å ta ei hand i med når det gjaldt gardsarbeidet; han gikk for det meste og puslet for seg sjøl og prøvde å gjøre etter det han hadde sett da han var inntatt. Således arbeidde han feler som skulle ligne den som jenta hadde vist ham, og de var i ett og alt annerledes enn de en ellers brukte i bygdene der omkring.

Han holdt for det meste til på et lite loft heime, og her var det støtt fullt av alle slags ferdige og uferdige utskårne saker av tre, og mange slags underlige ting, men ingen fikk vite hva de skulle brukes til. Mest ga han seg av med å arbeide ei dokke som skulle ligne jenta han hadde sett; den lignet henne også på klærne, sa han, men ellers fikk han den aldri til slik som den skulle være, og han laget den om og om igjen. Det sies at han var en enda ypperligere spillemann nå enn før, men det var som han ikke kunne trives heime likevel. Til sist for han søretter bygdene, og en vet at han kom til Bergen, men siden har ingen mer spurt hvor det ble av ham.