Internt referansenummer:B-15.04.2013
Kilde:
EKKO FRA MIN BARNDOMS BY
Av: C. BORCH-JENSSEN
2. OPPLAG (Forøket utgave)
TH. FJELLANGERS BOKHANDEL (I KOMMISJON)
ANT. ANDERSSENS TRYKKERI
LARVIK 1944

Lavendler

Victor Hugo har engang sagt: Der er intet som bedre vekker minner i ens erindring enn — lukt!

Og den som ynder å beskjeftige sig med minner, enten det nu er for sig selv eller i samtale med gamle venner, vil gi ham rett.

Dette med lukten gir straks en orientering og er likesom rammen om speilet, hjelper til å konsentrere billedet og holde det fast.

Før i tiden, før cigaretten tok overhånd, kunde for eksempel en kraftig, blå skråtobakkrøik fra en forbipasserende arbeidsmanns korte, innrøkte krittpipe riktig krible en i nesen, og vekke skumle fremtidshåp i en liten gutteskrott, som ennu ikke var nådd utover de tørrede kirsebærbladers stadium.

Det hendte vel også – helst om søndags eftermiddagene – at der kunde drive en dårende duft av en Cobden i krambodbetjentens kjølvann, når han svinget sin stokk på strøket.

Og jeg er temmelig sikker på at det er guttær fra Langestrand som den dag idag kan kjenne duften av den cigaren som den ridende herre kastet hen, idet han passerte Normangården, — den cigaren som de tok op og tok et drag av, for å kunne prale av at de engang hadde røkt på hans cigar!

Når jeg tenker på den lille snodige butikken som lå innenfor min aksjonsradius under utøvelsen av de obligatoriske ærender for husholdningen, må jeg alltid forbinde den med den liflige duft av erter og timian, som så ofte dér inne vekket forestillinger om det herlige måltid som servertes i den til butikken støtende spisestue. Og når jeg kan glede mig av og til ved eget bord over denne kraftige kost, må jeg alltid tenke nettop på den butikken…

Skålvektens blanke kobberkar er vel forlengst hektet av stativet, for aldri mer å avbalansere de små innkjøp. Flabbrøleivene ligger ikke mer i stabler på den rene disken. Flisehattene til 20 øre ruver ikke lenger der borte i kroken. Og hyllene med de sirlige, brunmalte boksene til den finere colonial er vel tømt…

Gad vite hvor mange ganger mine sett-beslåtte støvler har skrubbet over den dørstokken, og hvor ofte min uttak på butikkdøren bragte den spede bjellen til å single.

Men løp vi til butikken for egen regning, kan det nok være at bjellen raslet mer enn almindelig!

Det var forøvrig et forholdsvis lett arbeide å telle de kobberdanglinger som nu og da kunde være blitt bevilget oss hjemmefra, eller som var tjent på ærlig vis; å ja, kanskje blev de tellet både vel og lenge; men såsnart godset androg til 5 øre, blev det å løpe til butikken for å kjøpe kokt sukker. Hjemmekokt!

Men det var jo ikke sagt at vi kunde vente til kontantbeholdningen hadde nådd en så svimlende høide; ofte blev den gjort fruktbringende når eden noterter i 2 øre: lakris, eller 3: sikori! Sivertsens halvrunde, ikke den i blå pakning til 7 øre. Da heller lakris for 2 øre og kokt sukker for 5. — Men det var jo det rene frådseri!

Man var – selv den gang – ikke aldeles blottet for sportsinteresser og trang til fest, hvorfor det hendte at vi måtte regulere kassen således at det blev nødvendig reserve til innkjøp av kiksekuler, litt løst krutt til trolltupper og til et par knallperler. Kruttlapper var ikke den gang på markedet.

Det var jo ikke så mange adspredelser i den tiden. Når jeg undtar søndagsskolens velsignelsesrike gjerning var der ingen som tenkte på å gjøre noget særskilt utenfor hjemmet for oss barn.

Når vi derfor måtte være våre egne arrangører og handle på eget initiativ, så kunde det jo nok hende at våre bevegelser kunde komme i skjeve spor, og at vi kunde bli fristet til spillopper og streker som ikke burde ha funnet sted, om enn våre påfunn i sig selv var uten ondskap.

Det var for eksempel en almindelig foreteelse blant både guttær og jenter at en av oss blev utpekt til å gå inn i butikken for å spørre efter noe som vi trodde de ikke hadde!

Fornøielsen bestod deri at kunden så alvorlig som omstendighetene tillot det, fremstammet sitt spørsmål, på hvilket han fikk det beklagende svar, og den, at han visste at nu står de andre av banden utenfor og kniser og nyter den store komedie gjennem ruten.

Men en gang hendte det at de hadde!

Og det turde hende at den forfjamsede kunden da fikk det travelt med å komme til døren!

Men hvis de bedragne nu kunde ta imot vår undskyldning for den begangne brøde, tror jeg sikkert de vilde tilgi med et overbærende og forsonende smil. Ja, de gjorde det vel allerede dengang, i sitt hjerte. Kanskje kjendte de til det fra en tid de selv var barn.

Det var forresten i den tiden sogar vok sne, som narret oss inn for å kjøpe noget som de kalte for «blåbank», en vare som vi ikke kjente – av navn iallfall – men som vi jo ante kvaliteten av, hvis kjøpmannen gjorde mine til å effektuere bestillingen!

Dog gikk man ikke mer enn en gang på den limpinnen.