Internt referansenummer:B-15.04.2013
Kilde:
EKKO FRA MIN BARNDOMS BY
Av: C. BORCH-JENSSEN
2. OPPLAG (Forøket utgave)
TH. FJELLANGERS BOKHANDEL (I KOMMISJON)
ANT. ANDERSSENS TRYKKERI
LARVIK 1944Våre vingede venner

Ledige hender

 

Maskinen gjorde i sin tid sitt inntog i industrien og i hjemmene som både en tjener og en venn.

Men efter som alt har utviklet sig, med krav til livets goder- og rop på større hastighet; er det et spørsmål om ikke maskinen har blitt en fiende og en — trussel.

La oss se oss litt tilbake, — bare sånn en firti år!

La oss titte inn i et lite hjem, hvis husbond strever for en liten daglønn, eller hvor en enke med en stor barneflokk kjemper en energisk kamp for å holde hjemmet sammen, og for å slippe den tort å få av byen.

Det kunde nok være at den strevsomme mor velsignet den «enkelttråds», der som en lek tok de mange tusen sting hun ellers hadde måttet ta med nålen så mangen en natt efter en slitsom dag. Og det kunde nok være fristende å se de første maskinstrikne strømpene — fullt ferdige — fremfor å kjøpe ull, karde den, spinne den og binde de store og små strømper, pulsvanter og skjerf. Og det kunde vel også hende at en mann eller en gutt kunde ønske å hente støvlene fiks og ferdige i magasinet, fremfor å måtte kjøpe sålelær og plugg, for selv å såle bentøiet eller la det såle hos skomakeren der borte i gaten.

Syes der forresten sko efter mål lenger? Eller tvinges vi alle inn efter fabrikkens lest?

Tas der mål i vår dager til en søndagsdress for andre enn dem der ikke er tilfreds med konfeksjonsvaren?

En kjole, en dress og alt som gangtøi heter fås jo nu på timen.

Man risikerer ikke — og ynde heller ikke finne sig i det — å bli møtt av sin skomaker med den trøstende beskjed når de nødlidende støvler ikke var ferdige om lørdagskvelden, og man måtte ta dem igjen for søndagens skyld! Puss dem blanke og gå fort, og kom igjen til mandan!

Heller ikke behøver man febrilsk og utålmodig å trave rundt på soveværelsesgulvet og ventet på den nye bekledningen som sikkert skulde være ferdig lørdag kveld, men som måskje ikke kom før i det siste minutt før man skulde stille med den.

Nei da! Alt er så deilig ferdig til øieblikkelig iførelse. Sitter som støpt! Værs’go, neste!

Det kjøpende publikum er tilfreds.

Utvalget i magasinene tynnes — og kompletteres, og der realiseres for å gi plass for nye varer og siste skrik.

Ti det som er fra ifjor vil ingen gjerne ha.

Og maskinene går. De yder det fabelaktige.

Men kravene vokser: Nye maskiner! Flere maskiner! Og så opplever man en dag at nu har maskinen nesten overtaket.

Hvem har bruk for folk?

Fabrikkene konsoliderer seg. De danner en trust. De kjøper op de små bedriftene, har dem en stund og — stenger dem tilsist. Ti de er ikke moderne mer, ikke konkurransedyktige i det umettelige begjær etter herredømmet…

Jeg tenker på en stor industri og en liten hjemmeindustri — på den gang da ellers slitte kvinnehender og ennu myke barnehender ikke tok tid eller fant nogen anledning til ørkesløst å leke med dagens og kveldens kostbare timer, men grep enhver anledning til å styrke hjemmets økonomi.

Fyrstikkfabrikken hadde den gang ikke nogen maskin som direkte kunde lage
esken til stikkene, eller rettere sagt skuffen til eskene.

Denne skuffen blev dannet av flittige hender, i mange hjem. Man hadde skaffet sig en mal (knott), og fikk sig utlevert tilpasset spon til sider og bunn, og avmålte papirremser til klebningen.

Klister holdt man sig visst selv.

Og så bar det ivei — 33 øre tusenet —!

En fingerrapp gutt kunde greie tusenet på dagen, har jeg hørt.

Eskene blev om vinteren stablet rundt ovnen til tørring, og når man hadde fått ferdig et nogenlunde antagelig kvantum, fylte man sekken — og tømte den hos annammeren, som tillike var kjøpmann, og gjerne byttet arbeidslønnen med varer. Nogen lot jo beløpet stå hen, for senere å ta det inn som en samlet skilling til jul eller påske.

Ja, fabrikkene trengte folk før i tiden, både innenfor portene og utenfor.

Mange flittige og levende hender er nu avløst av i sig selv døde metall-armer og hjul…