Internt referansenummer: I-10.04.2020-1
Kilde:
http://www.luroy.folkebibl.no/artikkelregister.htm

«LEGEDYNASTIET» I NORD-SOLVÆR. Om Solværkjerringa og hennes familie
Av Rune Bang

 

«Først brukte hun kjeft, og siden lægende urter !» Slik innleder Nils Lagli en artikkel om Solværkjerringa i Nordlands Avis fra året 1937. Hvem var så denne lokale «naturmedisiner» i Lurøy, hvordan ervervet hun seg sin kunnskap og på hvilken måte kunne denne familien gjøre seg viden kjent gjennom nesten to generasjoner? Solværkjerringa var den første i et gammelt «legedynasti» i Nord-Solvær, et lite øysamfunn i Lurøy. Vi skal i denne artikkelen forsøke å kaste nytt lys over denne kvakksalverivirksomheten. Ja, så omfattende var disse personenes ry at det fortsatt lever i beste velgående på folkemunne over store deler av Helgeland.

Bakgrunn  
Folkemedisinen har etter alt å dømme hatt et fast grep på folket i Norge gjennom alle tider. Det er også et spørsmål om det ikke er en viss sammenheng mellom folks mangel på tillit til de vitenskapelige legene og den alminnelige mistro gjennom det 18. og 19. århundre overfor embetsmenn av enhver art. Fremmede leger ble hos folk flest ofte møtt med en mur av motstand, en dyp mistillit og en sterk skepsis. Det ser ut som om man her i Norge i høyere grad enn i andre land har vært tilfreds med de urgamle legerådene og legemidlene. Folk ønsket i det vesentlige å greie seg med de stedegne bondedoktorene, årelaterne eller «kloke» menn og kvinner.

Distrikslege Møinichen anfører i legeberetningen for året 1870 i Lurøy: «…Der skal vistnok lang Tid til for at frembringe Forandring, da den nordlandske Almue af Naturen er meget mistænkelig mod Embetsmanden eller maaske rettere sagt mod enhver af de saakaldte Conditionerede».

I tillegg var den offisielle medisinen lite utviklet og sto dessuten fremmed for folk flest. Gjennom hele første del av 1800-tallet hadde distriktslegen tilhold i Alstahaug, og skulle alene dekke store deler av Helgeland. Han hadde i hovedsak bare lov til å reise rundt i distriktene hver gang det brøt ut epidemier – noe som jo ikke skjedde hvert år. Den hjelp syke mennesker kunne få ved en slik legetjeneste, var ytterst mangelfull og nærmest utelukket.

Folk lot seg likevel ikke kue av sykdom og elendighet. De prøvde å forstå og finne frem til effektive botemidler mot sine plager. Når det røynte som verst, søkte de ofte hjelp hos sine «kloke» kvinner og menn i nærområdet. Kan hende hjalp de hjemmelagde medisinene like meget som de medisinene en utdannet lege på denne tiden kunne forordne.

Distriktslege Bronder nevner i sin kommentar til legeberetningene for Lurøy følgende om våre første leger: «Det kan være grunn til å ha i mente, at av de lidelser og sykdommer som rammer et menneske gjennom livet, er i alle fall 80 % selvhelbredende. Et godt behandlingsresultat må mere godskrives naturens egen legende kraft, enn mer eller mindre tafatte medisinske inngrep».

Solværkjerringa     i Lurøy  
Hvem var så denne Pernille i Solvær som på grunn av sin naturmedisin og legende egenskaper var viden kjent og gikk under det spesielle navnet «Solværkjerringa»? Hennes fulle navn var Pernille Birgitte Andersdatter. Hun ble født i 1793. Foreldrene bodde på Lovund, denne fugleøya som gjennom alle tider hadde reist seg som et seilingsmerke for de reisende på Helgelandskysten. Faren var gårdmann og leilending Anders Persen, opprinnelig fra Øksningan, og gift med Beret Hansdatter. Dette lille fiskerbondesamfunnet hadde på denne tiden fem familier med til sammen 34 husstandsmedlemmer – mennesker som arbeidet og slitet hadde formet gjennom flere generasjoner før Pernille ble født. I fuglefjellet var lunden et skattet objekt. Den forsynte kystfolket med kjøtt og gav i tillegg noen ekstraskillinger hos handelsmenn ved levering av fjær og dun. Pernille hadde nok mang en gang – kanskje sammen med sin 3 år eldre bror Petter Angel – tatt turen bort til ura for å la familiens lundehunder fange noen av disse «verdifulle» fuglene.

Livet hennes skulle bli formet av de samme kreftene som hadde satt sitt preg på generasjoner av kvinner før henne, og alt fra hun var småpike måtte hun påta seg plikter i en travel hverdag. Lettsinn og dovenskap var djevelens verk! Hennes oppvekst i pakt med en vill kystnatur lærte nok henne – på godt og ondt – å sette pris på og respektere Guds skaperverk.

Konfirmasjonen ble hennes første organiserte læring, og i en alder av 20 år ble hun satt i konfirmasjonsskole på Lurøy. Presten formante henne om mange nye ting, og etter endt opplæring ble hun konfirmert sommeren 1813. I kirkeboka har presten skrevet navnet hennes med sirlig skrift og tilført karakteren «god». Hun ble altså rangert som middels blant sine medkonfirmanter.

Prestelegen Iver Anker Heltzen, Hemnes  
Ved Hemnes prestegård virket sogneprest Iver Anker Heltzen på denne tiden, en av den tids kunnskapsrike prester med mange interessefelt. Kort tid etter konfirmasjonen ville skjebnen det slik at den unge Pernille kom til Hemnes prestegård som tjenestejente. Den gang var det vanlig å sende de unge jentene og guttene ut i tjeneste, slik at de kunne tilegne seg kunnskaper om det de måtte kunne før de trådte inn i ektestanden.

Klokkeren i Hemnes på denne tiden hette Salomon Pettersen. Hans datter, Karen Munch, ble snart «bestevenninne» med Pernille. Disse vitelystne, unge kvinnene ble snart ivrig opptatt av sogneprestens arbeid – og spesielt Pernille tok til seg prestens arbeid knyttet til naturmedisinen. Heltzen hørte til en generasjon akademikere som hadde levende interesse for naturvitenskap og medisin. Disse «prestelegene», som jo også hadde en vitenskapelig akademisk utdannelse, representerte de øverste trinn på kunnskapsstigen i den tids Norge. De sto «nesten» i samme klasse som embetslegene i første del av 1800-tallet. Rundt om på landsbygda praktiserte de en «nødtørftig» vitenskapelig medisin, og disse prestelegene synes å ha spilt en større og mere omfattende rolle i vårt land enn i våre naboland.

Heltzen var ikke noe unntak i så måte, heller tvert i mot. Han var mye av en lege og dannet i denne sammenheng «skole» på Helgeland. Til bruk for syke og trengende samlet han medisinske planter og urter som han tilberedte selv. Tradisjonen vil ha det til at den unge Pernille hjalp presten i dette arbeidet. Hun fikk således en grundig opplæring i hvilke planter som hadde medisinsk virkning, den «medisinske» tilberedningen av disse, hvordan plantene skulle brukes og hvilke lidelser de hjalp mot.

Heltzen var i mange år vaksinatør under lege Winther på Søvik, og hans levende interesse for emnet gjorde nok også sitt til at han benyttet denne anledningen til å skaffe seg ytterligere kunnskaper om emnet. I 1831 gav han ut en ganske liten bok: «Forsøg til en kort Anviisning for Nordlandenes Beboere til at samle, bruge og anvende medicinske og økonomiske nyttige Planter». Dette skriftet var – som han selv sier – båret av «…den overbevisning i tillit til naturens store styrers visdom og godhet at han har, også hos oss, gitt naturen i våre egne som i enhver annen egn hvor han har satt mennesker, kraft til å frembringe de midler der er nødvendige for de sykdommer som er eiendommelige for hver egns klima – vel å forstå ei for sådann der er hentet eller oss tilbragt fra fremmede steder – når vi blott ved naturgransking lærte å kjenne og ville benytte dem på våre marker voksende…».

Dette er helt i tråd med opplysningstidens naivt rasjonalistiske verdensoppfatning. Gud har ordnet det således at de sykdommene vi plages med, kan helbredes ved landets egne medisinske planter – når bare ikke sykdommen er kommet fra andre land!

Gårdbrukerkone i Sør-Solvær  
Disse tankene og idéene «grep» nok også i stor grad tjenestepiken Pernille mens hun var på prestegården. Hun opplevde vel også å få se resultater i forbindelse med bruken av disse naturmedisinene, for mange av disse «kjerringrådene» er anvendbar medisin den dag i dag.

Hvor lenge Pernille ble på prestegården er usikkert, men før 1819 var hun igjen tilbake i Lurøy. Dette året giftet hennes bror Petter Angel seg med klokkerdattera og venninnen Karen Munch, for så å slå seg ned på Lovund. Dette paret ble besteforeldre til den meget omtalte Nils Lagli Bardal, som bl.a. gav ut «Eventyr og sagn fra Nordland» i 1924.

Pernille var på dette tidspunktet også stormende forelsket en Erich Andersen, Onøy. Denne hennes første forelskelse fikk de følgene slike ofte får, og en sommerdag i juni året 1820 fødte hun en datter hjemme på Lovund. Dette barnet ble i dåpen gitt navnet Marie Birgitte. Presten har i kirkeboka anmerket «uægte» for å tilkjennegi at foreldrene ikke var gifte.

Folketradisjonen hevder at han var sjømann, og dette kan stemme da det på denne tiden var handelsvirksomhet og sjøbruk på Lovund. Det er ingen med dette navn i prestegjeldene Lurøy, Rødøy og Meløy ved folketellingen i 1801 hvor alderskombinasjonen stemmer, så han må ha vært innflytter til området. Noen hevder også at det skulle ha vært denne «sjømannen» som lærte Pernille de medisinske kunnskapene hun utøvde. Men de fleste nedtegnelsene om Pernille viser til hennes opphold hos sognepresten på Hemnes som kilde for kunnskapene. Imidlertid ble dette bekjentskapet kortvarig, idet hennes første kjæreste «bleiv» på havet.

Tre år senere fant hun seg ny livsledsager og giftet seg med en noe eldre enkemann i Sør-Solvær, Peder Andreas Christensen, som da var gårdbruker og fisker. Han var eneste sønn av Christen Nilsen Sør-Solvær og hustru Martha Eriksdatter. Allerede året etter, i 1824, fikk de sitt første barn, en gutt som de gav navnet Martines. I en alder av 39 år fikk Pernille sitt tredje barn. Dette var også et guttebarn. Han fikk navnet Anders etter hennes far.

Hennes ekteskap med Peder A. Christensen, Sør-Solvær varte i 24 år, til mannen døde den 20. juni 1847. Pernille var da 53 år gammel.

Heltzen hadde selv studert en rekke kjente verk av forfatter både     inn- og utland og lært seg hvordan plantene kunne brukes i behandling av syke. Pernille skal altså ha nytt godt av disse kunnskapene.

Stemorsblomsten (Viola tricolor) kan i følge Heltzen benyttes både i frisk og tørket tilstand. Den er urindrivende og et godt middel både mot gikt og hudsykdommer som melkeskorpe, skabb, ringorm og trøske.[1]

Planten må samles inn før alle knoppene er sprunget ut, vanligvis i juni måned. Tørkes hurtig enten ved hjelp av ovnsvarme eller ved at den strøs tynt ut på gulvet i et loftsrom – godt oppvarmet av solen.

«Prestelegen» har gitt følgende beskrivelse av hvordan han behandlet et tilfelle med trøske eller «Frosken» som sykdommen ble kalt i Rana:

En meget fattig Huusmand paa Hemnæs Præstegaard, havde et nyefødt Barn, der blev angrebet af Trødske i den Grad, at de mest erfarne Qvinder, der kunde hentes, vare forsikkrede om, at Barnet ej kunde leve; jeg blev spurgt om jeg intet Raad kjendte eller havde, omendskiøndt enhver troede intet kunde hjelpe Barnet. Da jeg paa Grund af ovennævnte Raad, som jeg havde læst hos Rafn[2], havde samlet et lidet Foraad af Viola tricolor[3], for at giøre et Forsøg dermed, saa mindre end Læge, troede jeg, at Crusta lactea[4] ej kunde være betydelig Forskiellig fra Trødske hos Børn og bestemte mig derfor til, at giøre mit Forsøg med Viola tricolor, saa meget mere som man forsikkrede, at Barnet maatte døe, dersom det ej fik hastig Redning. Jeg lod dem altsaa faae en halv haandfuld Urter og bød dem at koge disse i en Pægel[5] Melk, indtil noget over det halve var indkogt; derpaa at sie det mellem et Klæde og give Barnet med en Theskee, lidt efter lidt, saa meget det lystede, at drikke, uden at nøde noget ind i det. Med den inderligste Glæde erfarede jeg den følgende Dag, at Trødsken løsnedes paa Tungen og Barnet blev inden Aftenen nesten aldeles reen i Munden. Vel havde disse Mennesker opbrugt mit hele Foraad, ved at koge for meget paa engang, saa at jeg havde intet, da Trødsken eller Frosken, som man her kalder det, yttrede sig igjen, men det behøvedes ej hellere, thi den var da saa ubetydelig, at ingen Fare var at befrygte. Jeg har oftere havt Lejlighed, at anbefale samme Raad og det er stedse bleven brugt med samme Held.[6]

Kvakksalverske i Nord-Solvær  
Den første tiden etter mannens død ble hun boende i Sør-Solvær, men flyttet rundt 1850 til Nord-Solvær. Ved folketellinga i 1865 var hun bosatt på husmannsplassen «Vågen» under Nord-Solvær, fortsatt som enke. Hun bodde sammen med «svigerdatteren» Sigrid Jakobsdatter og dennes sønn Jakob Andersen på åtte år. Pernilles yngste sønn, Anders Pedersen, var far til dette barnet. Etter hva som fortelles, skal han ha tatt livet av seg sommeren 1859.

Noe senere flyttet hun med «familien» sin til plassen «Bakken» under Nord-Solvær, hvor sønnen Martines bodde. Her bodde hun frem til sin død den 10. april 1878. Pernille Birgitte Andersdatter, bedre kjent som «Solværkjerringa», ble gravlagt på Lurøy kirkegård 5. mai samme år.

Vi vet lite om Pernille mens hennes mann levde og barna var små. Det ser ikke ut til at hun har brukt de spesielle evnene sine på denne tiden. Vi må anta at hun fikk store problener ved mannens død i 1847. Kanskje var det i denne vanskelige tiden, ikke minst økonomisk, at hun tok opp igjen sine kunnskaper om legende planter fra årene hos sogneprest Heltzen? Hun måtte jo skaffe seg et utkomme for seg og sine – dersom hun ikke skulle tre inn i ektestanden igjen.

Over noe tid bygde hun opp sitt ry som «klok kone». Folketradisjonen vil ha det til at hun også hjalp barselskvinner. Hun lette over alt, på mark, eng og lyngheier, etter de legende urtene i området. Av disse kokte hun så medisiner. Folk mente hun gjorde underverker, og tok til å strømme til henne fra fjern og nær. Ryktet spurtes både vidt og bredt. «Hun visste råd for alt!» En kan vel ikke fortenke henne i å la sin viten komme sambygdingene til del når de led av de forskjelligste kvaler. «Legen» var for de fleste på denne tiden mer eller mindre et ord uten mening. Den offisielle medisinen var lite utviklet da og var dessuten fremmed for folk flest. Dessuten var den hjelpen syke mennesker kunne få ved den tids legetjeneste, ytterst mangelfull og i mange tilfeller nærmest utelukket.

De lokale naturmedisinerne drev sin legevirksomhet da som nå, med blandede resultater. Det hender nok at en møter de forskjelligste typer i denne folketradisjonen, men vi lærer også å kjenne flere fine mennesker som i god tru og med sin beste vilje prøvde å hjelpe sine sambygdinger. Pernille Andersdatter i Nord-Solvær, som hjalp folk med sin naturmedisin gjennom flere 10 år, er uten tvil blant disse. Hennes mange gode resultater gjorde

«Solværkjerringa» berømt og aktet over det meste av Helgeland – fra Vega i sør til Meløy i nord. Hun fikk et ry som delvis ble ført videre gjennom hennes eldste sønn Martines og senere hans andre kone Johanna. Den medisinske virksomheten disse naturmedisinerne drev i Nord-Solvær, varte ved helt til i 1932 – altså i en periode på nesten 100 år!

Hva sier folketradisjonen om henne?  
Den folkelige tradisjonen snakker om disse «kloke» menneskene på en helt annen måte enn legene – som gav dem en heller dårlig attest – naturlig nok. Det er ikke så mange som har nedtegnet noe om hva som foregikk i «kvakksalverskens» hjem i Nord-Solvær, men noe er det dog. Vi sakser en skrivelse fra Nordlands Avis av 20. juli 1937, ført i pennen av Nils Lagli, Bardal (f. 1861), som nedstammet fra «Solværkjerringas» bror Petter Angel :

« …En nær slektning av meg, en kvinne, var sykelig i lengre tid. Så fant hun endelig på å ta turen ut i øyene og besøke Solværkjerringa. Da hun kom til gårds var det noen pasienter som gikk og ruslet ute. Andre holdt seg inne. Min slektning var i Solvær i tre dager, og da hun så tok på hjemturen var hun allerede langt på bedringens vei. Denne kvinnen hadde adskillig å fortelle om livet i Solvær i de dager. Blant annet fortalte hun at mens hun var der kom det en dag en stakkars forkommen ung jente som så nokså forpjusket ut. Hun ville snakke med Solværkjerringa, men hun snudde bare ryggen til henne og lot som hun ikke enset henne. Men, da hun endelig tok seg tid til å snu seg og se på jenta, fikk Solværkjerringa så stygt et oppsyn, at det for nifst gjennom en å se på henne. De små grønne øynene hennes stakk som syler og ørnenesen hennes syntes krummere enn vanlig. Hun åpnet da sin munn og tok slik til ords: «Hvorfor kommer du til mig, di horteksæ du e!? Sånne grapørker som legger sig som svin under alle slags fremmede farker, kan ikke vente å få noen hjelp hos mig!» (Denne jenta hadde pådratt seg «fransos» eller syfilis).

Solværkjerringa var som et friskt stormvær i sin fremferd. Man var redd hennes lettbevegelige sinn, men hun var også vennesæl og ualminnelig hjelpsom – især når det gjaldt syke eller nødstilte mennesker. Noen kvidde seg for å søke henne i sykdomstilfeller fordi de ble mottatt av den «fæle kjeften» hennes. Hun kunne da overhøvle en med de verste skjellsord. Men når hun så hadde tømt av seg det verste, tok hun seg sammen og hjalp den syke så godt hun kunne. «Først brukte hun kjeft, og siden lægende urter!» sa folk om Solværkjerringa.

Det er fortalt at hun aldri forlangte betaling i klingende mynt for de råd hun gav eller for de kurer hun foreskrev – heller ikke for de medikamenter hun lagde. Hun lot de helsesøkende gi etter eget forgodtbefinnende. Men det sa seg selv at hennes pasienter gav både pengegaver og annet, alt etter hva de hadde råd til. Det var likevel en ting hun alltid forlangte: Hun ville ha en eller annen bruksgjenstand som tilhørte den besøkende. Dersom det var en mann, kunne det være et halsbind eller skjerf. Var det en kvinne, kunne hun ta et skaut eller hodetørkle. Når hun hadde fått en slik personlig «bruksgjenstand», så kunne det «være det samme om Solværkjerringa selv så den syke». Hun lagde likevel medikamentene ferdig og leverte til sendebudet som i noen tilfeller kom i den sykes sted. Om den sykes oppholdssted var flere mil unna, spilte ingen rolle, da hun hadde en merkelig naturgitt evne til «å se folk», for så med en gang stille den riktige diagnose.

Lurøyfjærdingen Jørgen Karlsen (f.1878) har nedtegnet noe av hva hans mor fortalte om Solværkjerringa: «…Ho trudde mykje på underjordiske og kunne fortelle kor dei budde. Dæ hendte nok at folk som hadde fått «svek» eller fekk eksem, ble fortalt av henne at de hadde vøre for nær ei underjordisk stue. De ongene Eva ikkje ville syne fram for Vårherre den gongen han kom for å sjå til ongen hennes, de vart skjult også for mennesjan og vart sian stamfedre til underjordsfolket. Ja, det trudde ho som gudsens sanning!

Ho var verkeleg flink, men barsk og påståeleg. Ho var lærenem og hadde et lyst hugu, denne kjerringa. Og ho dreiv mykje med kurrering. Folk kom langveis frå og fekk medisin for alt mulig som kunne feile dem. Men kreft og tæring gav ho seg ikkje med…».

Senere tar han for seg et eksempel på hennes dyktighet: «Lækarane va`kje blid på henne, saes det, men ein gong kom det ein dokter frå sjukehuset på Søvik. Han hadde nervegikt, og det va` det ingen råd for. Han var kledd ut som en alminnelig feskar, og Solværkjerringa kurerte foten hans. Då ho fekk vite kven han var, vart ho rykande sinna, fortalte folk».

Når det gjelder hennes legende virkning på sykdommer skrev Anders Forsland fra Tomma på 50-tallet: «…Særlig var det giktsmerter, sårskader, byller og blodforgiftninger folk søkte råd for i Solvær. Ryktene om de mirakuløse kureringer gikk vidt over bygdene…».

Distriktslegene mislikte denne konkurransen  
Lurøy fikk etter hvert sine egne distriktsleger. Dr. Møinichen skriver i sin medisinalberetning fra 1870: «… Paa Grund af denne Districts store Udstrækning og dens vanskelige Communikation, dels paa Grund af tilvant Apathi og Udsættelseslyst, venter Almuen saalenge som muligt med at sende Bud efter Lægen. Af de samme Grunde modtages derfor ogsaa enhver Kvaksalverske med aabne Arme, og Benyttelsen af disse er temmelig udbredt. I den Sydlige Del af Districtet boer en 80 aarig Kvaksalverske, som har ervervet sig stor Tillit, og som derfor har Søgning ikke alene fra dette District, men ogsaa fra mere fjerntliggende Steder…».

Lurøy hadde på denne tiden hatt distriktslege i nesten 15 år, men det er tydelig at folket i stor grad fortsatt søkte «kvaksalversken» Pernille i Solvær for sine plager. I samme årsberetning skrev Møinichen videre: «…Der skal vistnok lang Tid til for at frembringe Forandring, da den nordlandske Almue af Naturen er meget mistænkelig mod Embedsmanden eller maaske rettere sagt mod enhver af de saakaldte Conditionerede…».

I sin årsberetning to år senere er han fortsatt opptatt av dette problem: «…Af Kvaksalvere findes i Districtet mindst 3 med fast bopæl, og dessuten besøges det hvert Aar af flere omreisende. Disse benyttes temmelig meget, da Almuen fremdeles staar paa et saa lavt Standpunct med Hensyn til Oplysning, at de anse Lægehjelp og Medicineren for Noget, der tildels kan læres ved overnaturlige Midler, og at der ved enhver Sykdom derfor er Spørgesmål om kun at finde den, som kan yde det rette Middel».

Han anfører videre året etter: «…For de gastriske og rheumatiske Sykdomme, bruges ofte Kvaksalvere. Nu benyttes væsentlig 2 i Districtet bosiddende Kvaksalvere, en skolelærer i Melø, som i tjeneste hos en Dyrlæge har havt Anledning til at erhverve sig noen veterinære Kundskaber, samt den mere end 80-aarige Pernille Solvær i Lurø. Denne sidste har gjort sig saa berømt ved sin Miracelcure, at hun søges fra alle Dele af Nordland. Hun anvender som Cur mest Bad, og jeg antager at hun ikke gjør nogen anden Skade end den som enhver Kvaksalver maa gjøre, nemlig at hindre Patienten i tidlig at underkaste sig en rationel Behandling …».

Distriktslegen i Lurøy gav ovenfor klar beskjed om hennes store «berømmelse» når det gjaldt gastriske og rheumatiske sykdommer, idet han anførte «at hun søges fra alle Dele av Nordland». Imidlertid døde Pernille få år etter at denne distriktslegen tok opp problemet i sin medisinalberetning. Den 10. april 1878 var et begivenhetsrikt liv slutt.

Legedynastiet føres videre  
De som måtte ha forhåpninger om at det nå skulle bli slutt med «kvakksalvervirksomheten» i «Øyan», fikk i løpet av kort tid beskjed om det motsatte. Pernilles eldste sønn, Martines Pedersen tok opp morens geskjeft og fortsatte naturmedisinvirksomheten. De fleste ville ha det til at han hadde liten lyst til å lære «legekunsten» av mor si. Motvillig lot han seg overtale til å kurere folk som fortsatte å komme til Nord-Solvær. Martines skulle være spesielt flink til å kurere svuller og hurtig oppståtte smerter. Men mange sa at det var «berre oppsop frå morens kunnskap han anvendte».

Det sies på folkemunne om Martines at han var tverr og avvisende, ja, liketil uhøflig når han var i humør til det. Han henviste alltid dem som søkte ham til å «hut åt døkter`n»! Men når man hadde bedt og lirket en stund, tok han seg av pasienten og kunne da være både medfølende og hjelpsom. I løpet av kort tid fikk også Martines sitt «legenavn» – «Solværkail`n».

Anders Forsland beskriver hans medisinering slik: «…Til den ene sykdommen såvel som til en annen så hans medisiner akkurat like ut. Først var det en «trepeglflaske» med noe grønnaktig vann som skulle smøres inn på huden. Så var det et 100 grams glass med olje som ved stilleståen en stund delte seg i tre forskjellig-farvede lag. Flasken skulle rystes godt, oljen smøres på eller omkring såret – det var lidt forskjellig – eller på det syke sted og gnies godt inn. Det var i sin tid den meget bekjente og berømte «Martines-olje…»

Det finnes mange fortellinger om «mirakel-kureringer» også i Martines tid som kvakksalver, men vi skal her bare ta med den «tradisjonelle» om legen som ikke klarte å kurere sin egen sønn. Denne historien er også ført i pennen av Anders Forsland: «Den legen som var ute etter Pernille og Martines i Solvær, hadde en sønn som ble syk en tid før han var i konfirmasjonsalderen. Legen kunne ikke finne ut hva som feilte sønnen og sendte ham til Trondhjem. Heller ikke der fikk legene rede på sykdommens art. Legen utstyrte så sønnen i simple bondeklær og sendte ham til Solvær. Der ble gutten frisk. Men da Martines fikk vite hvem gutten egentlig var, så ble han alt annet enn blid».

Denne fortelling har åpenbare likhetstrekk med legehistorien i Pernilles tid. Det er tydelig at det på folkemunne gikk frasagn om disse mirakelmenneskene. Denne og andre fortellinger skulle dokumentere for allmennheten deres fortrinn i helbredelsen av sykdommer, spesielt ved å vise til de autoriserte legenes «manglende evne» i så måte.

Martines slapp heller ikke unna distriktslegens vrede over den omfattende kvakksalvervirksomheten i Lurøy. Distriktslege Bødtker anførte i sin legeberetning i 1880: «…Af Kvaksalvere findes endel besiddende i Udkanten af Distrikterne, og da Befolkningen i alle Tilfælde forlanger og tror paa spesifikke Botemidler, lader de seg ledt bedrage!»

Fire år senere var han enda krassere i sin uttalelse om virksomheten: «…Kvaksalveriet tiltager mere og mere, og grændser til det utrolige hvad disse Bedragere kunde byde Folk!»

Legens beklagelser overfor dette kvakksalveriet i Nord-Solvær forstummet etter dette i legeberetningene, og det er tydelig at de forsøkte å ignorere forholdet mest mulig. Det er ingen ting som tyder på mindre besøk til de berømte medisinere ute i «Øyan».

I folketellinga for år1900 registrerte Martines som husmann og fisker. I tillegg til dette er det oppgitt at han drev med naturmedisin. Han hadde da hos seg i sin husholdning tre «pasienter» – henholdsvis to fra Vega og en fra Rødøy.

Solværkallen Martines Pedersen døde hjemme i Nord-Solvær året 1904 – 80 år gammel. Virksomheten skulle imidlertid ikke opphøre denne gangen heller.

Solværkjerringa den andre – Johanna K. Andrea Johansdatter  
Martines giftet seg som enkemann i 1881 med en langt yngre kvinne fra Træna. Det var Johanna Kristine Andrea Johansdatter. Hun hadde nok tatt aktivt del i medisineringsarbeidet gjennom mange år før hennes mann døde, og behersket sannsynligvis også denne «legekunsten». Søkningen var nok blitt langt mindre på denne tiden, da kommunikasjonene og ikke minst legedekningen etter hvert var blitt bedre. Det var helst de eldre som fortsatt søkte hjelp hos «ho Johanna i Solvær».

Anders Forsland beskriver henne som en rank og lys kvinne, vennlig og forekommende – og med lave priser. To kroner og femti – opptil tre kroner og femti – var vanlig pris for behandling og medisin. De mange fortellingene om Johanna og hennes kureringer fremstiller henne slik at hun ikke synes å ha stått tilbake for sine forgjengere. Selv om legetjenesten hadde vært virksom i kommunen siden sommeren 1855, var det fortsatt mange mennesker fra fjern og nær som oppsøkte naturmedisinerne i Nord-Solvær. Det var ikke noe som talte for at virksomheten skulle opphøre i nær framtid.

Så sent som i 1925 – 21 år etter Martines død – beskriver distriktslege Hansen hennes arbeide og anfører i sin legeberetning: «…Ute i Nord-Solvær er der en kvinde som vistnok driver Kvaksalveri. (…) Hvorvidt hun har større søkning er vanskelig å uttale seg om. Ute i Solvær nyter hun i hvertfall daarlig ry».

Det er av forannevnte sannsynlig at søkningen til Johanna hadde avtatt, og at hun i følge distriktslegen hadde «daarlig ry» i sitt nærmiljø i kommunen.

Han tok også opp forholdet i 1927: «Fremdeles arbeider en kvaksalverske i distriktet, hun har særlig en god del at gjøre utenfor distriktet, idet hun oftere konsulteres pr. brev, sjeldnere ved personlig konsultasjon, aldrig ved hendes besøk til de syke».

Siste gang han tok til orde angående forholdet, var i 1931: «Der er bosatt en kvaksalverske i distriktet, men hun er gammel og skrøpelig og har ingen søkning». Johanna var da 77 år.

Ved Johannas død i 1933 var det slutt på et nesten 100 år gammelt «legedynasti» i Solvær. Denne virksomheten hadde gjennom alle disse årene forhåpentlig vært en «hjelpende hånd» for mange på Helgeland. Selv i dag er det flere som husker fortellinger om disse «kvaksalverne» i Solvær og deres oppofrende virksomhet for syke medmennesker. I hvor stor grad deres «mirakelkurer» hadde slike fantastiske egenskaper som historiene forteller, skal være usagt. Folks tro på denne tiden kunne nok noen ganger bevege seg noe på siden av virkeligheten. Tidens tann har nok også «forsterket» det som ble fortalt om disse menneskene liv og levned – uten at vi her skal debattere disse historienes sannhetsgehalt.

«…Korkje mor hell sønn gav seg til med stemming av blod eller andre «røverkonster», men de kunne sugere bort ymse plager hos mange sjuke, sa folk», ifølge Jørgen Karlsen i Håløygminne. «…Det vites ikke et eneste tilfelle Solværlegene påtok seg å kurrere som mislykkes. Og behandling fikk alle så sant de kom tidsnok…», skrev Anders Forsland senere i 1950-årene.

Enkelte naturmedisinere er jo ennå i dag godt besøkt av mennesker som søker behandling for alskens plager, så hvorfor skulle ikke menneskene i tidligere generasjoner søke hjelp der de øynet muligheten. Kanskje er det beklagelig at den kunnskapen «kvakksalverne» i Nord-Solvær var i besittelse av, ikke er ført videre gjennom yngre slektsledd?

 

Heltzen samlet planter og forsøkte å lære allmuen hvordan de kunne utnyttes både medisinsk og økonomisk.

Heltzen hadde selv studert en rekke kjente verk av forfatter både     inn- og utland og lært seg hvordan plantene kunne brukes i behandling av syke. Pernille skal altså ha nytt godt av disse kunnskapene.

Stemorsblomsten (Viola tricolor) kan i følge Heltzen benyttes både i frisk og tørket tilstand. Den er urindrivende og et godt middel både mot gikt og hudsykdommer som melkeskorpe, skabb, ringorm og trøske¹.

Planten må samles inn før alle knoppene er sprunget ut, vanligvis i juni måned. Tørkes hurtig enten ved hjelp av ovnsvarme eller ved at den strøs tynt ut på gulvet i et loftsrom – godt oppvarmet av solen.

“Prestelegen” har gitt følgende beskrivelse (Heltzen 1829) av hvordan han behandlet et tilfelle med trøske eller “Frosken” som sykdommen ble kalt i Rana:

En meget fattig Huusmand paa Hemnæs Præstegaard, havde et nyefødt Barn, der blev angrebet af Trødske i den Grad, at de mest erfarne Qvinder, der kunde hentes, vare forsikkrede om, at Barnet ej kunde leve; jeg blev spurgt om jeg intet Raad kjendte eller havde, omendskiøndt enhver troede intet kunde hjelpe Barnet. Da jeg paa Grund af ovennævnte Raad, som jeg havde læst hos Rafn², havde samlet et lidet Foraad af Viola tricolor³, for at giøre et Forsøg dermed, saa mindre end Læge, troede jeg, at Crusta lactea⁴ ej kunde være betydelig Forskiellig fra Trødske hos Børn og bestemte mig derfor til, at giøre mit Forsøg med Viola tricolor, saa meget mere som man forsikkrede, at Barnet maatte døe, dersom det ej fik hastig Redning. Jeg lod dem altsaa faae en halv haandfuld Urter og bød dem at koge disse i en Pægel⁵ Melk, indtil noget over det halve var indkogt; derpaa at sie det mellem et Klæde og give Barnet med en Theskee, lidt efter lidt, saa meget det lystede, at drikke, uden at nøde noget ind i det. Med den inderligste Glæde erfarede jeg den følgende Dag, at Trødsken løsnedes paa Tungen og Barnet blev inden Aftenen nesten aldeles reen i Munden. Vel havde disse Mennesker opbrugt mit hele Foraad, ved at koge for meget paa engang, saa at jeg havde intet, da Trødsken eller Frosken, som man her kalder det, yttrede sig igjen, men det behøvedes ej hellere, thi den var da saa ubetydelig, at ingen Fare var at befrygte. Jeg har oftere havt Lejlighed, at anbefale samme Raad og det er stedse bleven brugt med samme Held.

• 1) Soppinfeksjon i munnslimhinnen særlig hos spedbarn, eldre og folk med dårlig
  Aschehoug/Gyldendal store norske leksikon. Oslo.
  2)   Rafn, Carl Gottlob. 1796-1800. Danmarks og Holsteens flora: systematisk, physisk og eokonomisk bearbeydet. Kiøbenhavn
  3)       Stemorsblomst – natt og dag.
  4)       Melkeskorpe.
  5)       Rommål – ca. ¼ liter.

Heltzen, I.A. 1829. Forsøg til systematisk, medisinsk og oeconomisk Beskrivelse over nogle Helgelands Planter. Universitetsbiblioteket i Bergen.

 

Kilder:  
Kirkebøker for Lurøy.
Folketellingene 1801, 1865, 1875 og 1900.
Nordlands Avis 1937 (Nils Lagli).
Helgelands Blad 1937 (Nils Lagli), 1950-årene (A. Forsland).
Helgelands Tidende 1904.
Håløygminne 1951, hefte 4.
Reichborn-Kjennerud, Fr. Grøn og I. Kobro: «Medisinens historie i Norge», Grøndahl & Sønns Forlag, Oslo 1936.
I. A. Heltzen: «Forsøg til en kort Anviisning for Nordlandenes Beboere til at samle, bruge og anvende medicinske og økonomiske nyttige Planter», Bergen 1831.
I. A. Heltzen: «Ranens Beskrivelse 1834», Rana Museums- og Historielag.
Morten Harboe Bain: «I Hine Haarde Dage – legeberetninger fra Lurøy legedistrikt» Utgitt av kommunene Lurøy, Rødøy, Træna og Meløy (2. Opplag 1980).
Axel Coldevin: «Bygdebok for Rana, Hemnes og Mo prestegjeld til 1850». Mo Sparebank, 1964.