Av P.A. Rosvold
Hentet fra Årbok for 1971-72
Nord-Trøndelag Historielag
Steinkjer Trykkeri AS 1972

Etter sagnet skal Leksvikstrandens første kirke ha stått på Kirknesset i Markabygden, men når den ble bygget, og når den ble nedrevet, vites ikke med sikkerhet.

Forskjellige sagn i forbindelse med Hindrum kirke, tyder på at den har vært i bruk til kirken på Hindrum ble bygget, hvilket angivelig fant sted i 1653 under Fredrik den III, hvis navn er innskåret på endel av kirkens stoler.

I Hindrum skulde der før denne kirke ble bygget, ha stått en liten stavkirke, og det er viset denne som er nevnt i Reformat-sen av 1589.

Den nevnes da som «Hindareims kirkja». Kraft anfører at der i 1616 ble bygget ny kirke, men hvilket år som er det riktige, har det ikke lyktes å få rede på.

Begge kirker i Leksvik prestegjeld — både Leksvik og Hindrums      ble ved Kgl. skjøte av 26. februar 1726 solgt til Hans Christian Aalum for 1100 riksdaler.

Flere menn og kvinner skal ha gitt gaver til Hindrums kirke. På de gamle kirkevinduer, som nu opbevares i museet i Trondheim, står endel av giverne malt.

Anders Havstein står med øksen ferdig til å hugge tømmer, og hans kone står og holder ham i hånden. Ved en annen mann står en kone med et glass for å skjenke ham. 3 ryttere er tegnet i full mundering, og skal være 3 gårdbrukere fra Sæther.

Forøvrig har følgende gitt gaver til kirken: Nils J. Hoven, Arnt Hindrum, Kristoffer Hindrum, Isak Sæther, Anders Sæther, Torstein Sæther, Hans Sæther, Oluf Bekken og Cesilie Søfrensdatter, Kristoffer Hestvold, Jon Hestvold og Sofie Monsdatter, Halstein Aksnes og Kirsten Olsdatter, Isak Wanvik, John Wanvik og Guro Olsdatter, Oluf Breivik og
Bereht Johnsdatter, Hans Balstad, Tørres Breili, Herr Schjelderup og Lisbeth Nilsdatter, likeså herr Iver Olufsen og Anna Anders-datter.

Sistnevnte er visstnok sogneprest Iver Olufsen, som var den første prest i Leksvik etter kaldets adskillelse fra Frosta hvortil det før var et residerende pastorat. Han var meget rik, og var sogneprest til Leksvik fra 1657-1671.

Mange sagn har gått om da kirken skulle bygges. Endel vilde den skulde bygges på Sæther, andre på Trøabakken ovenfor Hindrumsgårdene, men det som ble bygget om dagen ble nedrevet om natten.

Man ble da enig om – sier sagnet -å legge en stokk på en slede med hest forspent og der hvor den stanset skulde kirken bygges. Hesten stanset ved Hindrum, og derved var stedet
bestemt.

En del av tømmeret til kirken skal være hugget på Skålhammeren hvor der nu ikke finnes skog.

Kirkens eldste klokke ble kjøpt i Kjøbenhavn. Sagnet sier at dens klang forstyrret et troll i Borgåsen, så det i sinne kastet en sten nedover mot kirken. Stenen ligger i fjæren nede i Hindrumsbukten. Den kalles Kobsteinen, og merker etter trollets fingre vises på den.
Nevnte kirkeklokke gikk i stykker ved ringningen over den avdøde konge, og en ny ble kjøpt fra Nidelven fabrikker. Den er nu i Vanvik kirke.

Kirken skulde opprinnelig ha vært bygget på skipstubber, men da disse råtnet, ble de erstattet med syllmur av sten.

Fra kirken på Kirknesset ble der overført forskjellige ting til Hindrum, deriblant kirkedøren og kirkeklokken. En mann som het Buttul påtok seg å bringe kirkedøren benveien over Hindrumsfjellene, men da han kom til Lilliheia, brakk han benet og omkom.

Samme vei tok 2 mann som skulle bringe kirkeklokken fram-over, men på Elgtjønna brast isen og klokken ligger på tjernets bunn den dag i dag.

Kirkeveien fra Markabygden til Hindrum var mange ganger besværlig.

I 1767 skulde 4 mann, to eldre ot to yngre gå over fjellet i storm og snefokk. De to yngre gikk fra dem som var eldre, og da de så at disse ikke kom etter gikk de tilbake for å lete og fant dem under et sneras i Sesselbakken.

De la de to formentlige lik under et tre og gikk til Hindrum for å få med folk tilbake. Det viste seg da at en av de to ikke hadde vært død for liket hadde forandret stilling.

Fra Hovsgrenden var det også mangen gang vanskelig å komme til kirken og en båt med 4 mann ombord kullseilte og de 4 omkom. To av disse skulde etter sagnet ha vært med og arbeidet med kirkens oppførelse.

Gerhard Schønning forteller at den eldste kirkeklokke had-de følgende innskrift «Hindrums kirke Michl Kesler Gos Mich anno 1673».

Schønning anfører også om den forannevnte Buttul, at han hvilte på et sted som siden er blitt kaltes Buttulsbrekka.

Som ventelig kunde være, vilde gjerne innbyggerne i Vanvi-kan ha kirken flyttet dit, eller bygget en ny kirke der. I et møte som de kommunale myndigheter holdt hos Nils Hindrum, som var kirkeværge og dertil kasserer for Hindrum Kirke, ble kirkens skjebne beseglet.
Kirkesanger Halvor Moxnes førte ordet for Hindrum kirkes bibelhold, og Amund Wanvik var talsmann for at Vanvik skulde få ny kirke.

Alle fra Hindrum var enige om at de vilde ha kirken stående, men efter hva der fortelles, fikk Vanvik overtaket derved at der skulde bli tillagt Hindrum kirken 4 gudstjenester årlig.
Intet av dette blev nedskrevet, og protokollen blev heller ikke referert, men underskrevet. Da saken kom fore i sognestyret, viste det sig at der bare var besluttet å bygge ny kirke i Vanvik. Resultatet blev at kirken med inventar og som den stod, solgtes til nedrivning for 1000 – et tusen – kroner, til byggmester Esp, Trondheim.

Endel av det som de senere gav til den nye kirke, ble kjøpt tilbake for 400 kroner.
Sådan blev den gamle ærverdige kirkes skjebne. Kanskje engang i tiden kan kirkeklokkene igjen kalle innbyggerne i Hindrum og Sæther til høimesse på gammel sagnomspunnet grunn.
Den har historiens glans over sig. Helt fra den tid da røkelsesduften i kjertenes bleke skinn fylte kirkerummet, og til 2. juledag 1896 da sogneprest Lars Johnsen Wormdal med sin vakre stemme lyste velsignelsen for siste gang.