Internt referansenummer: 13.10.09 – A

Kilde:
Hva jeg minnes…
(Erindringer II)
JOHAN STEENBERG d.e.
Jubileumsskrift
Steenberg Grafisk a.s – Drammen 1994
Klikk her for å lese ”Foreordet”.

Lensmand Ole Swang

Hva-jeg-minnes-bilde-side-0058Lensmand Ole Swang. Fotograf ukjent.

EN frisk og staut bondegutt, som hadde vokst op med utsyn over Holsfjorden og et glimt av Tyrifjorden. Hørtekollen hadde han som ryggstø, og dit drog har opover for å se mer av verden. Ask gods kunde han se på halvveien, og Holeia med. Men kommet helt opp, kunde han se like til Krestjan (Kristiania). Slik vokste han opp med friluftsliv og videbegjærlighet. Han var en glad gutt, som så lyst og lett på livet. Så det gode i mennesket. Var venn med alle – både den svarte smeden og den enda svartere gamle bydefeier.

Han var et godt lyst hode, blev i meget ung aller candjur., og ble ansatt som lensmand i sin fødebygd. Det skulle ikke så lite til i de dager for å bli lensmand. Det var helst gamle trenede embedskontorister eller politiske koryféer som rakk op til slike ombud dengang. Som et frisk nordvest fra Tyrifjorden rykket har ind i ombudet og blev straks populær. Det var ingen av bygdefolka som var redd han «Ola Swang». Nei, det var en venn som alle kunde rådføre sig med. Men tjuver og kjeltringer skremte han nesten vettet av. Det måtte være er riktig erkekjeltring som ikke han gjennemskuet.

Men det var ikke som lovens håndhæver jeg kom i forbindelse med Ole Swang. Det var i politikken. Han likte ikke lurendreiere og politiske knæhøner. Fart og arbeide måtte til for ham. Vi blev straks gode venner. Han var dengang formand i Samlingspartiets fylkesstyre, og han betrodde mig flere oppgaver, som ikke vettop var av de behagelige. Når en var klart godt, hadde han bestandig en ny og putte mig borti,

Således husker jeg en valgkamp. Hans Sæthre var oppsatt som samlingspartiets og bondepartiets kandidat i nedre krets av Buskerud (Hurum, Røyken, Lier og Nedre Eiker). Sæthre var en bra mand, populær i Hurum; men lite kjent i de øvrige bygdene. Det gikk meget tregt. En eftermiddag traff jeg Swang i Lierbyen. «Hvordan går det?» spurte han.
Jeg kunde ikke si andet end at det gikk tregt. Ingen vilde gjøre noe i de Øvrige bygder. «Det er ikke noe liv i noen. De lar sig hverken true eller lokke. «Bli med opp», sa han. Da vi satt i den lune peisestuen på Eikengen, drøftet vi situasjonen i Buskerud. Vi var begge enige om at la den nedre krets fare, og legge alt arbeide på Numedals krets med en så populær kandidat som fylkesagronom P. Gjerdrum. Så stiller han sig i posisjon foran mig og sier: «Den nedre krets er tapt på forhånd. Det er alle klar over. Men Numedal kan vi vinne hvis vi begge arbeider på den. Rådet jeg mig selv, sendte jeg dig til Numedal i morgon tidlig. Men», sier han og puster tungt, «hva tror du disse bygdepavene vilde si. De, som ikke gidder røre på sig for å få et positivt resultat.»

Slik gikk det. Han så litt lengre enn nesen. Sitt gode arbeide i Numedal hadde reddet en krets. «Nu mister vi begge», sa Swang.

Selv efter et nederlag var han like gemytlig. Klandret aldri. Han så stort på alt og passet ikke i bygdepolitikkens lumre luft. Leder var han, som skaffet liv der hvor han for alvor tok fatt.

Men det som imponerte mig, var hans ærlighet til å si sin mening, enten det var ris eller ros. Men bevare mig vel, det er få mermesker som tåler disse livets bitre piller.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *