Lensmann John Nielsen: ”Antoniussen Fra Reitgjerdet”

John Nielsen (Bildet), født 9. september 1858 i Hegra – Død 2. september 1936
Lensmann i Øvre Stjørdal 1900 – 1928

Hentet fra: Historisk ÅRBOK 1996 – Historielaga i Stjørdalsbygdene

På side 107 i denne boken, kan vi lese følgende: Lensmann John Nielsens etterlatte skrifter
”Nogle erindringer fra min Lensmandstid”

John Nielsen, f.09.09.1858 i Hegra, var lensmann i Øvre Stjørdal i 28 år, fra 1900 til han gikk av i 1928. Som ”gammellensmann” skrev han
”Nogle erindringer fra min lendsmandstid”. Med tillatelse fra etterslekt, gengis her hans erindringer. Språket er noe modernisert, men en har hatt som utgangspunkt at stilen skulle mest mulig beholdes.

Fra Reitgjerdet rømte en gang to pasienter. Så vidt jeg husker var den ene, ved navn Antoniussen, oppgitt å være nokså farlig. Som et eksempel på dette kan denne episoden være:

Da han en gang ble arrestert greidde han å komme seg ut. Han fikk tak i et gevær og forskanset seg oppe i fengselsgården i Steinkjer. Derfra skjøt han mot alle som ville ta han.

Det var en stor, kraftig kar. Kameraten var liten og spinkel, men da han var sinnssyk, var det nok rettest å gå av veien for han også.

Disse to rømte som sagt, og man hadde visshet for at de hadde lagt veien opp gjennom Leksdalen. Siden var de sporløst forsvunnet. For å ta dem, ble det sendt militære oppover fra Værnes, og disse var flere ganger nære innpå dem uten at de selv var klar over det. En natt lå de nemlig på samme gård, rømlingene på høylåven og de militære i stua på gården.

Om morgenen stilte den militære befalingsmannen opp sine folk under militær kommendo, og så dro de i flokk og følge av sted på leiting. Rømlingene lå i høyet og godtet seg over den militære avmarsjen, og da de var kommet et stykke av sted, fulgte de etter. Det var ikke farlig å ta sporet, for det ble kommandert så sterkt at om en ikke så dem, så kunne man i hvert fall høre dem.

Rømlingene innrettet seg deretter og tok som regelen annen retning og kom omsider fram til Øfstivolden, og her hadde noen fra festningen sett dem. Kontoret ble varslet. Utpå kvelden samme dag som meldingen kom, tok vi bilen og kjørte oppover til Ingstad for å passe på om de fra militærleiren hadde tatt av og kom ned der.

Dette mislyktes for oss, derfor kjørte vi opp festningsveien. Hadde nemlig fått vaktene der til å passe på.

Det var antakelig omkring midnatt at vi kom dit. Vi ble behagelig overrasket over å finne rømlingene og vakten. De satt ved veikrysset og ventet på oss. Vi hadde da ikke annet å gjøre enn å snu bilen, Ta inn ”lasten” og dra av gårde.

Rømlingene sa at de var sultne. Derfor kjørte vi hjem og ga dem mat. Så på nytt inn i bilen. Da de var tynt kledd fikk de et par ulltepper og håndjern, og så bar det mot Reitgjerdet. Der var det bare vakten som var oppe og tok i mot oss. En av betjeningene åpnet et vindu og sa:

–    Nå, Antoniussen, du ble tatt likevel.”

Hvortil Antoniussen kontant svarer:

–    Det ble i hvert fall ikke du som tok oss.”