Lensmann John Nielsen: ”Butikktyver”

John Nielsen (Bildet), født 9. september 1858 i Hegra – Død 2. september 1936
Lensmann i Øvre Stjørdal 1900 – 1928

Hentet fra: Historisk ÅRBOK 1996 – Historielaga i Stjørdalsbygdene

På side 107 i denne boken, kan vi lese følgende: Lensmann John Nielsens etterlatte skrifter
”Nogle erindringer fra min Lensmandstid”

John Nielsen, f.09.09.1858 i Hegra, var lensmann i Øvre Stjørdal i 28 år, fra 1900 til han gikk av i 1928. Som ”gammellensmann” skrev han
”Nogle erindringer fra min lendsmandstid”. Med tillatelse fra etterslekt, gengis her hans erindringer. Språket er noe modernisert, men en har hatt som utgangspunkt at stilen skulle mest mulig beholdes.

Wolds enke, Meråker, ved betjent Nils Sætran, meldte en dag at der om natten var gjort innbrudd i butikken. Så mye var stjålet, at det opplagt måtte være flere. På spørsmål om han hadde noen mistenkt, svarte han at han antok at det var noen fra gruven. Det var lite å holde seg til. For å sikre meg mot at vedkommende ikke skulle komme seg vekk med toget, gjorde jeg meg en tur ned til stasjonen og sprang straks inn i vognen. Der så jeg en fremmed person med et nokså stort knytte. Jeg så også en annen som sprang av toget og nedover mot elven. Å følge etter denne, var det samme som å miste den jeg hadde, derfor nøyde jeg meg med å ta denne og varene som han hadde med seg. Det viste seg å være forskjellige slags varer. Jeg fikk både mannen og varene ut av toget, og straks etter tilstod han innbruddet og at den som sprang var hovedmannen. Jeg antok at de varene som ble funnet ikke kunne være alt, og litt etter litt fikk jeg lirket det ut av han at de hadde gjemt en del i utmarken ved den neste stasjonen. Med en fra stasjonen som assistanse, reiste vi så til Gudå og hentet tyvegodset. Det var ganske uforståelig at bare to mann kunne ha fraktet det hele ca. 1 mil, men han påstod at de var bare to om det. Det var lederen som sprang av toget, og han fikk intet med seg.

Med alt tyvegodset og mannen reiste vi til Wolds enke. Uten å nevne noe om hva jeg hadde oppnådd, spurte jeg Sætran om han fremdeles holdt fast på sin mening om hvor tyven kom fra. Til dette svarte han bekreftende. Jeg foreviste han så de stjålne varene. Han gjenkjente dem og ærklærte at de var fra hans butikk.

    – ”Men kjære,” sa han, ”hvor har du funnet dem, og hvem er tyven?”

Jeg kunne opplyse at hans mistanke var grunnløs.

–    ”Her ser du en av tyvene,” sa jeg, ”den andre er på frifot. Varene fant vi dels på toget, men det meste var gjemt i utmarken ved Gudå.”

Handelsmannen var strålende for at så godt som alt det stjålne var kommet til rette. Tyven ble sendt til Levanger.

Den som sprang av toget ved Hegra, reiste et stykke nedover. Det ble varslet at hvis noen traff på han, måtte de ta han. Men det var det ingen som dristet seg til å gjøre. Nils Holm, som lenge stod og pratet med han, torde heller ikke ta han, skjønt han godt kunne tatt han under armen. En tid etter ble det fortalt at han hadde vært inne hos baneformann Brataas, men heller ikke han torde fakke han. Senere spurtes det at han var sett lenger oppe i dalen og at Sætran sammen med en del andre hadde prøvd å fakke han, men forgjeves. Mannen var svensk, og han kom seg nok over grensen.