John Nielsen (Bildet), født 9. september 1858 i Hegra – Død 2. september 1936
Lensmann i Øvre Stjørdal 1900 – 1928

Hentet fra: Historisk ÅRBOK 1996 – Historielaga i Stjørdalsbygdene

På side 107 i denne boken, kan vi lese følgende: Lensmann John Nielsens etterlatte skrifter
”Nogle erindringer fra min Lensmandstid”

John Nielsen, f.09.09.1858 i Hegra, var lensmann i Øvre Stjørdal i 28 år, fra 1900 til han gikk av i 1928. Som ”gammellensmann” skrev han
”Nogle erindringer fra min lendsmandstid”. Med tillatelse fra etterslekt, gengis her hans erindringer. Språket er noe modernisert, men en har hatt som utgangspunkt at stilen skulle mest mulig beholdes.

Fra Nordland kom for flere år siden en pakke dokumenter med anmodning om å ettersøke en storforbryter som man antok var ved et anlegg her. Ved en rask undersøkelse, fikk jeg rede på at mannen var i Kopperåen. Hvordan jeg skulle få han grepet og transportert til Trondheim uten at jeg kom til skade, var en annen sak. Det var nemlig meddelt i dokumentene at mannen var farlig, og at man måtte ta seg i vare for han. I en by nordpå måtte det fire politimenn til for å holde han, så jeg lurte på hvordan jeg skulle takle dette. Jeg hadde nemlig bare en hjelper, nemlig ”lykken”, som hittil aldri hadde sviktet meg. Det gjaldt om aldri å bli forknytt. Dessuten var jeg kommet til den erkjennelse om at det selv hos forbrytere er noe godt. Kunsten var å finne frem til dette.

Med to tomme hender og med ”lykken” i lommen reiste jeg av sted. En sersjant som var oppsynsmann ved anlegget, ble med for å vise meg hvor mannen bodde. Utenfor lå en del personer og hvilte, og jeg ba dem komme til unnsetning hvis det ble oppstyr inne. I rommet bodde flere personer, men bare få var tilstede, deriblant en som så ut til å kunne være litt av hvert. ”Her har du mannen,” tenkte jeg. Gikk så bort til han, og kom i samtale med han. Til sist kom jeg inn på at det var kommet anmodning fra Nordland om å få han sendt dit, men hva det gjaldt, hadde jeg ikke fått greie på. Ved nøyere å betrakte han, viste han fram et nokså grovskåret ansikt med en veldig nese som var betydelig skjev. Han var nærpå 2 meter høy, og så ut til å ha krefter nok til å kreiste en kar som meg sønder og sammen. Han så ut i luften en lang stund, men at det gjæret inni han så en av minespillet og av at hendene skalv. Etter en stund spurte jeg om han ville være med. Det var etter hvert kommet nokså mange av arbeiderne inn. Da så han på meg, og sa at han ville bli med. For sikkerhets skyld fikk jeg foruten sersjanten, et par andre til å eskortere oss. Jeg gikk hele tiden ved siden av han og pratet, både om det ene og det andre, idet jeg strengt holdt meg fra å prate om selve saken. Slik kom vi i beste stand til sersjantens bosted og ble bevertet kaffe m.v., og alt lot til å gå brilliant. Jeg hadde riktignok enda en farlig bit igjen, nemlig til stasjonen. Men jeg skjøt hjertet opp i livet og stolte på min inntil nå ikke sviktende lykke.

Da tiden til avmarsj nærmet seg, sa jeg til han at nå måtte vi gå til stasjonen, og at det var opp til han om vi skulle reise som folk eller transporteres som dyr. Han svarte straks: ”Vi to går,” og dermed ble det. Vi kom vel fram til stasjonen og reisen begynte. På Meråker var det den gangen salg av øl til reisende i togtidene. Han spurte om han fikk kjøpe en flaske. Sant å si turde jeg ikke si nei, så jeg ga han lov til det, men la til at det måtte bare bli en flaske. Dette lovet han, og da han hadde drukket opp flasken, kom han tilbake. Fra stasjonen i Trondheim og opp til politikammeret gikk vi og pratet. Jeg har senere undret meg over hvorledes underholdningen kunne holdes gående såpass lenge med en aldeles ukjent person.

En tid senere fikk jeg på Gudå stasjon se en mann jeg mente å dra kjensel på. Mannen så også meg og om litt kom han og hilste. Det var mannen fra Kopperå som skulle til Nordland. Han opptrådte på en meget pen måte og under samtalen sa han:

–    Det ble en lang tur for meg, jeg måtte på Botsfengselet, ser du.

Og selv om jeg hadde lest om dette i ”polititidenede”, ble jeg helt forundret. Siden har jeg ikke truffet han.
 
 

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *