John Nielsen (Bildet), født 9. september 1858 i Hegra – Død 2. september 1936
Lensmann i Øvre Stjørdal 1900 – 1928

Hentet fra: Historisk ÅRBOK 1996 – Historielaga i Stjørdalsbygdene

På side 107 i denne boken, kan vi lese følgende: Lensmann John Nielsens etterlatte skrifter
”Nogle erindringer fra min Lensmandstid”

John Nielsen, f.09.09.1858 i Hegra, var lensmann i Øvre Stjørdal i 28 år, fra 1900 til han gikk av i 1928. Som ”gammellensmann” skrev han
”Nogle erindringer fra min lendsmandstid”. Med tillatelse fra etterslekt, gengis her hans erindringer. Språket er noe modernisert, men en har hatt som utgangspunkt at stilen skulle mest mulig beholdes.

Fra politiet i Lillehammer kom en anmodning om å ettersøke og i tilfelle anholde og transportere dit en person som var siktet for å ha slått en annen såpass at det var fare for livet hans. Distriktet her måtte ha ord på seg for å være et røverrede, og dette hadde nok også til en viss grad sin riktighet.

Den ettersøkte fantes også her, ved Mandfjeld gruve i Meråker. Da det var vanskelig den gangen å være borte så lenge, måtte jeg best mulig innrette meg slik at det gikk minst mulig tid. Jorulf, min yngste sønn, var den gang omkring 13 år. Han hadde lyst til å være med. Derfor skulle han ekspedere syklene våre direkte til Dombås og selv møte opp på stasjonen om kvelden for å være med. Selv reiste jeg oppover for å hente mannen, en svær rusk. Han gjorde ingen motstand, men noe hyggelig reisefølge var det ikke. I Trondheim fikk jeg kupe som kunne låses og nøkkel til denne. Noe annet tegn på min høye verdighet enn lennsmannsluen, hadde jeg ikke. Da vi var kommet et stykke nedover Østerdalen tok mannen luen min, som jeg hadde lagt fra meg på benken. Han studerte den lenge og vel, kastet den så fra seg idet han sa: ”Du kunne nå gjerne ha på deg en annen lue.” Hertil svarte jeg at luen var vel bra nok. Mer ble det ikke sagt om dette.

Vi kom vel og vakkert fram til Hamar, men her måtte vi vente i flere timer på tog til Lillehammer og Dombås. Alt har en ende, sies det, og det gjelder også ventetiden. For straks å kunne fortsette reisen, hadde jeg telegrafert og bedt politiet møte opp på Lillehammer stasjon, hvilket de også gjorde. Jeg synes ennå jeg kjenner den lettelsen jeg følte over å bli kvitt mannen. Ikke for det, han gjorde meg ingenting, men han virket så lite tillitsvekkende. Om dette var så, eller jeg bare syntes det, ble jeg ikke klar over.

Omsider kom vi til Dombås, og så var det å gi seg i kast med de bratte bakkene oppover mot Dovrefjell. Der oppe var veien helt ideell for sykling, og det tok ikke lang tid før vi var på Hjerkin. Her tenkte vi å overnatte. Det var imidlertid en hel del reisende der, så det gikk sent å få greie på noe. Derfor bestemte vi oss for å fortsette til Kongsvoll i Oppdal. Denne veistrekningen er på ca. 11 km, var lett å sykle. Foruten at det var fin vei, var det også passende helling nedover.

På Kongsvoll spurte jeg med luen i hånden etter nattlosji og mat. Kvinnen vi talte med, formodentlig konen, drog på det. Hun tok oss visst for jernbaneslusker, da spesielt meg. Det var nettopp under Dovrebanens bygging at denne berømmelige reisen ble foretatt. Endelig fikk vi lov til å overnatte, og da måtte vi skrive navnene våre i reiseboken. Som bekjent er der også en rubrikk for vedkommendes stilling. Sjeden har jeg frydet meg slik over reaksjonen fra denne konen da hun oppdaget hvilken stilling jeg hadde anført. Da fikk pipa en annen lyd. Vi fikk oppvartning og en seng jeg sjelden har fått.

Neste morghen startet vi opp ved seks-tiden. Vi hadde 16 il til Trondheim og vi tenkte også å sykle hjem til kvelds, i alt20 mil. Veien var mindre bra, for den var svært oppkjørt av biler som kjørte for jernbaneanlegget. Der var det store dype hjulspor som var så brede at det gikk an å sykle etter dem, men å komme opp av dem uten å stanse var umulig. Jeg kjørte i høyre spor, og plutselig i en sving kom en bil mot meg i full fart, så det var på hekta at jeg kom meg av veien.

Vi tenkte å nå toget på Støren, men da vi kom dit, hadde det gått for få minutter siden. Vi hadde således strevet forgjeves, og varmt som det var, var vi omtrent gjennomvåte av svette. Vi ruslet så ned mot stasjonen, og her traff vi en gammel kjenning av meg fra ekserplassen og fra Meråker stasjon, nemlig stasjonsmester Bye. På stasjonen stod et kistog, klart til å gå til Trondheim. Jeg spurte Bye om vi kunne få være med dette, selvfølgelig mot løsning av billetter. ”De må snakke med konduktøren,” sa Bye. Konduktøren hette Harper som jeg kjente fra underoffiserskolen. Hvis vi ville ta til takke med et bremsehus, var det greitt. Syklene la vi på toppen av kisen og steg inn i bremsehuset. Nå hadde vi håp om å komme hjem til kvelds, selv om vi måtte sykle 4 mil fra Trondhjem.

Harper stoppet toget på Skansen, og vi syklet inn til stasjonen og ble med siste tog til Hell. Omkring midnatt syklet vi inn på tunet hjemme. Vi hadde da tilbakelagt 20 mil fra Kongsvoll. Jeg kan ikke huske om vi spiste noe på turen fra Kongsvoll og hjem, men det måtte vi nok ha gjort. Det gikk i alt 18 timer på denne strekningen. En svært anstrengende tur.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *